Skyter med skarp retorikk i Arktis

Canadas statsminister Stephen Harper har gjort arktiske spørsmål til en signatursak. Hans mantra om Arktis er «use it or loose it», og Russlands Nato-ambassadør Dmitry Rogozin, har flere ganger sagt til russiske TV-stasjoner at det 21. århundret vil bli en kamp om ressursene, og at Russland ikke har tenkt å tape den kampen.  

Selv om Canada til nå har hatt liten kommersiell aktivitet i Arktis sammenlignet med Russland og Norge – som er de arktiske «stormaktene» – beskriver Harper de kanadiske nordområdene som hjertet i den kanadiske identiteten, og at det derfor er viktig å forsvare landets suverenitet i nord. Canada mener Russland provoserer i nord.

Nato på vakt

I internasjonale medier vokser interessen for «The Battle for Arctic Resources». Bakgrunnen er følgende: Russland skal etablere to arktiske brigader nær grensen til Norge; Canada arrangerte i august sin hittil største arktiske militærøvelse, «Nanook 11», med deltakelse fra USA og Danmark, Norge har for ikke lenge siden flyttet sin militære hovedkommando til nord for polarsirkelen, og skal kjøpe kampfly som setter Norge i stand til en mer effektiv kontroll av norske interesser i nord. Dette gjør at blant andre Financial Times tegner et bilde av en arktisk mobilisering. Avisen har i sommer besøkt den norske hovedkommandoens «War-room» – inne i de atomsikre tunellene under fjellene utenfor Bodø: «Det er som i en scene fra en James Bond-film. Selv om det er sommer på den nordlige halvkule, øker den militære interessen for det dypfryste nord,» skriver avisen malende. 

Men nord er ikke lenger så dypfryst som før, og NATO ser at klimaendringene kan skape alvorlige problemer. Admiral James G. Stavridis, (Natos Supreme Allied Comander), har flere ganger det siste året advart om at Arktis kan bli en konkurransearena der enkeltnasjoner utnytter naturressursene på kontroversielt vis, og at nordområdenes stabilitet dermed kan trues. Hans syn deles av det amerikanske forsvarsdepartementet, som ser at selv små klimaendringer skaper nye utfrodringer for USA i nord. I rapporten «National Security Implications of Climate Change for U.S. Naval Forces», som ble lagt frem i vår, konkluderer amerikanerne med at deres flåtestyrker må være forberedt på nye oppdrag knyttet til isfrie farvann i Arktis. Rapporten peker på Arktis som det området i verden der den sjømilitære sikkerhetssituasjonen er i størst endring. Her foreslås det at Nato forbedrer sin evne til å takle klimaendringene, og at forsvarsalliansen styrkes med tanke på nye utfordringer i nord.

Og amerikanernes bekymringer er ikke tatt helt ut av luften. Sist uke kom nyheten om at Russland vil bygge 10 nye atomubåter for å styrke sin militære tilstedeværelse i nord. I tillegg har russerne tidligere varslet at de skal øke antall militære enheter fra 70 til 109 brigader i nordområdene innen 2020. 

– Det er uomtvistelig at Russland nå har en tyngre tilstedeværelse i nord. De flyr mer i nord, seiler mer, utvikler nye våpen, også et nytt kampfly. Fra norsk side leser vi ikke dette som aggressivt, men som en suverenitetshevdelse, sier Roger Ingebrigtsen, statssekretær i Forsvarsdepartementet til Mandag Morgen. Han peker på at også Norge utøver sin suverenitet i nord gjennom investering i nye fregatter, nye missiltorpedobåter (MTB-er) og nye fly. 

– Men selv om langtidsvarslet også er bra, må Norge planlegge for en fremtid med væromslag og en eventuell russisk aggressivitet, sier han. Statssekretæren skal i neste uke møte sin russiske likemann, og vil da åpent drøfte den økte russiske aktiviteten i nord ut fra det faktum at Norge og Russland i stor grad har sammenfallende interesser. Han vil ikke, som Canada, snakke negativt om en av partnerne i det arktiske samarbeidet, og sier at den kanadiske retorikken er uheldig.  

