Justismordenes «Big Five»

­

Nylig holdt riksadvokaten dommedag over politiet, påtalemyndigheten, domstolene og Gjenopptakelseskommisjonen for å ha dømt Viggo Kristiansen i den såkalte Baneheia-saken og holdt ham innesperret i fengsel i 21 år. Like etterpå opphevet Agder lagmannsrett erstatningsdommen mot Birgitte Tengs’ fetter. Han ble i 1998 dømt til å betale Birgittes foreldre 100.000 kroner for å ha drept deres datter – et drap han dagen før var frifunnet for.

Vi har arbeidet med begges disse sakene.

Det følgende er en kort gjennomgang av det vi ser som norsk rettsvesens «Big Five» når det gjelder justismord etter krigen. Alle sakene har vært gjenstand for svært omfattende etterforskning og flere runder gjennom rettsvesenet. Vi har derfor gjort et lite utvalg av sakenes fakta som vi mener belyser en del fellestrekk som viser hvor oppmerksomheten bør rettes om vi skal unngå nye justismord.

1. Baneheia-saken

Ingen har sonet så lenge som Viggo Kristiansen for deretter å bli frifunnet. Klomsæt jobbet med søknader om gjenopptakelse frem til 2010. Det ble fremskaffet nye DNA-analyser som viste at det ikke fantes spor etter Viggo, og at det heller ikke var spor etter mer enn en gjerningsmann som politi, påtalemyndighet og domstolen la til grunn for tiltale og domfellelse. Klomsæt fikk også utarbeidet nye analyser av Viggos telefonbruk, som ytterligere bekreftet at han umulig kunne ha vært på åstedet da drapene skjedde. Hadde Gjenopptakelseskommisjonen fungert som forutsatt, skulle Viggo vært frifunnet ti år før det skjedde nå i høst.

Men her slo justismordenes patologi til for fullt. Det hadde skjedd en gruvekkende forbrytelse. To småjenter var voldtatt og myrdet. Det var et folkekrav at politiet oppklarte saken og følgelig et stort press. Når Jan Helge Andersen tilsto, slo det andre av justismordenes patologi til: Han var jo så spak og uselvstendig, en annen måtte ha ledet an. Hvem andre kunne det være enn bestekompisen Viggo, nabolagets skrekk?

I politiavhør fikk Andersen presentert teorien om at han var et slags offer selv, for den dominerende kammeraten: «The devil made me do it!» Kripos hadde under etterforskningen utarbeidet en gjerningsmannsprofil. Den konkluderte med at én person sto bak handlingene. Men analysen ble aldri lagt frem, den passet ikke med oppfatningen av Viggo som den førende og Jan Helge som den motvillige tilskueren. Klomsæt greide å få fremlagt denne analysen først i 2010.

Så dominerende har denne forestillingen vært at Gjenopptakelseskommisjonens mindretall i 2021 argumenterte for Viggos skyld til tross for manglende bevis ved å vise til at det var usannsynlig at Andersen ville lyve om sin beste venn. To av kommisjonens fem medlemmer, herunder kommisjonens leder Siv Hallgren, mente dette.

«Med andre ord var han en passende mistenkt. Politiets etterforskning ble derfor preget av tunnelsyn»

Det er sjelden vi har lest så til de grader tøvete amatørpsykologi som forsvar for å sperre en ung mann inne i mer enn tyve år. Et av kommisjonenes faste medlemmer hadde forfall og ble erstattet av en vara. Vi grøsser ved tanken på hva som kunne vært resultatet om vedkommende ikke hadde hatt forfall. Så tilfeldig kan grensen mellom himmel og helvete være, bokstavelig talt.

2. Birgitte-saken

Advokat Sigurd Klomsæt følger saken i Haugaland og Sunnhordland tingrett i desember i år, mot mannen som er tiltalt for å ha drept 17 år gamle Birgitte Tengs i mai 1995.

Foto

Jan Kåre Ness / NTB

Vi var begge forsvarere for fetteren til Birgitte Tengs i Gulating lagmannsrett våren 1998. Fetteren var i herredsretten dømt til 14 år i fengsel og til å betale Birgittes foreldre kr. 100.000 i erstatning. Med oss på forsvarerlaget hadde vi privatetterforskeren Harald Olsen. Han hadde bakgrunn fra politiet.

Det var ingen tekniske bevis eller pålitelige vitneobservasjoner som knyttet fetteren til Birgitte drapskvelden. Tvert imot sa faren at han var kommet hjem før drapet måtte ha skjedd. Dommen i herredsretten var basert på at fetteren hadde tilstått til politiet, selv om han hadde trukket tilståelsen kort tid etter. Vår første oppgave ble å finne ut mer om falske tilståelser. Hvorfor ville noen tilstå en grufull handling de ikke hadde gjort?

Ekspertise på dette fantes ikke i Norge, men vi kom i kontakt med den islandske psykologen Gisli Gudjonsson. Han hadde vært sakkyndig i flere alvorlige drapssaker i England, hvor hans forklaringer hadde ledet til frifinnelser. Gulating lagmannsrett oppnevnte Gudjonsson som sakkyndig.

Det var funnet flere hår på Birgitte som ikke var hennes egne. Men DNA-tester kunne ikke knytte dem til fetteren. I retten forklarte Rettsmedisinsk institutt dette med at det var en feil med analysene. Testutstyret måtte ha blitt forurenset hos produsenten i Østerrike, noe produsenten i sterke ordelag avviste.

Vi fikk bistand fra britiske DNA-eksperter. Konklusjonen var at forurensningen bare fantes i hodene på Rettsmedisinsk institutt. Man ville så gjerne hjelpe med å få dømt den personen politiet og påtalemyndigheten mente var skyldig. Nyere DNA-analyser har ført til at en annen mann er tiltalt for drapet på Birgitte. Rettssaken mot ham startet 7. november for Haugaland og Sunnhordland tingrett.

