FRAGMENTARISK: Dagens rehabiliteringssystem er for fragmentarisk, mener leder Jan Monsbakken i RI-Norge.
Auremar/Dreamstime
«Politikken for å få flere i arbeid har feilet»
REHABILITATION INTERNATIONAL NORGE (RI-Norge) mener at flere personer i arbeid og færre på trygd er den viktigste strategien for å sikre et bærekraftig Norge i framtida, men vi mener dagens politikk på området har feilet.
(RI-Norge) er en medlemsorganisasjon, etablert i Norge i 1962, med medlemmer fra funksjonshemmedes organisasjoner, profesjonsorganisasjoner, tjenesteleverandører og offentlige myndigheter (f. eks. Nav).
Hvor lenge kan denne utviklingen fortsette før Stortinget reagerer med kraft?
Vi reagerer kraftig på den utviklingen som nå skjer i Norge med en sterk økning av antall uføretrygdede. Om vi ser tilbake på attføringsarbeidets organisering i Norge, så hadde vi om lag 130.000 uføretrygdede da Attføringsmeldinga ble lansert i 1992.
Den gang tok man det administrative grep å samle den yrkesrettede attføringen i Arbeidsmarkedsetaten. En viktig begrunnelse var den kraftige økningen i antall uføre. I 1988 var antallet 118.000.
ANTALL UFØRE FORTSATTE å øke, og Nav-reformen skulle bøte på den kritiske økningen. En viktig side ved Nav-reformen var å samle Aetat, trygdeetat og sosialkontorene. Det skulle gi en bedre kraft i arbeidet med å hindre økning i antall uføre.
FOR LITE KOORDINERT: Helse- og arbeidsmarkedsmyndighetene snakker i liten grad sammen, påpeker leder Jan Monsbakken i RI-Norge i dette innlegget.
Da Nav ble etablert i 2006 hadde vi om lag 297.000 uføretrygdede. I 2019 har vi om lag 350.000 uføretrygdede, og i budsjettet for 2020 kan vi lese at utgiftene for første gang bikker 100 milliarder kroner. En økning på om lag 30 milliarder kroner bare siden 2013.
Dette reagerer RI-Norge på. Hvor lenge kan denne utviklingen fortsette før Stortinget reagerer med kraft?
ETTER RI-NORGE SIN mening har det samlede rehabiliteringsfeltet i Norge en stor mangel: Helse- og arbeidsmarkedsmyndighetene snakker i liten grad sammen. Dette gjelder helt fra stortingskomiteer, mellom politisk ledelse i departementene, mellom byråkratene, koordinering mellom helseforetak og arbeidsmarkedsmyndighetene og mellom de ulike profesjonene.
Vi har mange eksempler på dette. Dagens rehabiliteringssystem er for fragmentarisk med for mange aktører som arbeider for lite koordinert. Stortinget må ta et overordnet ansvar for å bøte på dette.