Til tross for at både Norge og Russland har et klarere militært fokus på Arktis enn for få år siden, mener Roger Ingebrigtsen at det ikke er snakk et militært kappløp om nordområdene. Han mener at det sikkerhetspolitiske klimaet i nord er historisk bra. 

– Det norsk-russiske forholdet har ikke vært bedre siden Pomorhandelen blomstret fra 1700-tallet og frem til revolusjonen i 1917, sier Ingebrigtsen, men ser også at nordområdene – som «fremtidens spiskammers» - får stadig større oppmerksomhet fra storpolitiske spillere som ikke selv er hjemmehørende i Arktis. Dette kan komplisere bildet. 

«Snakker om samarbeid – klar for konflikt»

Arktis anslås i følge US Geological Survey til å inneholde 13 prosent av verdens uoppdagede olje, 30 prosent av de uoppdagede gassressursene og minst 20 prosent av ikke oppdagede flytende hydrokarbongasser. Disse tallene rettferdiggjør medienes fremstilling av Arktis som «The New Promised Land», og den forventede ressurskampen som et nytt «gullrush». NATO-admiral James G. Stavridis skriver i forordet til en britisk forskningsrapport publisert i sommer at den fredlige praksis som har preget nordområdene – også i ressursspørsmål – kan trues når nye tilgjengelige ressurser skal utvinnes i sårbare områder. Hans syn harmonerer med synspunktene til den Kanadiske nordområdeeksperten, Rob Huebert, som på oppdrag for Canadas forsvarsdepartement har publisert en studie som advarer mot at et militært kappløp allerede kan være i gang. Han skriver at regionens strategiske verdi øker, noe som gjør at verdien på de ressursene de arktiske nasjonene hver for seg sitter på i nord, også øker. «De arktiske statene snakker om samarbeid, men de er samtidig forberedt på konflikt», skriver Huebert. 

Blant dem som er mest skeptisk til utviklingen i de arktiske områdene er inuittene, som er urbefolkning i Canada, Grønland, USA (Alaska) og Russland, og den tidligere kanadiske toppdiplomaten Mary Simon, som nå er president i den kanadiske inuittorganisasjonen, mener at den militære retorikken er bevis på at et kaldere mellomfolkelig klima kan komme i kjølvannet av oljeboring, transport og annen industriell aktivitet i verdens mest sårbare områder (se kart).

I en rekke land, blant annet i Canada, USA og Storbritannia, pekes det på at retorikken om Arktis minner om fortidens kald krig-retorikk. Selv om norske Arktis-eksperter ikke vil være med på å fremkalle nye kald krig-bilder, avviser de ikke at Arktis rommer konfliktmuligheter knyttet til internasjonale politiske hendelser som ikke nødvendigvis har sitt utspring i nord.  

• Svalbard – et mulig stridstema: Ressurskartet i Arktis plasserer så godt som alle ressursene på uomtvistelige nasjonale kontinentalsokler, men Svalbards spesielle status kan være kimen til konflikt.
• Russiske endringer og Kina: 20 prosent av Russlands bruttonasjonalprodukt skapes i Arktis, og Russland er dermed det enkeltlandet med klart sterkest interesser i området. Dersom den politiske situasjonen i Russland endrer seg, kan konfliktnivået i Arktis raskt eskalere og bli mer reelt. Særlig hvis ikke-arktiske land med interesser i nord, som Kina, Japan og Sør-Korea, krever økt tilgang. 
• Sikkerhetsspørsmål er sexy: Norske forskere mener at faren for væpnet konflikt i Arktis overdramatiseres av media, som selger politisk stoff gjennom «sexing up» ikke-kontroversielle problemstillinger, og at den militære retorikken mest er til innvortes bruk i Canada og Russland. 