Under ankesaken fikk vi retten til å pålegge politietterforskerne å legge frem sine private dagbøker, hvor det var detaljerte beskrivelser av hvordan fetteren ble presset og manipulert til å tilstå handlinger han samtidig sa at han ikke husket. Det fremgår at etterforskningslederen satte en tidsfrist for å få frem en signert tilståelse. Han spurte ikke etter en sannferdig forklaring. Det skulle være en «tilståelse».

Med Haralds Olsens etterforskningserfaring fikk vi laget en liste med navn på syv personer som vi mente politiet ikke hadde gjort nok for å sjekke ut av saken. Øverst på den listen sto navnet til han som nå er tiltalt. Retten ba etterforskningsledere gå igjennom listen og forklare hvorfor hver enkelt ikke kunne være morderen. I dag vet vi hvor lite det politiarbeidet var verdt.

Juryen i lagmannsretten fulgte vår argumentasjon om at det ikke fantes tilstrekkelige bevis mot fetteren og frifant ham. Dagen etter dømte de tre juridiske fagdommerne fetteren til å betale erstatning til Birgittes foreldre for handlingene han var frifunnet for. En del av justismordenes patologi er den ukritiske lojaliteten mellom politi, påtalemyndighet og dommere.

Det sies at man må være jurist for å forstå hvordan erstatningsdommen var mulig. Men som jurister vil vi si at dette overgikk også vår fatteevne. Erstatningsdommen ble anket til Høyesterett, som i 1999 med tre mot to stemmer opprettholdt avgjørelsen. Igjen en bekreftelse på justismordenes patologi. Med minst mulig margin vinner lojaliteten til systemet.

«Et sterkt krav fra allmennheten om å oppklare gruvekkende forbrytelser kan legge stort press på politiet»

Vi mente at dommen var brudd på fetterens menneskerettslige vern og brakte derfor saken inn for Den europeiske menneskerettsdomstolen i Strasbourg. Omsider, i 2003, fikk vi medhold på fetterens vegne: Norske domstoler hadde krenket hans menneskerettigheter. Men erstatningsdommen, som stemplet fetteren som drapsmann, ble stående lenge. Det ble påstått at det ikke fantes grunnlag for å få dommen opphevet. Vi mener at dette skyldes manglende vilje. Norske justismyndigheter har vondt for å akseptere feil, en annen av justismordenes patologiske sider. I november i år opphevet lagmannsretten omsider erstatningsdommen, med begrunnelse at den krenket fetterens menneskerettigheter. Det burde Høyesterett sagt allerede i 1999, da vi sto i skranken og argumenterte for at menneskerettighetene var overordnet nasjonal rett.

Først etter at den nye tiltalen i drapssaken ble tatt ut har riksadvokaten og politidirektøren bedt fetteren og hans nærmeste om unnskyldning, mer enn 24 år etter at han ble frifunnet i lagmannsretten. Etterforskningslederen har omsider erkjent at straffesaken mot fetteren var «en katastrofal feil». Men statsråden med ansvar for hele justissektoren, Emilie Mehl, har avvist å beklage på vegne av sine underordnende etater.

3. Fritz Moen-sakene

En glad Fritz Moen i Borgarting lagmannsrett i oktober 2004 etter at han ble formelt frikjent, på dagen 27 år etter at han ble pågrepet for første gang i forbindelse med saken.

Foto

Heiko Junge / NTB

To unge kvinner ble funnet voldtatt og drept i Trondheim i hhv. 1976 og 1977. Politiet famlet lenge i blinde etter gjerningspersonen som politiet mente sannsynligvis sto bak begge drapene. Sakene skapte mye frykt og uhygge i byen og et voldsomt press mot politiet for å få oppklaring. Tidsmomentet er en viktig forutsetning for flere av justismordene.

Etter at offeret for 1977-drapet var funnet, rettet politiet målrettet etterforskning mot Fritz Moen. Han ble pågrepet og tilsto flere tilfeller av blotting i nærheten av funnstedet. Moen var døv og hadde store sosiale og kommunikasjonsmessige problemer. I tillegg var han lam i høyre arm. Etter kort tid tilsto han 1977-drapet, men sa i fengslingsmøtet at han ikke hadde gjort det. Moens blodtype utelukket som ham som ansvarlig for 1976-drapet. Dessuten hadde han alibi for antatt drapstidspunkt. I 1978 ble Moen dømt til 16 års fengsel for 1977-drapet.

Politiet fortsatte etterforskningen av 1976-drapet. En medisinsk ekspert mente at blodtypingen som utelukket Moen som gjerningsperson kunne ha blitt forurenset av bakterier, slik at konklusjonen ikke lenger var absolutt. Antatt drapsdag ble så endret. Moen ble derfor dømt også for dette drapet i 1981 og samlet straff ble fengsel i 21 år og ti års sikring. Moen ble løslatt fra fengsel i 1996, etter å ha sonet 18,5 år, og undergitt sikring i et hjem for døve frem til sin død i 2005.

Det ble rettet kraftig kritikk mot dommene. Ikke minst journalisten og privatetterforskeren Tore Sandberg la ned stor innsats for å få gjenopptatt dommene. 1976-saken ble gjenåpnet og Moen ble frifunnet høsten 2004, et halvt år før sin død. I desember 2005 tilsto en mann på dødsleiet at han hadde utført begge drapene. Moen ble posthumt frifunnet for 1977-drapet i 2006.

