EØS-avtalen trenger ikke å være til hinder for en norsk to-prisløsing på strøm, mener EØS-ekspert Stein Reegård.
Håkon Mosvold Larsen / NTB
EØS-ekspert utelukker ikke to-prisløsning på strøm
Stein Reegård , tidligere sjeføkonom i LO, har de siste årene fordypet seg i EØS-avtalen. Han mener det er mulig for Norge å etablere et to-prissystem for strøm. Hvis regjeringen virkelig vil.
Vidar Ruud / NTB
I debatten om strømpriser i Norge, blir det stadig argumentert for at norsk myndigheter må følge EU i ett og alt, hvis ikke risikerer vi å bryte med EØS-avtalen.
Stein Reegård mener imidlertid at EØS-avtalen gir politikerne større handlingsrom enn det en ren juridisk forhåndsanalyse ofte tyder på.
− Politikk bør ikke starte med at en spør jurister. Først må politikerne avklare hva de vil. Og så starte en prosess for å finne løsninger, sier han til Dagens Perspektiv.
Lettere med tilgivelse enn tillatelse
Stein Reegård er tidligere sjeføkonom i LO, og har de siste årene arbeider med hva EØS-avtalen betyr i praksis. Han har skrevet en rekke artikler om dette i Dagens Perspektiv. Han er nå, etter nylig avsluttet ansettelse i LO, mer frittstående skribent og EØS-utreder.
− Jeg har ikke svaret på hva som er løsningen for å få kontroll på strømprisene. Mitt poeng er at det er lettere å få tilgivelse enn tillatelse når det gjelder EØS.
«Politikk bør ikke starte med at en spør jurister. Først må politikerne avklare hva de vil»
Reegård mener det har liten hensikt å starte et utredningsarbeid for å lete etter et klart juridisk handlingsrom som det er enighet om. Grunnen er at energi er en særlig komplisert blanding av juss, politikk og økonomi.
− Hva som er «mulig» vil endres over tid i lys av hva andre gjør. Juridisk praksis må derimot nødvendigvis se bakover i tid og lett legge seg på «den sikre siden», sier Reegård, og peker på at det dessuten er et problem hvem man skal spørre i EU.
− Ingen i EU har mandat til «å gjøre innrømmelser». Det er egentlig bare domstolen som kan gi offisielle svar, med unntak av spørsmål om statsstøtte, der Kommisjonen har betydelig makt.
− ESA er ofte «strengest» og har begrenset kapasitet til å gjøre det som burde gjøres: analysere hva EU-landene gjør i praksis. Det er jo dette, som etter EØS-avtalen, skal være malen for landene på EFTA-siden, sier Reegard.
Les Reegårds EØS-artikler her:
«Flinkest i klassen»
På de områder som Reegård har studert, synes fordommen om at vi i Norge er «flinkest i klassen» å stemme. Bakgrunnen er at mye regelbruk i EU sikter mot å hjelpe styringen av land med stor statsgjeld.
− Selv om man skal være lojal mot felles regler, bør man unngå at land med gode statsfinanser, som de nordiske, er de ivrigste følgerne. I norske utredninger bør man uttrykke respekt for den inngåtte EØS-avtalen, men fremfor alt legge vekt på å utrede hva andre land gjør og hva man selv vil, framhever han.
Stein Reegård minner om at Finland ble gjenstand for en viktig pragmatisme i 2019 i forbindelse med en omfattende helsereform. Man visste at en bokstavtro regelforståelse kolliderte med et mer overordnet syn, noe som er beskrevet i flere artikler i Dagens Perspektiv. Problemet for både EU og Finland var at man ikke kunne meddele det i offentligheten. Finland hadde, på grunn av denne uklarheten, uformelt fått beskjed om at EU ikke ønsket å bli spurt.
− Slik er det nok på mange områder. Man må prøve seg fram og sondere for å finne hvor grensene går, slik også svenskene har gjort i spørsmålet om euroen. Det er overraskende mange, også jurister, som ikke er klar over dette store regelavviket fra svensk side.
Reegård mener forklaringen er at komplisert økonomi vanskelig lar seg styre av regler.
Regelverket for det indre marked reflekterer på viktige punkter at motstridende hensyn kan avveies, selv om den overordnede retningen er klar. Reegård trekker fram to sitater fra sentrale lærebøker i juss som illustrerer dette:
-
«Oppsummeringsvis er EU-domstolen beredt til å anerkjenne et stort antall allmenne hensyn som grunnlag for å begrense de fire friheter».
-
Eller i noe som likner på et hjertesukk: «Problemet her, som ofte ellers med EU-domstolens praksis, er at det er vanskelig å spore et helt konsistent system».
