Mette Frederiksen: Danmarks omstridte brobygger

­Det er ofte bare små marginer som avgjør forskjellen mellom politisk triumf og nederlag.

Slik var det også for Danmarks sosialdemokratiske statsminister Mette Frederiksen (S) ved Folketingsvalget før jul.

Til slutt endte det med at hun kunne feire seg selv som den store triumfator etter et nervepirrende valgdrama der bare noen få stemmer skilte rød og blå blokk. På målstreken sikret sikret hun seg flertallet og det avgjørende mandatet, takket være en 70 år gammel valgregel som få visste om og som aldri hadde blitt brukt før.

Dette sikret henne retten til å lede forhandlingene om å danne en ny regjering. Og den posisjonen  utnyttet hun med tilnærmet perfeksjon.

Hun valgte bort det knappe og skjøre røde flertallet på  kun ett mandat,  og etter 43 dager med forhandlinger oppnådde hun ambisjonen hun hadde gått til valg på, men som få trodde hun mente på alvor.

Hun dannet en bred regjering på tvers av blokkene.  

For første gang siden 1978 er de to historiske arvefiendene –
Socialdemokratiet og Venstre – nå tilbake i regjering med hverandre i en overraskende trio sammen med tidligere Venstre-statsminister Lars Løkke Rasmussen og hans nye parti Moderaterne.

Dermed er det lagt til rette  for en omkalfatring av det politiske systemet i Danmark, der det i mange år fremover kan bli mulig å få til et mye sterkere, tettere og mer robust samarbeid på tvers av den politiske midten.    

Den nye flertallsregjeringen kan gi seg selv tid til å løse de mer grunnleggende problemene i stedet for å jage raske løsninger når medier, partier og interessegrupper krever umiddelbar handling på Twitter.

Men det kunne gått helt annerledes.

Hadde flertallet endret seg, ville trolig hennes tid som statsminister vært over. Da kunne hun gått inn i historien som korona-statsministeren som reddet landet gjennom en vanskelig krise, men samtidig satte det største røde flertallet på 50 år i fare i løpet av bare én periode.

Slik gikk det ikke. Noen få stemmer utgjorde forskjellen.

 

Torben K. Andersen er politisk redaktør i magasinet Mandag Morgen.

Han har jobbet som politisk journalist og redaktør i Danmark i 30 år i medier som Aktuelt, Dagen, Jyllands-Posten, Mandat og i Mandag Morgen siden 2006.

Danmarks eneste folkeparti

Nå har Mette Frederiksen satt seg selv og Socialdemokratiet i en svært gunstig og unik posisjon.

Sysselsettingen har aldri vært høyere i Danmark enn nå. Økonomien er sunn. Og når mange av hennes sosialdemokratiske partileder-kolleger i andre europeiske land kjemper mot populistiske strømninger og blør velgere til framadstormende høyrefløypartier, sitter hun nå ved makten i Danmarks største folkeparti (se figur på neste side).

Med 50 mandater i ryggen av de 179 setene  i det danske folketinget, har Socialdemokratiet mer enn dobbelt så mange som det nest største partiet, Venstre, som kun har 23 seter. Det konservative folkepartiet må nøye seg med 10 og Dansk Folke-
parti bare 5 mandater.

«Socialdemokratiet er Danmarks eneste store folkeparti», sa Mette Frederiksen triumferende valgnatten, og satte dermed ord på både sitt eget selvbilde og valgets store fortelling.

For Socialdemokratiet er nå det store, uunngåelige sentrum i dansk politikk, som verken venner eller fiender kan komme utenom. Heller ikke hennes største politiske motstandere.  Veien til innflytelse går gjennom det sosialdemokratiske partiet. Uansett om du er på venstre- eller høyresiden i dansk politikk.

Partiet er nå klart størst blant arbeidere og har et godt grep om store deler av de 800.000 ansatte i offentlig sektor, og ikke minst det stadig økende antallet pensjonister. Hun har også tatt et godt grep om både by og land.  

Denne analysen forsøker å gi svar på  hvordan Mette Frederiksen endte opp med  å bli Danmarks yngste statsminister, beholde makten til tross for korona- og  minkskandalen − og nå har klart å samle sine viktigste politiske motstandere i en flertallsregjering.

Svaret er ikke opplagt, og avhenger også mye av hvem du spør.  Fordi hun er den typen person som innbyr til svært delte meninger.

Kritikere ser på henne som en mektig kyniker som er villig til å selge ut sine egne idealer, og ikke viker unna å undergrave noen av demokratiets viktigste institusjoner for å  beholde makten.