Det ble satt ned et offentlig utvalgt til å utrede årsakene til at Fritz Moen ble utsatt for to justismord. Rapporten «Fritz Moen og norsk strafferettspleie» (NOU 2007: 7) kom i 2007. Her ble det rettet kraftig kritikk mot politiets arbeid, påtalemyndighetens vurderinger og fagdommernes gjennomføring av hovedforhandlingene.

Utvalget kritiserte politiet for å starte avhøret uten tolk til stede samtidig som politiet ga uttrykk for at de trodde at Moen var skyldig. Det heter i utredningen at Moen hadde store problemer med abstrakte begreper som «sannhet». Han trodde at det var en betegnelse på hva politiet sa. Moen ble delvis avhørt uten bistand av døvetolk og advokat. Han hadde på flere områder forklart seg i strid med faktiske funn. Videre ble begge rettssakene gjennomført så raskt at tolkene og følgelig Moen ikke kunne følge med.

Det er vanskelig å forstå at en mann med en lam arm var i stand til å drepe to funksjonsfriske, unge kvinner, endog ved å knyte snor rundt halsen på begge to med en rekke knuter. Utvalget mente at en viktig grunn til at etterforskningen bar galt av sted var politiets og påtalemyndighetens brudd på objektivitetsprinsippet slik at tiltalen i 1976-saken var «objektivt sett urettmessig». Det strafferettslige beviskravet var ikke oppfylt. Bevis som talte for Moens uskyld «ble unndratt lagrettens bevisbedømmelse». Lagmannen begikk saksbehandlingsfeil ved å trekke inn alternative hendelsesforløp etter at bevisførselen var avsluttet.

Utvalget var ledet av professor Henry John Mæland. Da utredningen ble fremlagt sa han at man fortsatt i 2007 ikke kunne utelukke justismord som de som rammet Fritz Moen. Dette begrunnet han med at påtalemyndigheten forsvarsadvokatene og domstolene ikke hadde rammevilkår som gjorde at de kunne etterprøve det bevisbildet som politiet legger frem.

Det ble i 2008 inngått forlik mellom Fritz Moens dødsbo og Justisdepartementet som innebar erstatning på 16 mill. kroner. I tillegg bidro departementet med 4 mill. kroner til opprettelsen av et forskningsfond som skulle sikre at uretten som ble begått mot Fritz Moen, ikke skal skje i framtiden. Erik Nadheim var involvert i forskningsfondet på vegne av Justisdepartementet.

4. Liland-saken

Per Liland (midten) hadde sonet 14 år i fengsel da han ble frikjent. Liland fikk en erstatning på 13 millioner kroner etter justismordet. Her er han sammen med forsvarerne Cato Schiøtz (t.v.) og Ole Jakob Bae.

Foto

NTB arkiv / Scanpix

De tre forannevnte justismordsakene har det til felles at alle drapsofrene er unge kvinner, endog småjenter i Baneheia-saken, som også var blitt seksuelt misbrukt. Men i Liland-saken, også omtalt som «øksemordene i lille helvete», var ofrene to voksne menn med tilknytning til et alkoholikermiljø i Fredrikstad. De ble funnet døde juleaften 1969, begge med store hodeskader forårsaket av øks. Per Liland, som tilhørte det samme miljøet, ble arrestert ikke langt fra åstedet rett etter at de døde var funnet. Han nektet for å ha stått bak handlingene og hadde alibi for 23. desember da politiet og medisinsk sakkyndige antok at drapene var begått. Drapstidspunktet ble flyttet til 22. desember til tross for at flere vitner fortalte at de hadde sett begge ofrene i live dagen etter. Liland ble i Eidsivating lagmannsrett i 1970 dømt til livsvarig fengsel og sikring i inntil 10 år.

Liland begjærte saken gjenopptatt i 1971. Begjæringen bygget i stor grad på en dokumentsamling på over 1700 sider utarbeidet av Vibeke og Sten Ekroth, to svenske turister som hadde fulgt saken av nysgjerrighet og gjort lydopptak. Lydopptakene omfattet en stor del av vitneforklaringene, det vesentlige av aktors og forsvarerens prosedyrer samt hele lagmannens rettsbelæring. Gjenopptakelsesbegjæringen var i hovedsak begrunnet med at det var kommet til nye bevis i form av ytterligere vitner, som kunne forklare at ofrene var sett i live etter det tidspunkt som lagmannen hadde lagt til grunn i sin rettsbelæring til juryen. Begjæringen ble avslått.

Ny begjæring ble om gjenopptakelse ble fremsatt i 1993, samtidig som Liland ble løslatt fra fengsel og overført til sikring i frihet med restriksjoner. Journalist og privatetterforsker Tore Sandberg hadde i en årrekke bistått Liland og hans advokater med å samle bevis for å få saken gjenopptatt. Eidsivating lagmannsrett besluttet i 1994 at straffesaken skulle gjenopptas. Påtalemyndigheten var ikke enige i avgjørelsen og påkjærte til Høyesterett. Kjæremålet ble avvist. Det ble deretter tatt ut ny tiltale mot Liland og påtalemyndigheten la da ned påstand om frifinnelse. Per Liland fikk erstatning på 13,75 mill. kroner.

Stortinget ba om at det ble nedsatt et offentlig utvalg for granskning av Liland-saken. Utredningen kom i 1996 (NOU 1996:15). Utvalget pekte på at det hadde vært svikt i politiets saksbehandling, etterforskningen hadde vært ensporet, den rettsmedisinske utredningen hadde vært mangelfull og aktor hadde vært subjektiv og fordømmende. Videre bemerket utvalget at lagmannens gjennomgåelse av de rettsmedisinsk sakkyndiges konklusjoner virket unyansert og forenklet i en slik grad at man satt tilbake med en tvil om lagretten i nødvendig utstrekning hadde fått med seg de avgjørende resonnementer. Liland-saken var medvirkende til at de svært strenge reglene om gjenopptakelse av straffesaker ble tatt opp til revurdering: En særskilt gjenopptakelseskommisjonen ble opprettet for å unngå liknende tragedier.

