Synspunkt | Kårstein Eidem Løvaas: Mange marginer små

­Kårstein Eidem Løvaas er myndighetskontakt i Reitan Retail.

­Lyst til å sende oss et innlegg? Mailadressen er synspunkt@dagensperspektiv.no

SYNSPUNKT: Når rike eiere tas til inntekt for at et foretak utnytter en vanskelig situasjon, er det grunn til å ta til motmæle.

I Rema 1000s tilfelle har marginene vært tilnærmet like gjennom de over 40 årene som har gått siden vår første butikk så dagens lys. Når du handler på Rema, sitter Rema 1000 Norge igjen med mellom 3 og 4 kroner av hundrelappen du bruker. Tilsvarende viser tall fra Statistisk sentralbyrå (SSB) at en gjennomsnittlig norsk virksomhet de siste 15 årene har sittet igjen med nærmere 11 kroner per hundrelapp i omsetning.

Trenger 3 til 4 prosent i margin

Det er med andre ord ikke én enkelt handlekurv eller én enkelt vare som bidrar til de gode resultatene. Det er mange marginer små, som gjennom stort volum gir lønnsomhet i denne bransjen.

At enkelte politikere sågar har hevdet i media at dagligvarebransjen tjener så mye at man nå bør gå med underskudd for å dempe prisveksten, får stå for deres egen regning. Et sunt norsk foretak bør ikke ha lavere marginer enn 3 til 4 prosent om det skal trygge arbeidsplasser og ha rom for innovasjon og fremtidige investeringer. 

Men hvorfor er det så dyrt?

Matvareprisene har steget mer i det siste enn på lang tid. Selv om vi bruker mindre av disponibel inntekt på mat enn de aller fleste land i verden, føles det på kroppen. Mange må snu på kronen og lavprisbutikkene opplever økt tilstrømming av kunder.

Det er en fattig trøst at matprisene stiger betydelig mer i våre naboland, men det illustrerer likevel at den globale inflasjonen er hovedgrunnen til økte priser også her hjemme.

Vi setter alle pris på maten. Mistenkeliggjøring, pekelek og halvkvedede viser om at «det er noe som ikke stemmer», bidrar kun til å trekke oss alle ned, skriver Kårstein Eidem Løvaas i Reitan Retail i debattinnlegget sitt. Foto: Øyvind Breivik

Prisen du ser på hyllekanten, blir ikke til i et vakuum. Gjødsel, drivstoff, arbeidsinnsats, transport, råvarer, strøm, foredling, lager, det er en lang rekke faktorer som bestemmer hva en vare til slutt må koste for at alle skal få betalt. De siste ti årene frem til i fjor sommer steg matvareprisene mindre enn alle andre priser i Norge, men det siste halve året har altså handlekurven blitt relativt dyrere.

Noen særnorske trekk

Det er noen spesielle faktorer som bidrar til at Norge skiller seg ut. Konkurransetilsynet har påpekt at importvern er en viktig del, men det må ikke bli en sovepute. Det er bredt flertall for å opprettholde landbrukspolitikken. Vi bør gjøre noe med de tingene vi kan endre, for å bedre konkurransen.

«Det er helt åpenbart at om vi hadde senket etableringshindre i leverandørledd og butikkledd, ville konkurransen blitt skarpere og prisene lavere.»

Det norske dagligvaremarkedet ligner på våre naboland, med ett viktig unntak: Konsentrasjonen på leverandørleddet er mye sterkere i Norge. Over 50 prosent av omsetningen i butikk kommer fra 5 til 6 leverandører. Det er helt åpenbart at om vi hadde senket etableringshindre i leverandørledd og butikkledd, ville konkurransen blitt skarpere og prisene lavere.

Dagens fasttømrede struktur, hvor myndighetene passivt har latt konsentrasjonen øke, fører til unødvendig høye priser. Vi ser med forventing frem til regjeringens oppfølging av Stortingets bestilling om å gjøre noe med usaklige prisforskjeller, slik at prisene over tid kan gå ned som en følge av mer konkurranse.

Myndighetene tar grep

Regjeringen har varslet og igangsatt tiltak for å bedre konkurransen. Det skal bli vanskeligere å blokkere lokaler. Prissignalisering skal slås ned på. Flere utredninger skal øke kunnskapsnivået hos departement og politikere.

Én ting vi som bransje kan bidra med, er å slutte å peke på hverandre. Det er realt å forklare hvorfor en pris øker, det er viktig å ha åpne diskusjoner om hvordan prisene blir til, men det tjener ingen å fordele skyld. Det er ingen skyld å fordele.

«Én ting vi som bransje kan bidra med, er å slutte å peke på hverandre. Det er realt å forklare hvorfor en pris øker, det er viktig å ha åpne diskusjoner om hvordan prisene blir til, men det tjener ingen å fordele skyld. Det er ingen skyld å fordele.»

Bransjen, og da mener jeg helt fra bonden til butikken, har alt å tjene på å fremsnakke den samfunnskritiske funksjonen vi fyller – sammen. Vi setter alle pris på maten. Mistenkeliggjøring, halvkvedede viser om at «det er noe som ikke stemmer» og pekelek bidrar kun til å trekke oss alle ned.

Alle setter pris på maten

Vi ønsker så mye åpenhet som mulig og lovlig, men det er viktig at også myndighetene stoler på bransjen. Gjennom pandemien hadde vi et svært godt samarbeid med regjering og departement, Norge på sitt beste.

La oss streve etter å finne tilbake til det gode samarbeidet, den gjensidige respekten og de gode løsningene for å sikre rimeligst mulig mat av høyeste mulig kvalitet, produsert og solgt på en ansvarlig måte.