Andre ser henne som en skarp og målbevisst politisk strateg hvis hjerte banker for de svakeste i samfunnet, og som klarer å skape størst mulig trygghet i en tid med store endringer der krisene står i kø.

Mette Frederiksen leder det eneste partiet i Danmark som kan kalles et 'folkeparti'. 

Foto

AP Photo/Sergei Grits/NTB

Kometkarriere

Mette Frederiksen tilhørte venstrefløyen i Socialdemokratiet da hun som ung og lidenskapelig idealist ble valgt inn i Folketinget i 2001, bare 24 år gammel. Siden har hun skiftet standpunkt på en rekke områder.

Hun kjempet innbitt for de svakeste og gjorde seg ofte bemerket, til stor irritasjon for andre i den sosialdemokratiske gruppen.  Hun argumenterte for en mer liberal innvandringspolitikk, ville gi mulighet til tidligpensjon for flere og ønsket et forbud mot sexkjøp, selv om det ikke akkurat var partilinja.

Men Mette Frederiksen brydde seg ikke. Hun snakket varmt for sin sak. Hun var insisterende og konfronterende.  Og dette ble lagt merke til blant partitoppene.

Da partiet skulle få ny leder etter Mogens Lykketoft i 2005, var Mette Frederiksen allerede den gang en het kandidat. Mogens Lykketoft så en kommende stjerne i den unge kometen fra den gamle arbeiderbyen Aalborg – en med ekte rødt blod i årene. Det samme gjorde andre toppfolk i partiet.  De håpet hun ville stille som partilederkandidat. Men den gang ei. Mette Frederiksen følte seg ikke klar til å lede i 2005.

Men det var hun.

Mini-CV: Mette Frederiksen

Foto

Mads Claus Rasmussen/Ritzau Scanpix / NTB

Født:  19. november 1977 i Aalborg.

Sivil: Har datteren Ida Feline og sønnen Magne.

Utdanning:

• Bachelor i administrasjon og samfunnsfag, Aalborg Universitet, 2007.
• Mastergradsprogram i afrikanske studier, Københavns Universitet, 2009.

Politisk karriere:

• Folketingsrepresentant for Socialdemokratiet, fra november 2001.
• Nestleder i Socialdemokratiets Folketingsgruppe, 2005-2011.
• Arbeidsminister, 3. oktober 2011 – 10. oktober 2014.
• Justisminister, 10. oktober 2014 – 28. juni 2015.
• Formann i Socialdemokratiet fra 2015.
• Statsminister fra 27. juni 2019.

Oppgjør med embetsverket

Hennes første ministerpost i Arbeidsdepartementet i  2011, er et svært illustrerende eksempel på hvordan Mette Frederiksen gir seg selv makten, tar kontroll og utfordrer embetsverket for å sikre større politisk slagkraft.

Nesten fra dag én, som  ny statsråd, begynte hun å rive ned arbeidsrutinene som embetsmenn og  -kvinner hadde brukt 10 år på å bygge opp under den tidligere borgerlige regjeringen. Hun satte opp et slags politisk sekretariat med et team av politisk tenkende typer som var gode på politikkutvikling og til å få statsråden synlig.  

Hennes utålmodighet og knallharde besluttsomhet tæret på forholdet til embetsverket. Det ble ofte ropt høyt i departementet.  I løpet  av de tre årene hun var arbeidsminister, forlot fire toppbyråkrater sine stillinger. En av dem var mangeårig departements-sjef Bo Smith.

Det samme mønsteret gjentok seg da hun ble justisminister i 2014. Det gikk bare noen få dager, før sjefen for departementet ble sendt på ferie med beskjed om at hun ville bli overført til Kirkedepartementet når hun kom tilbake.

Dette var et krav Mette Frederiksen hadde stilt for å takke ja til jobben. De ansatte i departementet viste sin misnøye med beslutningen ved en dag å møte opp på jobb i svarte sørgeklær.

«Det ble ofte ropt høyt i departementet. I løpet av de tre årene hun var arbeidsminister, forlot fire toppbyråkrater sine stillinger»

Den perfekte matchen

Mette Frederiksen ønsker embetsfolk  som tenker politisk og strategisk, og som ikke skjelver på hånden når selv de vanskeligste og mest urealistiske visjoner skal settes ut i livet.

En slik type er Barbara Bertelsen.De to møttes i Justisdepartementet. Det viste seg å være en perfekt match mellom to sterke og utålmodige kvinner. En match som har resultert i en av de mektigste duoer på Slotsholmen i København, der Folketinget, statsmisterens kontor og en rekke andre departementer og statlige institusjoner holder hus.