5. Torgersen-saken

Fredrik Fasting Torgersen flankert av advokat Erling Moss (t.v.) og jusprofessor Ståle Eskeland under starten av Gjenopptakelseskommisjonens åpne høring i mars 2006.

Foto

Heiko Junge / NTB

Vi skrev innledningsvis at vi skulle presentere justismordenes «Big Five». Den femte og siste domfellelsen, av Fredrik Ludvig Fasting Torgersen i 1958, er fortsatt ikke gjenopptatt/gjenåpnet, slik at det formelt sett ikke er et justismord, ennå. Men vi kan ikke forstå annet enn at det må skje snart.

En og en halv time etter midnatt 7. desember 1957 ble det varslet om brann i en kjeller i Skippergata 6b i Oslo sentrum. Brannvesenet fikk raskt slukket brannen. Under noen planker, en sofa og et gammelt juletre fant de liket av 16 år gamle Rigmor som bodde i huset, delvis avkledd.

Omtrent samtidig observerte en politipatrulje en voksen mann på en guttesykkel ikke langt fra Skippergata. De mistenkte at sykkelen var stjålet og tok ham inn i patruljebilen. Mannen, Fredrik Fasting Torgersen, var en gammel kjenning. Til tross for at han bare var 23 år, hadde han sonet flere år i fengsel, blant annet for vold mot politiet og voldtektsforsøk av moren til en kamerat. Mens han satt i patruljebilen kom meldingen over radioen om at det var funnet en død jente i Skippergata.

Eidsivating lagmannsrett behandlet straffesaken i juni 1958. Tre tekniske bevis ble ansett å tale klart for et Torgersen var drapsmannen. Rigmor hadde et bittmerke i det ene brystet som ifølge den sakkyndige tannlegen helt klart var avsatt av Torgersens tenner. Det ble funnet barnåler flere steder i Torgersens klær som uten tvil stammet fra juletreet som var plassert over avdøde. Den var nemlig av en meget sjelden type fra Kaukasus. Og det var funnet avføring på Torgersens ene sko som stammet fra åstedet.

Torgersen på sin side hevdet at han hadde alibi for drapstidspunktet. Han hadde tatt med seg en kvinne ved navn Gerd hjem til der han bodde sammen med sin mor, søster og hennes barn. De kunne bekrefte å ha hørt snakking og spilling av musikk på Torgersens rom, men de så den besøkende aldri, bare hørte stemmen og skrittene hennes. Da Gerd skulle hjem, syklet Torgersen henne til Østbanen på nevøens sykkel. Det var derfor sykkelen var mistenksomhetsskapende liten. Torgersen visste ikke hva Gerd het til etternavn, men han hadde en avtale om å treffe henne på nytt neste kveld. Det møtet ble det aldri noe av, siden Torgersen satt i arresten.

Gerd ble etterlyst gjennom mediene, men den aktuelle personen meldte seg aldri. Under rettssaken pekte Torgersen ut en kvinne, en tilhører som kom inn i rettsalen, som «Gerd». Det stemte ikke, men Torgersen holdt fast på at det var henne, noe som ødela enhver tro på at alibi-Gerd eksisterte.

Ett vitne fortalte at han drapsnatten hadde sett Torgersen med sykkel komme ut av Skippergata 6b. Vitnet var en sterkt alkoholisert kriminell. Under politiets rekonstruksjon pekte han ut et hus på motsatt side av Skippergata, uten at det syntes å svekke vitnets troverdighet. Da mannen forklarte seg i retten eksploderte Torgersen i et «uhyggelig raserianfall», slik pressen beskrev det dagen etter. I et «tigersprang» hoppet han lettbent over skranken han satt bak, kastet en stol med «overmenneskelig kraft» mot vitnet. Stolen bommet, men Torgersen forsøkt å gripe tak i vitnets strupe. Fire politikonstabler, en fengselsbetjent, en politifullmektig og juryens ordfører greide etter hvert å tvinge Torgersen ned på gulvet. Han ble lagt i jern og båret ut av rettssalen. Det skal bemerkes at Torgersen var svært sterk og atletisk og en konkurransebokser.

Etter «tigerspranget» var det få som tvilte på at Torgersen var drapsmann og seksualforbryter. Aktor, statsadvokat Dorenfeldt», senere riksadvokat, sa at «denne mannen aldri mer måtte slippes løs på samfunnet». Torgersen ble dømt til lovens strengeste straff; livsvarig fengsel og 10 års sikring. Han ble løslatt i 1974 etter å ha sonet mer enn 16 år, hvorav flere år på isolat. Ingen hadde sonet lenger etter andre verdenskrig, heller ikke dømte krigsforbrytere. Torgersen fastholdt i alle år sin uskyld.

Torgersen var rikt utrustet på ulike områder. Han hadde allsidige idrettstalenter og hadde vært tatt ut på juniorlandslaget i fotball. To uker før arrestasjonen ble han Oslo-mester i dans, i klassen for tango. Han malte bilder og skrev dikt. Den rettsoppnevnte, medisinsk sakkyndige skrev i en rapport at dette var «ubehjelpelige forsøk på maling efter prospektkort og diktning uten rytme og rim». Torgersen ble vurdert til å ha mangelfullt utviklede eller varig svekkede åndsevner. Torgersen var en god sjakkspiller og under fengselstiden vant han blant annet over en tidligere norgesmester. Mens han satt i fengsel satte han flere norgesrekorder i vektløfting.

