Stemt fram av de rikeste – ble presidenten for de fattigste

– Denne nakne og rå sannheten er at vi tapte valget fordi vi ikke greide å få med oss de som er minst tilgodesett i samfunnet, sa Luiz Inacio Lula da Silva da han tapte presidentvalget mot rikmannssønnen og representanten for eliten, Fernando Collor, i 1989. Det var heller ikke slik at Lula tapte fordi det brasilianske underproletariet lot seg forføre av den velkledde playboyen med den vakre kona og de fagre løftene. Lula tapte fordi den politikken han førte ikke var i samsvar med ønskene til flertallet av de fattigste.

Først i 2006, da Lula ble gjenvalgt som president, strømmet de fattige til urnene for å sikre ham gjenvalg. De som sørget for at Lula ble valgt for første gang i 2002 – den tradisjonelle middelklassen, de intellektuelle og de med høyest lønn - hadde da i stor grad forlatt Lula.
Dette er noen av konklusjonene til sosiologen, journalisten og Lulas tidligere pressetalsmann Andre Singer i boken om "Røttene til Lulismen – gradvise reformer og en konservativ pakt."
Boken snur opp ned på mange av forestillingene om en venstrevind i Latin-Amerika. Den forklarer også hvordan Lulismen vokste fram – en ideologi som ikke utfordrer kapitalen, som ikke søker klassekamp, men som bygger på en pakt som skal få de fattigste ut av fattigdommen.

Brasil sønn

Lula er fattiggutten som i barndommen delte drikkevannet med buskapen i det tørre innlandet i Brasil og der en fetter av marsvinet var et viktig bidrag til proteintilskuddet.
Lula deler sin biografi med millioner av brasilianere. Uten særlig skolegang tråkket han gatelangs i São Paulo og tjente til livets opphold som skopusser og ved å selge peanøtter. Heldigvis kom han inn i mekanikerlære og fikk jobb som skiftmekaniker.
Dette er en spesiell bakgrunn for en president og en av verdens mest kjente statsledere. Men for den største sosiale klassen i Brasil er denne fortellingen deres egen. Lula var en ektefødt sønn av Brasil.
Dette subproletariatet eller underproletariatet kjennetegnes ved at de ikke er organisert og derfor ikke har greid å tilkjempe seg rettigheter, de har ingen faste jobber og som regel av begrenset varighet. De jobber også i den uformelle delen av økonomien. Uten å være registrert som arbeidstaker faller du utenfor de fleste av samfunnets goder som pensjon, arbeidsledighetstrygd, banktjenester, regulert arbeidstid, ferier og rett til den 13. månedslønn (ekstramånedslønn i desember).  

De fleste arbeidstakerne i Brasil er ekskludert fra disse rettighetene. Disse er kjent som – descamisadas – de skjorteløse.
– Ingen vinner valg uten en viss støtte fra de skjorteløse. I Brasil er klassene noe annerledes enn dere kjenner dem fra Europa, sier Andre Singer. Han anslår at omtrent halvparten av arbeidstyrken i Brasil tilhører denne klassen.
Arbeiderpartiet
Lula har sin sosiale bakgrunn i oppveksten blant de skjorteløse. Men han var altså heldig nok til å få innpass i det organiserte arbeidslivet, der han etter hvert begynte som fagforeningsmann. Det var under militærdiktaturet (1964 – 1985) han vokste fram som leder og ble en legende. Som leder for metallarbeiderne i São Paulo ledet han flere streiker og demonstrasjoner mot diktaturet. Det var også da han stiftet Partido dos Trabalhadores –PT- Arbeiderpartiet. PT var et radikalt sosialistisk parti som besto av tillitsvalgte, intellektuelle, studenter og demokratiforkjempere.
– PT ønsket å bryte med kapitalismen. De kjørte en konfrontasjonspolitikk og ledet mange streiker i perioden mellom 1975 og 1985, sier Singer.
PT greide å bygge et slagkraftig parti. Men PTs oppslutning og støtte kom særlig fra de industrialiserte områdene i Sør- og Midt-Brasil. De fikk også støtte i storbyene, særlig gjennom universitetsmiljøet og blant funksjonærklassen, men slo aldri gjennom blant de fattige i nordøst, der Lula selv har sin opprinnelse. Andre Singers studier viser at i 1998 hadde PT en oppslutning på bare åtte prosent i den laveste inntekstgruppen, mens 19 prosent i den høyeste inntektsgruppen (tilsvarende 10 minimumslønner eller mer) foretrakk Lula. Omtrent samme fordeling finner man igjen om man ser på velgerne og utdannelse for 1998. Bare åtte prosent av de med grunnskole foretrekker PT, mens 20 prosent av de med universitetsutdannelse foretrekker PT.

