Kompetansesvikt, dårlig ledelse og mangel på ressurser

­Den velferdsstaten vi alle skryter av er kanskje ikke så fantastisk når det kommer til stykke?

NRK Brennpunkt viste nylig hvordan eldre demente har det hjemme. TV-programmet har skapt furore og nok en gang virvlet opp debatten om eldreomsorgen.

For noen uker siden døde en eldre kvinne på vei fra sykehuset til et kommunalt helsehus i Oslo. Hun ble fraktet av den offentlige tjenesten Pasientreiser, men ble aldri mottatt ved helsehuset. Senere ble hun funnet død i veikanten.

I Bærum ble en eldre kvinne funnet død i sitt hjem etter at hjemmetjenesten hadde glemt henne i ti dager. Hun ble ikke registrert i kommunens systemer som hjemkommet etter et sykehusopphold.

Ved Ullern helsehus i Oslo har pårørende og tidligere pasienter stått fram og fortalt om uverdige og umenneskelige forhold. Blant andre fortalte tidligere statsadvokat Lasse Qvigstad gråtende på NRK Dagsrevyen at han var redd for å dø da han var innlagt på helsehuset for restitusjon etter en operasjon.

I Innlandet har statsforvalteren reagert på at en rekke skoler ikke makter å tilby elever et trygt læringsmiljø. Resultatet er et utstrakt mobbeproblem i fylket.

Ullern helsehus i Oslo er blitt et symbol på sviktende pleie- og omsorgstjenester i kommunal sektor. Men det er flere steder enn på Ullern de sliter med å levere.

Foto

Raymond Jakobsen / Oslo kommune

Toppen av isfjellet

Norsk pleie- og omsorgssektor står nok en gang på agendaen. 

Foto

Illustrasjonsfoto/iStock

Dette er eksempler fra de siste ukene der det offentlige har sviktet sin lovpålagte oppgave.

Men dette er langt fra enestående «avvik», som det heter på byråkratisk. Det er bare toppen av et isfjell. Hver eneste dag begår kommuner, sykehus, institusjoner, tilrettelagte boliger, skoler og barnevernsinstitusjoner større og mindre lovbrudd.

Sivilombudet er en av mange etater som fører tilsyn og kontroll med forvaltningen og velferdsleverandørene. På deres hjemmesider ligger det utdrag fra de såkalte uttalelsene Sivilombudet gjør etter at de har undersøkt en sak:

Det syntes å være liten grad av individuelt tilpassede aktiviteter for beboerne, begrensede muligheter til å være ute i friluft og manglende tilbud om fysisk aktivitet ved avdelingen. (Sykehjem i Nordre Follo)

Et hovedfunn under besøket var at kommunen utførte planlagte tvangstiltak overfor flere beboere uten at det forelå godkjente vedtak for dette. (Bofelleskap for utviklingshemmede i Drammen)

En beboer var i perioder stengt inne alene i sin egen leilighet store deler av døgnet, over mange dager. En kjetting på døren kunne brukes når ansatte var sammen med beboeren inne i leiligheten, for å hindre at beboeren gikk ut i fellesarealet. Det forelå ikke gyldig vedtak for slik tvangsutøvelse. (Bofelleskap for utviklingshemmede i Drammen)

Mindreårige i politiarrest skal til enhver tid ha mulighet for samvær med voksne. Sivilombudets dokumentgjennomgang viste at ingen av de mindreårige som hadde blitt satt på celle i perioden 1. januar 2021 til 12. mai 2021, hadde mulighet til samvær med voksne i det omfanget som regelverket forutsetter. (Politiarresten i Oslo)

Helsetilsynet: «Svært alvorlige forhold»

Utviklingshemmede havner ofte bakerst i køen i det norske velferdssamfunnet. 

Foto

Illustrasjonsfoto/iStock

Utviklingshemmede er en av de gruppene som oftest rammes av det offentliges lovbrudd. Det finnes ikke konkrete tall på at det er slik, men dersom man tar et kjapt søk gjennom ulike tilsyn, medieoppslag eller i egen bekjentskapskrets, finner du raskt en «historie fra virkeligheten» som gjør deg opprørt eller i alle fall gir en smule ubehag en stakket stund.