Torgersen begjærte straffesaken gjenopptatt en rekke ganger. Begjæringene ble avslått hver gang, i 1959, 1976, 2001, 2006, 2010 og 2021.

Forfatteren Jens Bjørneboe interesserte seg for Torgersens sak, som han mente var et justismord. I 1972 skrev han skuespillet «Tilfellet Torgersen». Senere er det kommet flere bøker om Torgersen og drapet i Skippergata. Mange har sluttet seg til kravet om gjenopptakelse/gjenåpning, både en lang rekke jurister og en rekke forskere fra medisin og ulike naturvitenskaper, samt kjente kulturpersoner.

Så langt vi er i stand til å bedømme har en rekke norske og utenlandske odontologer slått fast at det ikke er grunnlag for å si at tannbittet stemmer overens med Torgersens tenner, snarere tvert imot. Vider har botanikere slått fast at barnålene er helt vanlige furunåler som er vokst på skyggesiden av et tre, og ikke nåler fra et tre fra Kaukasus. Torgersen kjøpte dressen av en mann som hadde brukt den da han overnattet i en barhytte på rømmen fra politiet. Analysen av avføringsbeviset forut rettssaken er i ettertid avvist som uvitenskapelig synsing.

Statsadvokat Anne Margrete Katteland representerte påtalemyndigheten i gjenopptakelsessaken i 2006, sammen med Jørn Sigurd Maurud, nåværende riksadvokat. Hun argumenterte med at «den juridiske tenkemåten» gjorde henne overbevist om at Torgersen var skyldig. Flere har forsøkt å få Katteland til å forklare hva denne tenkemåten innebærer, uten at hun har villet utdype. Det er for oss et mysterium hva dette betyr, når de fellende tekniske bevisene fra 1958 har falt bort, ett etter ett. I vår juridiske tenkemåte blir null pluss null pluss null ikke mer enn null.

Hvorfor er da ikke saken gjenåpnet? Noe av svaret ga Janne Kristiansen, Gjenopptakelseskommisjonens daværende leder, i et intervju med TV 2 i 2008. Hun ble spurt om hvordan hun stilte seg til et brev fra 280 forskere som hadde vurdert analysene av de tekniske bevisene forut for straffesaken som gale og følgelig uten bevisverdi. Kommisjonsleder Kristiansen sa da at «vitenskapen får uttale hva de vil». Hun viste til «en helhetsvurdering av det samlede bevisbildet» som avgjørende for kommisjonens avslag.

Som leder for gjenopptakelseskommisjonen kan man visst si hva det skal være (jfr. også kommisjonsleder Siv Hallgrens mindretallsvotum i Baneheia-saken som er referert over). Janne Kristiansen ble «forfremmet» til sjef for Politiets sikkerhetstjeneste i 2009. Hun måtte imidlertid forlate stillingen i 2012 etter å ha røpet fortrolige forsvarsopplysninger i en åpen høring i Stortinget. Siv Hallgren ble i 2022 «forfremmet» til direktør for Statens sivilrettsforvaltning.

Det er fortsatt en rekke personer, både med juridisk og annen bakgrunn, som arbeider med gjenopptakelse av dommen mot Torgersen. Vi er i november 2022 bedt av Torgersens familie om å bistå.

Vi har ganske kort redegjort for sentrale fakta i det vi omtaler som justismordenes «Big Five». De er alle svært dramatiske drapssaker som har vært gjenstand for omfattende politietterforskning. Det finnes mye litteratur, som detaljert går igjennom sakene, slik at den som søker mer informasjon, har mange kilder å søke fra.

Vi vil oppsummere med å peke på hva vi mener er en del fellestrekk som muliggjorde justismordene, rettsstatens mest alvorlige overgrep mot enkeltmennesker.

Presset på politiet

Et sterkt krav fra allmennheten om å oppklare gruvekkende forbrytelser kan legge stort press på politiet. Lengst tid fra drap til arrestasjon gikk det i Birgitte-saken; mer enn ett og et halvt år fra Birgitte ble funnet i mai 1976 til fetteren ble pågrepet. Politiet hadde da følt seg tvunget til å «snu bevisbunken».

Presset på å finne hvem som på brutalt vis hadde skjendet og drept en 17 år gammel jente, var enormt. Politiet måtte få dømt en person. I hva som i ettertid ser ut som desperasjon, satset politiet alt på ett kort.

Avhørene av fetteren medførte justismordenes kongeøvelse: Løgn, press og manipulasjon. «Vi vet at du drepte Birgitte. Vi kan bevise det. Vi kan hjelpe deg til å huske handlingene som du har fortrengt.» Så kom tilståelsen, det eneste «beviset» for fetterens skyld.

På veien frem dit brukte politiet et annet av justismordenes glansnummer: underslag av bevis. Det fantes ingen vitner som hadde sett Birgitte og fetteren sammen. Det fantes ingen vitner, med ett usikkert unntak, som hadde sett fetteren på et sted og til et tidspunkt som ikke passet med hans forklaring.

Men det fantes en rekke vitner som burde ha sett ham dersom politiets hypotese var rett. Men disse vitneforklaringene ble definert som uinteressante, tatt ut av saken og plassert i de såkalte 0-dokumentene. Forklaringene var således ukjente for forsvarerne i herredsretten. Men vi fikk dem fremlagt forut for lagmannsretten.

Juryen forsto at bevisene ikke holdt til fellende dom. Men fagdommerne, i blind tillit til politi og påtalemyndighet, var overbevist om fetterens skyld, uten nødvendige bevis. Da kunne de i det minste gi ham en erstatningsdomm på veien, slik at han fra 1998 til 2022 var stemplet som morderen som (nesten) slapp unna.