Fattig = venstre?

Valget i 1989 som ble altså en vekker for Lula. Fernando Collor kom fra en av de rikeste familiene i Brasil, og var en typisk representant for aristokratiet/oligarkene som alltid hadde hatt store privilegier. Blant de fattigste (familieinntekt på inntil to minimumsmånedslønner) fikk Collor 51 prosent av stemmene mot Lulas 41 prosent. Blant de med en familieinntekt over 10 minimumslønner, var situasjonen imidlertid motsatt. Der fikk Lula 52 prosent, mens Collor fikk bare 40 prosent.

Underproletariatet i Brasil har i viss grad stemt med de som allerede bestemmer. De har sluttet opp om regionale høvdinger som vi nærmest kan kalle føydalherrer. Men dette underproletariatet har også en del konservative holdninger. For eksempel viser Singers studier at mens nesten 42 prosent av de skjorteløse synes det er helt greit å bruke militære tropper mot streikende arbeidere, syns bare 8,6 prosent av de mest høytlønte – over 20 minimumslønninger – det samme. (Undersøkelsen ble tatt i 1990).
– Dette subproletariatet har ikke de samme interessene som den tradisjonelle arbeiderklassen. De liker ikke streiker fordi de ikke har tilgang til å streike. Derimot blir de rammet som tredjepart, forklarer Singer. Han nevner for eksempel en busstreik. Mens de organiserte kan få kompensasjon dersom de ikke kommer seg på jobb, får ikke subproletariatet dette dersom de uteblir. Tvert om risikerer de å miste jobben.
– De ønsker endringer, særlig de endringer som kommer dem til gode. Men de ønsker ingen radikalisering, for i en konflikt er det nettopp dette subproletariatet som er de mest sårbare. Endringene må skje i ordnede former, sier Singer.

Orden og framskritt

Lula tapte sine tre første valg til president. Først i 2002 lyktes han. Men heller ikke da var det de fattige i stor skala som brakte han fram som president. Lula gjorde det bra i alle grupper, men det var bare hos de høyst betalte han fikk 50 prosent av stemmene i første valgomgang. Blant de med lavest inntekt fikk de tre andre kandidatene flere stemmer sammenlagt (se tabell).
Foran valget i 2002 hadde Lula også sendt ut et kort til det brasilianske folket der han lovet på tro og ære at han ikke skulle kaste landet ut i noen drastiske endringer i den økonomiske politikken. Brasil hadde bare noen få år tidligere opplevd hyperinflasjon, noe som særlig rammet de aller fattigste. Mange tvilte imidlertid på om Lula ville holde fingrene av fatet. Den internasjonale investoren George Soros sa da også at land som Brasil "ikke burde ha rett til å velge egen president". Brasil hadde da 260 milliarder dollar i nettogjeld, og det internasjonale investormiljøet holdt pusten da en mekaniker ble svoret inn som president.
Skepsisen sendte også den brasilianske valutaen – Real – til bunns.
Den tidligere streikelederen og skarpe kritikeren av kapitalismen viste å være en pragmatiker. Godt hjulpet av en råvareboom, strømmet kapitalen inn i landet. Bruttonasjonalproduktet vokste også raskere enn under forgjengeren (se figur). Handelen med utlandet doblet seg på fire år.
Dette ga grunnlaget for at Lula kunne sette i gang med sine sosiale programmer. Særlig viktig var bolsa familia – familiehjelpen – direkte penger til de fattigste som for første gang fikk tilgang et bankkort der de kunne ta ut penger i en bankautomat, og dermed fikk de også et kundeforhold til banken. En opptrapping av minstelønnen, samt et program som ga de fattige kreditt, ga et løft i den innenlandske etterspørselen og dermed økonomien. Dette løftet millioner ut av den ekstreme fattigdommen, nå behøvde de ikke å bekymre seg for hvor de skulle få sitt neste måltid fra.
Det hjalp også på at det ble funnet enorme mengder olje utenfor kysten av Brasil.
"Gud er brasilianer," sa Lula.
Men om det fins en Gud, så er det også noen Judas-er.
I 2005 ble det avslørt en omfattende korrupsjonskandale der Lulas Arbeiderparti betalte andre partier for politisk støtte i Kongressen.
For så vidt ikke noe nytt i brasiliansk politikk, men denne gangen var mediene på plass. Alle de store mediene, som kontrolleres av noen få familier, har alltid vært innbitte motstandere av Lula og PT. Selv om Brasil opplevde sin største flykatastrofe dagen før valget i 2006, viet mediene forsidene til korrupsjonssaken.
Samtidig har PT alltid selv framstilt seg som det partiet som skulle være reint og rødt og der korrupsjon skulle bekjempes på alle nivå.
Mange av de tradisjonelle velgerne blant de høytlønte og godt utdannede mistet troen på partiet. Dette fanget meningsmålingene opp.
Derfor var det overraskende da det viste seg at Lula gjorde et bedre valg i 2006 enn i 2002.
– Alle analytikerne trodde Lula ville tape. De greide ikke å få med seg enorme støtten fra subproletariatet, sier Singer.
Den store forskjellen var altså Lulas støtte blant de aller fattigste. I 2002 fikk han 43 prosent av disse stemmene, i 2006 fikk han 64 prosent. Så selv om han hadde tapt flertallet blant de med høyest inntekt, så var stemmene fra de skjorteløse mer enn nok til en solid valgseier. Aller flest stemmer fikk han også i de regionene der de sosiale hjelpeprogrammene hadde størst gjennomslagskraft. Særlig i nordøst, der den unge gutten Lula og familien en gang var tvunget til å reise fra.
Lulismen var bekreftet. Det samme resultatet ble gjentatt da Lulas kandidat Dilma Rousseff vant i 2010. Mens det var jevnt mellom kandidatene i sør og Midt-Brasil, vant hun en knusende seier i Nordøst.