Da Mette Frederiksen ble statsminister i 2019, lå det i kortene at Barbara Bertelsen skulle bli  departementssjef, og da  måtte den sjefen, Christian Kettel Thomsen, pent finne seg i å forlate departementet etter over ni år i stillingen.

Mette Frederiksen utvidet det tradisjonelt trange Statsministerens kontor og opprettet et helt nytt politisk sekretariat.

Hun tok med seg sin nære rådgiver i en årrekke, Martin Rossen, som ny stabssjef ved Statsministerens kontor og gjorde ham  – også svært ukonvensjonelt –  til medlem av regjeringens to mektige komiteer, koordineringskomiteen og økonomikomiteen, der alle de viktigste beslutningene skulle tas og som vanligvis bare var forbeholdt en håndfull toppministre.  

Mink-skandalen

Danmarks statsminister Mette Frederiksen reagerer sterkt under et pressemøte etter et besøk på en tom og nedstengt minkfarm i november 2020. Frederiksen og hennes regjering hadde tidligere det året bestemt at alle danske mink, 15 millioner, skulle drepes for å unngå koronasmitte. Senere viste det seg at beslutningen ikke var lovlig fattet, og regjeringen ble sterkt kritisert. Men Frederiksen klarte til slutt å ri av stormen.

Foto

Mads Nissen / Ritzau Scanpix / AFP

Strategien har bidratt til å sikre Mette Frederiksen og Statsministerens kontor strammere styring av de andre departementene og tettere kontroll med store lovgivningsprosesser. Hun har også fratatt det ellers sterke Finansdepartementet noe av den økonomiske makten.

Dette kom til uttrykk under koronakrisen i 2020.  Socialdemokratiet steg til himmels på meningsmålingene under pandemien og lå an til å få over én av tre stemmer. Aldri før hadde Danmark sett en så kraftig «demonstrasjon rundt flaggeffekten» − at velgerne støtter dagens regjering og statsminister under en krise.

Men bildet av den sterke koronalederen begynte å slå sprekker da den såkalte minkskandalen begynte å rulle. Hennes tøffe styring av både fagstatsråder og embetsverk er en viktig forklaring på hvorfor skandalen rammet henne så hardt. For når hun sentraliserer makten,  har hun også ansvaret. Da blir det vanskelig å skylde på andre.

Socialdemokratiet raste på meningsmålingene. Mange velgere snudde ryggen til Mette Frederiksen, og fant det vanskelig  å tilgi henne for å ha beordret drap på alle de 17 millioner danske minkene, og dermed slaktet ned en hel industri for å hindre smittespredning uten at regjeringen hadde sikret seg nødvendig lovhjemmel.

Frederiksens krisefortelling

Hun klarte imidlertid å ri av stormen, delvis takket være hennes nye krisefortelling, som hadde stor resonans i velgermassen.

Mette Frederiksen har med hell fremstilt seg selv som det trygge kortet i polykrise-tiden, inkludert pandemi, inflasjonskrise, forsyningskrise, rekrutteringskrise, energikrise, klimakrise, velferdskrise og migrasjonskrise.

Hun lanserer seg selv som den lederen som kan bringe Danmark trygt gjennom en tid preget av uforutsigbarhet og store utfordringer.

Krisefortellingen er også fundamentet for den nye regjeringen. Hun ser den brede regjeringen som svaret som trengs for å skape de nødvendige løsningene, som hun ikke vil ha en sjanse i havet til å gjennomføre med rødt flertall alene.

Samtidig har hun lansert en rekke tiltak for å dra velgerne tilbake i folden. Hun gikk til valg ladet med en gjengkriminalitetspakke med høyere straffer og større muligheter for deportasjon av dømte utlendinger. Hun åpnet døren for at sykepleiere, lærere og andre offentlige ansatte skulle få mer betalt.  Hun var forberedt på å gi skattelettelser på toppen av det hele.

Det bidro til å vende nederlag til seier.

Få uker før valget i november lå Socialdemokratiet an til å tape mer enn 80.000 velgere til partiene i den blå blokken og til å miste fem mandater.  Et nederlag truet i horisonten.Men slik gikk det ikke. Mette Frederiksen skalket lukene. Vant to ekstra seter. Og personlig opplevde hun et kanonvalg på Nordjylland  − der det tradisjonelt bor mange minkoppdrettere − med  60.837 personstemmer. Det var over 17.000 flere enn ved forrige valg.