Da en ung, kvinnelig student ble funnet voldtatt og drept utendørs i Trondheim i september 1976, skapte det mye frykt, særlig fordi saken ikke ble raskt oppklart.

I oktober 1977 ble en annen ung, kvinnelig student funnet utendørs, drept under svært like omstendigheter. Om ikke presset på politiet hadde vært stort etter det første drapet, ble det enormt nå. Fritz Moen ble en knapp uke etter det andre drapet arrestert som mistenkt for dette. Han hadde alibi for antatt tidspunkt for det første. Han ble dømt for det andre drapet i 1978 og for det første drapet i 1981, etter at politiet hadde flyttet drapstidspunktet.

To små jenter ble funnet voldtatt og drept i Baneheia i Kristiansand i midten av mai 2000. Få drapshandlinger har vakt så mye frykt og avsky som denne saken, der ofrene var åtte og ti år. Det var folkekrav om oppklaring. Jan Helge Andersen og Viggo Kristiansen ble pågrepet litt før midten av september samme år, nær fire måneder etter drapene.

På den annen side ble Torgersen og Liland pågrepet samme dag som de drepte var blitt funnet.

En passende gjerningsmann

Under politiets etterforskning av alvorlig kriminalitet bruker man gjerne begrepet «moduskandidater». Det vil si personer som ved tidligere lovbrudd har vist at de har begått liknende handlinger. Ikke mange dømmes for drap mer enn én gang. Men Per Liland var tidligere dømt for alvorlige voldshandlinger. De justismorddømte i de fire andre sakene var alle anmeldt for sedelighetslovbrudd. Torgersen hadde en dom for voldtektsforsøk og flere voldsdommer.

Alle fem kunne derfor regnes som moduskandidater.

I strid med faktum

Journalist Tore Sandberg la ned en stor innsats for å få gjenopptatt dommene mot Fritz Moen. Her fra lanseringen av hans bok «Overgrepet - justismordene på Fritz Moen» i slutten av 2007.

Foto

Cornelius Poppe / NTB

Det er ikke alltid lett å plassere en uskyldig person inn i en drapshandling, heller ikke når det gjelder tid og sted.

Fredrik Fasting Torgersen ble knyttet til Skippergata 6b gjennom en vitneforklaring i retten (forklaringen som utløste «tigerspranget»). Vitnet var en notorisk kriminell som på det aktuelle tidspunktet var på rømmen fra politiet. Da han skulle påvise huset der han hadde sett Torgersen komme ut, pekte han ut et hus på andre siden av Skippergata.

Dette forklarte statsadvokaten med at Torgersen sikkert hadde gjemt sykkelen der. Flere fengselsinnsatte ønsket å vitne i retten om at vedkommende var en kjent løgner og at han hadde sagt at han var lovet soningslettelse/løslatelse dersom han vitnet mot Torgersen.

Disse personene fikk ikke forklare seg i retten, og opplysningene var ukjent for Torgersens forsvarer.

De to ofrene, som Per Liland ble dømt for å ha drept, var sett og hørt i live lille julaften, dagen før de ble funnet. Da kunne ikke Liland ha drept dem. Det løste politiet ved å flytte drapstidspunktet til dagen før.

En kvittering, som viste at en av de drepte hadde vært i kontakt med et kommunalt kontor lille julaften, ble funnet av politiet, men ikke lagt frem i retten. Dommen ble gjenopptatt blant annet fordi et åstedsbilde, tatt juleaften, viste at en stor dam blod på gulvet reflekterte lys. Det betydde at blodet ikke hadde koagulert. Følgelig kunne ikke drapene ha skjedd 22. desember.

Fritz Moen hadde alibi for 1976-drapet. Han ble likevel dømt etter at politiet endret dag for drapshandlingen. I tillegg var Moens «tilståelser» svært tvetydige. Han tilsto, men sa samtidig at han ikke hadde gjort det. Hans beskrivelser av faktiske forhold stred også på flere sentrale punkter mot politiets dokumenterte funn.

Fetteren til Birgitte ble dømt i herredsretten i 1997, med utgangspunkt i sin egen tilståelse, som fremkom etter løgn og press fra politiet. Retten hadde ikke kunnskap i hvordan «tilståelsen» var presset frem, før vi greide å dokumentere dette for lagmannsretten ved å få fremlagt etterforskernes dagbøker.

Der fremkom det også at kunnskap om funnstedet «som bare drapsmannen kunne kjenne til», var det blitt grundige redegjort for av politiinspektøren i det første fengslingsmøtet, til etterforskernes rasende frustrasjon. Til slutt «tilsto» fetteren, som samtidig sa at han ikke kunne huske det.

På et slikt grunnlag var han dømt til å betale kroner 100.000 i erstatning til Birgittes foreldre, inntil dommen ble opphevet høsten 2022. Så sent som i TV 2-dokumentaren «Hvem drepte Birgitte» fra høsten 2018 sto en rekke politietterforskere frem og sa at de fortsatt var overbevist om at fetteren var drapsmannen.

Viggo Kristiansen hadde alibi for drapstidspunktet i Baneheia. Hans bruk av mobiltelefonen et annet sted viste det. Dette ble anført under straffesaken i 2001 og grundigere dokumentert av meg (Klomsæt, red. anm.) for gjenopptakelseskommisjonen i 2010.

Men både domstolene og kommisjonen nektet å akseptere fakta. Feilaktige DNA-analyser fra Rettsmedisinsk institutt tydet på at det hadde vært mer enn én gjerningsmann. Hvorfor skulle man da tro på Kristiansens uskyld, når Andersens selv tilsto at han løy og nedtonet sin egen rolle? Først etter 21 år i fengsel ble Viggo Kristiansen trodd.