Gamle spøkelser

I Kirkenes sitter Thomas Nilsen, redaktør for Barents Observer; en internasjonal nettbasert nyhetstjeneste drevet av det norske Barentssekretariatet, som har som oppgave å støtte norsk-russiske samarbeidsprosjekter. Nilsen ser at en rekke lands medier interesserer seg for utviklingen i nord, spesielt de norsk-russiske relasjonene. Han fremholder at han bor og lever i det området av verden som har sett den største nedrustningen etter den kalde krigen, men at internasjonale medier ofte rapporterer om arktiske spørsmål i lys av fortidens problemstillinger. Han følger de russiske, militære aktivitetene i nordvest-Russland tett, og mener at det truende bildet som er holdt frem internasjonalt etter at nyheten om etableringen av to russiske brigader i Arktis ble kjent i juni, ikke er i samsvar med virkeligheten. 

– De nye brigadene er nok høyst sannsynlig bare nye navn på eksisterende brigader. De får nye emblemer og muligens litt nytt utstyr, men bildet endrer seg ikke, sier Nilsen.     

Rolf Tamnes, direktør ved Institutt for Forsvarsstudier, ser både en økende militær aktivitet og en økende interesse for Arktis, men mener at det ikke eksisterer noen militær opprustning i området. Endringene er for små til å kalles en opprustning, mener Tamnes. Han har vanskelig for å se den norske fornyelsen av de norske jagerflyene som ledd i en opprustning, og han karakteriserer den kanadiske militærøvelsen som har pågått i august med 1.100 mann som ”lommerusk” i det store, militærstrategiske bildet. At Danmark oppretter en arktisk kommando er heller ikke noe å bry seg om, etter Tamnes‘ mening. 

Denne måneden kom boken «Arctic Security in an Age of Climate Change», der Tamnes har skrevet kapitlet om arktisk sikkerhet og Norge. Det er første gang det lages en analyse av den sikkerhetspolitiske sitasjonen for alle de åtte arktiske nasjonene (Norge, Russland, Canada, USA, Island, Danmark, Sverige og Finland). Han er lei av at europeiske politikere og internasjonal presse dramatiserer klimaendringene og nye muligheter for å utvinne naturressursene i det høye nord gjennom referanser til «The ongoing Race» og «The Great game in a Cold climate».  Han støtter seg til Natos kanadiske marinestrateg Brooke Smith Windsor, som mener en slik «sexing up» av sikkerhetspolitiske spørsmål gir et feilaktig bilde av den virkelige sitasjonen i Arktis. Slik Tamnes ser det er det større harmoni i nord enn noen gang tidligere. 

Svalbard – et mulig konfliktområde

Rolf Tamnes tror at mulighetene for at nordområdene og Arktis skal forbli et fredelig område er store, men han trekker likevel frem tre mulige konfliktgrunner: Han ser at Russland, til tross for Vladimir Putin og Dmitij Medvedevs forsikringer om at endringene i Polhavet må håndteres gjennom internasjonalt samarbeid, fortsatt er en nasjon med en uforutsigbar fremtid. En kursendring i Russland vil virke inn på Arktis – og kunne endre forutsetningene for ressursutnyttelsen i området. Tamnes forventer at Kina, Japan og Sør-Korea vil ble sentrale spillere i nord, og han stiller spørsmålet om de asiatiske landene, gjennom større oljeaktivitet, skipsfart og mulig militær tilstedværelse i Arktis, vil bidra til et høyere konfliktnivå (se også Mandag Morgen nr. 1, 2010). Han utelukker heller ikke at eventuelle konflikter mellom stormakter kan slå ut i arktiske kriser, men den største usikkerheten i nord er knyttet til Svalbards spesielle status. Alle som har undertegnet Svalbardtraktaten fra 1920 gis like rettigheter til kommersiell virksomhet på øygruppen. Dette gjør at Svalbard ikke følger samme logikk som ellers legges til grunn for de kontinentalsokkelutvidelsene som nå pågår – og som skal godkjennes av FN de nærmeste årene. Russland, Island, Storbritannia og en rekke andre land bestrider Norges oppfatning av at Svalbards kontinentalsokkel er norsk og at havområdene rundt øygruppen også er det. 