Noe av den sterkeste lesningen om offentlig svikt og lovbrudd, finner du i en tilsynsrapport fra Statens helsetilsyn fra 2017. I sitt nøkterne byråkratispråk skisserer Helsetilsynet hvordan situasjonen for utviklingshemmede er ved 57 av landets bofellesskap for denne gruppen mennesker. Det er dyster lesning. I 45 av de 57 undersøkte boligene – i 80 prosent, eller 8 av 10 boliger − pågikk det lovbrudd og avvik. Det er tydelig at dette også har vakt reaksjoner hos Helsetilsynet. I tilsynsrapporten stiller byråkratene spørsmål om selve systemet – om organiseringen av den bistanden fellesskapet gir denne gruppen mennesker − rett og slett holder vann.

«Det var til dels svært alvorlige forhold som ble avdekket i dette landsomfattende tilsynet. I mange kommuner var tjenestene preget av svak styring og høyt risikonivå, og det ble avdekket svikt med potensielt alvorlige konsekvenser for brukernes livskvalitet og helse».

Et funn som gikk igjen i flere kommuner, var manglende kunnskap om brukeres individuelle behov.

«Leiinga sikrar ikkje at alle tilsette har den informasjonen dei treng for å yte forsvarlege tenester til brukarane».

Svak ledelse er en gjenganger i Helsetilsynets kritikk:

• Uklar fordeling av ansvar, oppgaver og myndighet

• Svak kompetanse og mangelfull opplæring

• Ledelsen følger ikke godt nok med, etterspør for lite

Tilsynet konkluderer med at det trengs en diskusjon om selve systemet. Dette kan ikke tolkes på annen måte:

«De alvorlige forholdene som dette tilsynet har avdekket gir grunn til å stille spørsmål om dagens rammer og ressurser for kommunenes tjenestetilbud er tilstrekkelige til å sikre gode og trygge tjenester til alle brukerne. Har kommunene nødvendige forutsetninger for å etablere og drifte forsvarlige tilbud – også til brukere med store og komplekse tjenestebehov? … Og videre – kan det tenkes alternative måter å organisere (deler av) tjenestene på som på en bedre måte kan ivareta kravene til forsvarlige tjenester? Statens helsetilsyn mener det er behov for en diskusjon på bred basis, blant brukere og i brukerorganisasjonene, i fagmiljøene, i kommunene og kommunenes organisasjoner og hos myndighetene, om hvilke organisatoriske betingelser og mulige løsninger som kan bære framover».

«Mennesker med utviklingshemming sitter nederst ved bordet. De kommer bakerst i alle køene. De kommer bak kvinner, bak de med fysisk nedsatt funksjonsevne, bak LHBT-folka, og de kommer bak  innvandrerne. De kommer helt bakerst»

Bakerst i køen, nederst ved bordet

Hedvig Ekberg er generalsekretær i Norsk forbund for utviklingshemmede (NFU)

Foto

Bitten Munthe-Kaas

For de utviklingshemmede selv og deres pårørende er slik lesning nærmest hverdagskost.

Det er ikke få NOU-er, rapporter, tilsyn, analyser, meldinger og utredninger som år etter år har slått fast nøyaktig det samme. Sist i rekken er Stortingsmeldingen Menneskerettar for personer med utviklingshemming, som kom i fjor høst. Også her påpekes den systematiske utilstrekkeligheten.

«… det er ei utfordring når fleire oppgåver blir flytta frå spesialisthelsetenesta til kommunane, ettersom dette forsterkar kompetansegapet, og at mange kommunar må gjennomføre harde økonomiske prioriteringar», heter det i Stortingsmeldingen. Som om det var en nyhet.

Konklusjonen i meldingen er velkjent:

«Svak leiing, styring og koordinering i tillegg til utilstrekkeleg dokumentasjonspraksis er sentrale risikomoment når ein skal sikre at personar med utviklingshemming får eit fagleg forsvarleg tilbod».

− Mennesker med utviklingshemming sitter nederst ved bordet. De kommer bakerst i alle køene. De kommer bak kvinner, bak de med fysisk nedsatt funksjonsevne, bak LHBT-folka, og de kommer bak innvandrerne. De kommer helt bakerst

Denne erkjennelsen kommer fra generalsekretær Hedvig Ekberg i Norsk forbund for utviklingshemmede (NFU).