«Men det er mange, mange flere som er uskyldig dømt for mindre alvorlige forhold»

Manglende objektivitet

Målet for politiets etterforskning er ikke å få tilståelser, men så langt som mulig å avdekke faktum. Påtalemyndigheten skal ikke være ekko av politiet, men på selvstendig grunnlag vurdere om faktum i saken holder til å oppfylle straffesakenes høye krav til bevis. Og dommerne skal ikke tenke at «rett mann er på sin vante plass», men selvstendig og kritisk vurdere alt som fremkommer, fra begge sider.

Men slik er det ikke alltid. Vi har gjennom vårt mangeårige arbeid som advokater møtt tusenvis av aktorer og dommere. Noen representanter for påtalemyndigheten ser en straffesak nærmest som en konkurranse, der den ene siden kan vinne, og den andre kan tape.

Og noen dommere inntar en klart subjektiv holdning. Det er ikke tilfeldig at jeg (Klomsæt, red. anm.) kalte lagmannen i Birgitte-saken for «aktor i dommerkappe». Da hadde vi i ukevis i retten følt oss ubegrunnet negativt behandlet. Vi håper at det er flere som skammer seg i dag.

I behandlingen av straffesaken mot Per Liland kjenner vi igjen en rekke av de faktorer som preger de justismordsakene som er nevnt foran. Liland var vel kjent av politiet fra tidligere for en rekke straffbare handlinger, også vold og trusler. Han var tidligere blitt dømt til sikring.

Med andre ord var han en passende mistenkt. Politiets etterforskning ble derfor preget av tunnelsyn. Alt ble innrettet på å få Liland dømt, og alt som talte i hans favør, ble rett og slett definert bort eller underslått. Påtalemyndigheten foretok ingen kritisk vurdering av politiets arbeid, men inntok en subjektiv rolle. Og fagdommerne ville ikke, eller evnet ikke, kritisk å vurdere det som ble lagt frem i retten.

Få straffesaker blir gjenstand for omfattende granskning i ettertid. Liland-saken og Moen-saken er to unntak. Utvalget bak Liland-utredningen mente at etterforskningen var blitt anlagt for ensporet, både når det gjaldt personkrets og tidsrom for drapene.

Videre mente utvalget at den holdning overfor Liland som statsadvokaten ga uttrykk for under hovedforhandlingen, var subjektiv og fordømmende. Den var ikke preget av den objektivitetsplikten som følger av straffeprosessloven. De rettsmedisinsk sakkyndiges undersøkelser og uttalelser var til dels utilstrekkelige. Verken statsadvokaten eller dommerne bidro til nødvendig opplysning av sakens faktum, slik de er forpliktet til. (NOU 1996:15, s. 14)

Utvalget, som gransket dommene mot Fritz Moen, konkluderte med at både politiet og påtalemyndigheten brøt objektivitetsprinsippet flere ganger. Viktige bevis som talte for Moens uskyld, ble ikke lagt frem i retten.

Man var heller ikke tilstrekkelig kritisk til Moens tilståelser, som dels fremkom uten at han hadde tolk og advokat til stede i avhørene. Rettsforhandlingene ble gjennomført for raskt slik at Moen, som trengte løpende tolking, ikke greide å følge med. Det ble heller ikke tatt hensyn til Moens dårlige kjennskap til abstrakte begreper.

Påtalemyndigheten burde lagt ned frifinnelsespåstand. I tillegg begikk lagmannen saksbehandlingsfeil i den ene saken ved å trekke inn alternativt faktum etter at bevisførselen var avsluttet (NOU 2007: 7, s. 21–22).

Da riksadvokaten i oktober besluttet å legge ned påstand om at Viggo Kristiansen måtte frifinnes, begrunnet han det med det strenge beviskravet på strafferettens område. Enhver rimelig tvil skal komme siktede til gode.

For å ta ut tiltale, må påtalemyndigheten være overbevist om at så vel de objektive som subjektive betingelsene for straffeskyld er oppfylt, og dessuten være av den oppfatning at straffeskylden kan bevises i retten. Bevisene skal ikke bare vurderes under den antakelse at mistenkte er skyldig, men også i lys av hypoteser om hendelsesforløp som innebærer at vedkommende ikke er skyldig.

Riksadvokaten kommenterte ikke domstolsbehandlingen direkte, men i det som anføres, ligger det klar kritikk av både tingretten og lagmannsretten.

Justisminister Mehl har bebudet at det ville bli satt ned et offentlig utvalg for å granske saken. 

Ikke noe offentlig utvalg har gransket dommen mot Torgersen i 1958. Men til gjengjeld er det blitt skrevet langt mer om denne saken enn om noen av de andre. Det er kommet en rekke gjenopptakelsesbegjæringer. To advokater har skrevet bøker: Erling Moss (sammen med journalisten Camilla Juell Eide) og Jan Tennøe. I tillegg er det skrevet en lang rekke juridiske, medisinske og naturvitenskapelige utredninger.

Det finnes ingen lydopptak fra rettssaken mot Torgersen. Men avisene var fulle av daglige referater. Handlingene var gruvekkende. Torgersen som person ble fremstilt som et monster. Og «tigerspranget» mot vitnet og det etterfølgende slagsmålet bidro til å underbygge dette. Torgersen hadde tidligere brutt seg inn i kjelleren på et sykehjem, og det verserte rykter om nekrofili.

Statsadvokat Dorenfeldt ble fremstilt i mediene som drivende dyktig, både verbalt og strategisk. Eides og Moss’ bok «… aldri mer slippes løs …» (Pax forlag 1999) har en rekke gjengivelser av avisomtalene og andre beskrivelser av rettsforhandlingene. Dorenfeldt synes å ha hatt både juryen og fagdommerne i sin hule hånd.