«Statsminister Mette Frederiksen er ikke bare statsminister, men landets kriseleder», som min kollega Esben Schjørring skrev i Altinget.no.

Mette Frederiksen holder nyttårstale 1. januar 2023, og er klar for å danne en ny samlingsregjering på tvers av blokkene.

Foto

Mads Claus Rasmussen/Ritzau Scanpix via AP

Stramt, strammere, strammest

Spesielt i innvandringspolitikken har Mette Frederiksen  og Socialdemokratiet tatt et stort sprang og flyttet seg markant til høyre.

De siste tiårene har  innvandringspolitikken avgjort de aller fleste danske valgene og splittet store deler av det sosialdemokratiske partiet.  Hvis  partiet skulle sikre seg regjeringsmakt, måtte de derfor matche de borgerlige partiene i innvandrings- og flyktningpolitikken − uansett hvilke forslag de borgerlige disket opp med, heter det i analysen.

Mette Frederiksen klarte å snu partiet til høyre på dette området, uten å skape det store dramaet som tidligere har bidratt til å rive partiet fra hverandre. Dette kunne bare la seg gjøre fordi hun hadde partiapparatet i sin hule hånd og klart å bygge opp et narrativ om at velferdsstaten ikke kan overleve uten å ha kontroll over antall mennesker fra ikke-vestlige land.

På denne måten lokket hun tusenvis av velgere tilbake over midten fra de blå partiene, og da spilte ingen rolle at hun mistet nesten like mange velgere ut bakdøren til de andre partiene på venstresiden, som ikke ville være med på Mette Frederiksens nye, tøffe innstrammingskurs. For de andre partiene på rød side vil fortsatt peke på  henne som statsminister etter et valg.

Den strenge innvandringspolitikken har bidratt til et rekordlavt antall asylsøkere til Danmark de siste årene, samtidig som det aldri har vært så mange innvandrere og etterkommere fra både vestlige og ikke-vestlige land i arbeid som i dag (se figur).

Det som for bare få år siden også virket helt usannsynlig, endte opp med å bli en realitet i valgkampen. Nå er det plutselig folk som Venstres tidligere statsminister Lars Løkke Rasmussen som går foran og fjerner mange av innvandringsrestriksjonene han selv innførte i sin tid som Danmarks politiske sheriff, og som han i dag beskriver som symbolpolitikk.

«Den strenge innvandringspolitikken har bidratt til et rekordlavt antall asylsøkere til Danmark de siste årene»

De hellige skrifter

En av Mette Frederiksens andre store styrker er hennes strategiske evner og målbevisste fokus på å gjennomføre sine valgløfter.

Selv om koronakrisen har preget store deler av hennes tre første regjeringsår, har hun likevel klart å realisere flertallet av sine mange løfter før valget i 2019.

Hun har slavisk fulgt dreieboken hun laget i løpet av sine år i opposisjon og gjennomført de enkelte  løftene innen et bredt spekter av  Socialdemokratiets kjerneområder − som velferd, innvandring, klima og helse.

Like før folketingsvalget i november i fjor gjennomgikk Mandag Morgen alle de 25 politiske initiativene som sosialdemokratene lanserte i forkant av valget for tre år siden, med til sammen 365 konkrete forslag, for å sjekke i hvilken grad hennes mange løfter var oppfylt eller droppet.

Oversikten viste at 218  forslag var gjennomført, og ytterligere 106 forslag var igangsatt. Bare 41 forslag var lagt bort, og dette skyldes i hovedsak at det ikke var  flertall for forslaget − derfor kan det ikke betegnes som løftebrudd.

Den høye suksessraten er ikke tilfeldig. Mette Frederiksen har fra dag én på Statsministerens kontor utarbeidet en plan for hvordan hun skal unngå å havne i samme situasjon som partikollega Helle Thorning-Schmidt, som gjennom hele sin regjeringstid i perioden 2011 til 2015 ble beskyldt for massive løftebrudd.

Det har Mette Frederiksen for enhver pris ønsket å unngå.

Derfor har de mange valgløftene og politiske utspillene hatt en spesiell status i regjeringens treårige liv. I embetsverk-kretser har de blitt kalt «De hellige skrifter». Og Statsministerens kontor har hele tiden rettet et skarpt blikk mot de enkelte departementene for å følge med på  gjennomføringen av løftene.  

De mange forslagene omfatter alt fra førtidspensjonering for «sliterne», flere lokalsykehus og innføring av Danmarks første velferdslov til en ambisiøs klimalov, mer enn 100.000 nye boliger i de største byene og asylbehandling i leirer utenfor Europa.