− Se på Tolga-saken, der tre brødre hadde fått diagnose som utviklingshemmet og blitt dårlig behandlet av kommunen i årevis. Det de fikk erstatning for var diagnosen, ikke at de var dårlig behandlet.

Ekberg og hennes kolleger har for lengst sluttet å bli overrasket over stadig nye rapporter og utredninger med elendighetsbeskrivelser. Hun tror det handler om holdninger. Og om ledelse.

− Det handler om holdninger, om patriarkalske holdninger om at «vi vet best». Det er ikke først og fremst vondt ment, men heller en slags misforstått «vi skal passe på dem»-holdning.

− Vi må vekk fra den medisinske forståelsen av utviklingshemmede og slutte å behandle dem som syke, mener Ekberg. Ifølge henne er dette med at utviklingshemming er en «sykdom» en slags grunnholdning som har bitt seg fast i store deler av samfunnet.

I alle tilsynsrapporter som finnes, blir det påpekt at «manglende kompetanse» blant ansatte i kommunene er en av hovedårsakene til at avvik og lovbrudd skjer. Ekberg kjøper ikke det argumentet uten videre. Hun mener ledelse er et større problem.

− Jo da. Det skorter ofte på kompetansen. Men hvem har ansvar for at kompetansen er lav?

− Ute i kommunene handler utfordringene for de utviklingshemmede veldig mye om ledelse. Lederne skal fylle stillinger der det er vanskelig å få tak i kompetente folk og de skal for all del holde kostnadene nede. – Skal det bli endringer til det bedre, må de endringen først skje i den politiske og administrative ledelsen i de enkelte kommunene, mener generalsekretær Hedvig Ekberg i NFU.

Ikke flere rettigheter, please …

Helge Eide er direktør for området Samfunn, velferd og demokrati i KS.

Foto

Johnny Syversen

I kommuneorganisasjonen KS er de fullt klar over velferdsstatens utfordringer.

− Hva som «skal til» for å kunne opprettholde en bærekraftig velferdsstat i fremtiden er et spørsmål det ikke finnes noe enkelt svar på, sier Helge Eide, områdedirektør for Samfunn, velferd og demokrati i KS.

«Rettigheter som ikke er mulig å oppfylle på grunn av manglende tilgang på personell eller på grunn av en samlet nasjonaløkonomi er ikke verdt særlig mye i praksis»

− Hverken stat eller kommunesektor, eller summen av stat og kommunesektor, altså offentlig sektor, kan løse dette alene. Velferdssamfunnet er summen av oppgaver som løses i fellesskap for innbyggerne. I et demokrati er det jo innbyggerne som bestemmer, blant annet gjennom valg, hvilke oppgaver som skal løses i felleskap, sier Eide.

Men han er tydelig på at nye lover og rettigheter ikke gir noen automatisk løsning på utfordringene kommunene står i:

− Rettigheter som ikke er mulig å oppfylle på grunn av manglende tilgang på personell eller på grunn av en samlet nasjonaløkonomi er ikke verdt særlig mye i praksis.

Følgende stikkord mener Eide beskriver «hva som skal til» for å sikre gode velferdstjenester også i fremtiden»:

• Vi trenger en samfunnsplanlegging som bidrar til at «folk flest» får forutsetninger for å føre en livsstil som bidrar til å unngå langvarig fysisk eller psykisk sykdom − fysisk aktivitet, fravær av rusmidler, sosial kontakt og inkludering i lokalsamfunn og frivillighet.

• Nasjonale myndigheter bør vise stor tilbakeholdenhet for å love større og nye velferdsreformer som skaper forventninger som ikke kan innfris uten økte personellressurser.

• Kommunene må gis «frihet under ansvar». Det vil si at vi unngår detaljreguleringer eller «normerte anbefalinger» av hvordan tjenestene skal organiseres, men samtidig legge til rette for åpenhet om og sammenligning av resultater i tjenestene.

− Dette kan være byggesteiner. Samtidig må vi sørge for at det fins ressurser i form av kompetanse og offentlige budsjetter som er gode nok til å sikre verdige tjenester til de som virkelig har behov for fellesskapets bistand, mener Helge Eide i KS.