Ikke venstrevind i vestlig forstand

Lula er ikke den første som har startet opp sosiale reformer verken i Brasil eller ellers i Sør-Amerika. Men i motsetning til liknende programmer, så gis for eksempel Bolsa Familia-støtten direkte til brukeren. Det er ingen lokal representant – for eksempel ordfører – som bestemmer, heller ingen råd som pengene skal gå gjennom.
Selv om store deler av fattigdommen er utryddet i Brasil – 40 millioner har rykket opp en økonomisk klasse – er Brasil fortsatt et av verdens mest ulike land.
– Fattigdommen går ned raskt, ulikhetene tar lenger tid. Det vil fortsatt være mange fattige i lang tid, mener Singer. Han mener at lulismen har vært preget av små reformer som over tid har gitt store resultater. Ulikheten er gått ned, samtidig som det har vært økonomisk vekst. Noe som ikke har skjedd før i Brasil, og som for eksempel ikke skjer i Kina eller India. Mange millioner er blitt ansatt i den formelle økonomien, med de rettighetene dette gir. Arbeidsledigheten har gått ned fra 12 prosent til fem.
– For de aller rikeste innebærer ikke lulismen noen trussel. De har det fortsatt ganske så komfortabelt, sier Singer. Han er også klar på at alliansen mellom PT og de aller fattigste bygger på at fattigdommen skal bort.
– Derfor må Brasil ha økonomisk vekst. Uten dette kan fort den tradisjonelle middelklassen begynne å murre. Likens kan økonomisk stagnasjon føre til mer klassekamp.
Europeiske medier har skrevet mye om venstrevinden som blåser over det søramerikanske kontinentet.
Flere meningsmålinger viser at folk ikke selv definerer seg selv noe mer til venstre de siste årene enn tidligere. I 1989 sa 22 prosent av befolkningen i Brasil at de definerte seg til venstre, 19 prosent at de tilhørte sentrum og 37 prosent at de tilhørte høyresiden. Tilsvarende tall for 2010 viste nesten nøyaktig samme.
– På noen måter er det en venstrevind. For Brasils vedkommende minner det kanskje mer om Franklin D. Roosevelts "New Deal". Selv om PT fortsatt har sine sosialistiske idealer og er antikapitalistisk, har lulismen mer handlet om å få de fattige med – de som har vært ekskludert fra samfunnet. For de aller fattigste har ideologi aldri vært særlig viktig. Det som er viktig er at de skal få det bedre økonomisk, sier Singer.