– Svalbard-spørsmålet kan føre til disputter, men neppe en større konflikt, med mindre det knyttes til større konflikter eller til dramatiske endringer i russisk politikk, sier Tamnes. 

I hovedsak er kontinentalsokkelutvidelsene uproblematiske, selv om både Russland og Danmark gjør krav på Nordpolen, og Canada og Danmark strides om Hans øy – en øy litt større enn en stor stein, men med stor strategisk betydning (se Mandag Morgen nr 14, 2007).

Skarp militær retorikk

Gjennom sommeren har vi fra Canada hørt en rekke uttalelser om landets behov for nasjonal suverenitet i nord. August-øvelsen «Nanook 11» med 1.100 soldater fra ulike våpengrener i sving, har fått internasjonal oppmerksomhet. Den har inngått i en militær retorikk der Canada og Russland over flere år har sendt skarpe meldinger til hverandre. Flere analytikere hevder at øvelsen er et svar på Russlands aggressive nordområdepolitikk fra noen år tilbake, da Russland plantet et russisk flagg på havbunnen på Nordpolen. I ettertid kom det frem at denne hendelsen i 2007 etter alt å dømme var et PR-stunt for Putin og hans parti i den pågående valgkampen.  

Russlands Nato-ambassdør Dmitry Rogozin, har flere ganger bittdratt til den skarpe tonen, blant annet ved å uttale at «Nato har forstått hvor vinden kommer fra. Den kommer fra nord».   Kanadierne svarte i sommer med følgende uttalelse fra en av Canadas høytstående militære, Luc Trembley: «Nordområdene er våre. Vi ønsker å vise våre internasjonale partnere at vi er på plass i nord».

Både Rolf Tamnes og hans kollega ved Institutt for Forsvarsstudier, russlandseksperten Katarzyna Zysk, mener at begge lands retorikk først og fremst er rettet inn mot hjemmepublikumet, og at de derfor ikke bør tillegges for stor vekt. Russland har de siste årene bygd opp en ny arktisk infrastruktur og gitt egen befolkning troen på at de arktiske områdene er høyt prioritert. 

Arktis livsviktig for Russland

Russland står i en særstilling når det gjelder utnyttelse av arktiske ressurser, og er det landet som ventes å profittere mest på klimaendringene. 20 prosent av Russlands bruttonasjonalprodukt skapes i Arktis, og 22 prosent av den russiske eksporten kommer herfra. Russlands ambisjon er å gjøre landets arktiske område til landets strategiske viktigste område for naturressurser innen 2020. Dette fremkommer i ferske russiske planer som Zysk har analysert – og gjort tilgjengelig for vestlige miljøer. Denne satsingen nødvendiggjør en russisk kampstyrke i nord som skal forsvare landets interesser i ulike militære og politiske situasjoner, fremgår det av planene. Et nøkkelelement i Russlands arktiske ambisjon, er at Nordøstpassasjen allerede innen 2015 skal ha den nødvendige infrastruktur til å kunne være en foretrukket sikker seilingsrute mellom Europa og Asia.

At en åpen seilingsrute skaper en ny, sikkerhetspolitisk situasjon for Russland er det ingen som bestrider, og kan brukes som eksempel på at utviklingen i Arktis ikke er sammenfallende. Nordvestpassasjen, sjøruten nord for Canada, er langt fra seilingsklar selv om isen smelter raskt. Dette viser at det sikkerhetspolitiske og militærstrategiske bildet i Arktis er sammensatt og komplisert med store regionale forskjeller. Utgangspunktet for den militære retorikken er også høyst forskjellig – med Canada og Russland som ytterpunkter. Canada har til nå lite aktivitet i Arktis, mens Russland allerede er avhengig av en bedre ressursutnyttelse i polarområdene.