Signaturprosjektet

Mette Frederiksens store signaturprosjekt de kommende årene blir den enorme reformen av offentlig sektor som det legges opp til i den nye regjeringsplattformen.

Dette er signaturprosjektet hun vil bli målt og veid på frem mot neste valg.

«Regjeringen vil gjennomføre den mest omfattende fristillingen av offentlig sektor i velferdsstatens historie og fundamentalt endre måten velferd styres, dokumenteres, kontrolleres og leveres på», heter det i regjeringserklæringen.

Mens sosialdemokratene for noen år tilbake kunne splintres opp i atomer når det gjaldt spørsmål om konkurranseutsetting, og grensen mellom offentlig og privat velferd var hugget i stein, foreslår den nye regjeringen nå at private skal konkurrere om langt flere oppgaver.

Valgfriheten skal utvides. Ansatte i den enkelte barnehage, skole, sykehjem og omsorgsbolig skal ha større frihet til selv å bestemme hvordan oppgavene skal løses.  Og deres arbeidsplasser skal forvandles til selvstendige enheter med egne sterke ledelser, som konkurrerer innbyrdes om å gi utdanning, pleie og omsorg til innbyggerne.

Samtidig har regjeringen et ambisiøst mål om å øke antall arbeidsplasser med 45.000 personer innen 2030. Det er betydelig mer enn de 1700 menneskene hun økte antall ansatte med i sine tre første år ved makten.

Dermed svarer hun på en meget sterk forespørsel fra arbeidsgiverorganisasjonene, hvis medlemsbedrifter mangler arbeidskraft.

Hvordan dette faktisk skal skje rent konkret, gjenstår imidlertid å se. De lavthengende fruktene er allerede plukket. Noen løsninger skal finnes gjennom tøffe reformer, som tradisjonelt gjør vondt for mange velgere. Andre tiltak handler om for eksempel å hjelpe unge uten utdanning og arbeid med å komme i gang, eller få flere innvandrerkvinner i jobb.

De store velferdsreformene vil garantert være kimen til mange interne konflikter mellom de tre regjeringspartiene og utfordre Mette Frederiksen maksimalt.

«Mette Frederiksens store signaturprosjekt de kommende årene blir den enorme reformen av offentlig sektor som det legges opp til i den nye regjeringsplattformen»

Statsminister Mette Frederiksen (S), forsvarsminister Jakob Ellemann-Jensen (V - til venstre) og utenriksminister Lars Løkke Rasmussen (M) møter pressen utenfor den danske Folketingssalen. De tre regjeringspartnerne forsøker å forklare hvorfor regjeringen vil droppe en feriedag, et forslag som har møtt sterk motbør i Danmark.

Foto

Mads Claus Rasmussen, Ritzau Scanpix / NTB

Dårlig start

Om regjeringen − med Socialdemokratiet, Venstre og Moderaterne − blir en suksess eller en fiasko, vil kun fremtiden vise. Men de siste ukene har gitt en indikasjon på at det peker mer i retning av det siste enn det første. Regjeringen har på flere måter fått en kaotisk start.

Mette Frederiksen har fra begynnelsen gjort det klart at regjeringen er et arbeidsfellesskap med tre meget ulike parter som ofte har svært ulikt syn på ting.  De har ikke blandet blod med hverandre.

Likevel har de første hvetebrødsukene vært preget av en rekke saker der uenigheten har stått i fokus. Og i en av sakene, der regjeringen faktisk har vært enig internt, har så godt som alle andre partier og fagforeninger vært rungende uenig.

Regjeringens planer om å sløyfe «Store Bededag» som helligdag, slik at danskene kan jobbe litt mer, har blitt møtt med en storm av kritikk. (Store bededag er en offisiell dansk helligdag som faller på fjerde fredag etter påske, og dermed tre uker før pinse).

Regjeringen argumenterer for at  dette er nødvendig for å skaffe ekstra milliarder kroner til Forsvaret, slik at Danmark kan nå målet om å bruke 2 prosent av BNP på forsvar innen 2030.

Men fra veldig mange dansker møter ikke den forklaringen særlig stor forståelse, og denne saken viser at selv om Danmark har en flertallsregjering, bør den ikke ta det for gitt at den kan få gjennom all sin politikk.

De tre regjeringspartiene − Socialdemokratiet, Venstre og Moderaterne – blør stygt på de siste meningsmålingene, og ligger an til å miste 15 – 20 mandater tilsammen.   

Hvis regjeringen fortsetter  som den har startet, kan den få kort levetid.