Dommen på livsvarig fengsel og ti års sikring ble anket til Høyesterett. Det ble blant annet anført som saksbehandlingsfeil at juryens ordfører ikke fratrådte etter å ha deltatt i slagsmålet med Torgersen. Til dette anførte Høyesterett: «At lagrettens ordfører under dette [«tigerspranget»] fant å måtte assistere politivakten, kan etter min mening ikke ha hatt noen betydning for lagrettens standpunkt til skyldspørsmålet.»

Kommer advokatene til kort?

Det er et fellestrekk ved alle de fire justismordsakene, hvor dommene er blitt opphevet, nemlig at andre enn advokater har gjort en betydelig innsats.

Tore Sandberg var helt avgjørende for frifinnelsene av Per Liland og Fritz Moen. Han hadde bakgrunn som NRK-journalist, men begynte etter hvert å kalle seg privatetterforsker også. Hans ustoppelige gravearbeid og ekstraordinære evne til å finne – og forstå – detaljer, var helt avgjørende.

Bjørn Olav Jahr skrev boka «Hvem drepte Birgitte Tengs?» (Gyldendal 2015). Her pekte han ut mannen som høsten 2022 ble tiltalt som sannsynlig drapsmann. Det samme hadde vi gjort i lagmannsretten i 1998, men fagdommerne trodde på politiet som avfeide personen som usannsynlig. Jahr var i tillegg sentral i utformingen av den dramatiserte TV 2-serien om Birgitte-saken i 2018.

Jahr har også skrevet to bøker om Viggo Kristiansen og Baneheia: «Drapene i Baneheia» (Pitch forlag 2017) og «Prosessen mot Viggo Kristiansen» (Pitch forlag 2021). Bøkene bygger i stor grad på de fakta som jeg (Klomsæt, red. anm.) anførte i gjenopptakelsesbegjæringen fra 2010, men Jahr evner som journalist å presentere faktum på en mer pedagogisk og overbevisende møte.

Vi utfordrer derfor Bjørn Olav Jahr til å ta for seg Torgersen-saken, den eneste av justismordenes «Big Five», som ikke har fått en endelig løsning.

Justis- og beredskapsminister Emilie Enger Mehl (Sp). Foto: Heiko Junge / NTB

Gjenopptakelseskommisjonens framtid

Gjenopptakelseskommisjonen er en uavhengig statlig etat, som avgjør om en straffesak skal behandles på nytt i retten. Krav om gjenopptakelse kan fremsettes av domfelte eller av påtalemyndigheten. Kommisjonen utreder sakens faktiske og rettslige sider. Den kan innkalle vitner til avhør, avholde muntlige høringer og oppnevne sakkyndige. Kommisjonen har en egen stab av fast ansatte etterforskere.

Dersom en sak besluttes gjenopptatt, skal skyldspørsmålet og/eller straffeutmålingen prøves på nytt ved en annen domstol enn den som avsa den opprinnelige dommen.

Kommisjonen ble opprettet i 2004, som en reaksjon på justismordet på Per Liland. Den har hatt tre ledere.

Janne Kristiansen frem til hun fikk opprykk til sjef for politiets sikkerhetstjeneste i 2009. Deretter overtok kommisjonens nestleder, Helen Sæter, frem til hun gikk av med pensjon i 2017. Siste leder har vært Siv Hallgren, som høsten 2022 fikk opprykk som ny direktør for Statens sivilrettsforvaltning.

Vi mener at ett av kommisjonens store problemer har vært lederne. De er systemtro jurister med liten vilje og små evner til å se at systemet kan dømme feil.

Illustrerende for dette at Janne Kristiansens kategoriske avvisning av vitenskapens desavuering av de tekniske bevisene i Torgersen-saken: «Vitenskapen får uttale hva de vil.» (se punkt 5 over.)

Etter en periode som sjef for Politiets sikkerhetstjeneste (PST) måtte hun forlate stillingen i 2012 etter å ha røpet fortrolige forsvarsopplysninger i en åpen høring i Stortinget. Svikten var ikke større enn at hun gikk rett inn i en godt lønnet stilling som spesialrådgiver i Justisdepartementet.

Helen Sæter hadde lang erfaring som dommer før hun kom til kommisjonen. Som leder uttalte hun at opprettelse av kommisjon ikke skulle gjøre det lettere å få gjenopptatt straffedommer. Dette viser at hun rett og slett ikke kjente kommisjonens oppdrag.

Den tidligere ordningen var at samme domstol, som hadde avsagt en dom, skulle, ved begjæring, vurdere om saken skulle gjenopptas. Det var klart for de fleste at en slik ordning innebar en stor fare for «bukken og havresekken» og at følgelig for få saker ble gjenopptatt. Med en uavhengig kommisjon var forutsetningen at avstand til domstolene ville gi friere vurderinger. Slik er det, etter vår vurdering, ikke blitt.

Systemlojaliteten har vært dominerende. Og Siv Hallgren stemte mot at dommen mot Viggo Kristiansen skulle gjenopptas. Hun har i ettertid ikke beklaget sitt gale standpunkt, så langt vi har sett. Hun fikk tidligere i høst opprykk ved å bli direktør for Statens sivilrettsforvaltning.

Det er et ironisk paradoks at det er denne etaten som fasetter erstatningen til uskyldig dømte. Men Hallgren har ved sin stemme inhabilisert hele etaten.

Kommisjonen har ni juridiske utredere og to utredere med politifaglig bakgrunn. Utrederne har erfaring fra blant annet Kripos, Rettsmedisinsk institutt, Innsynsutvalget, Sivilombudsmannen og Justisdepartementet, samt domstolene. Som vi ser, er tilknytningen til de juridiske maktsirkler åpenbar. Etter vårt syn har kommisjonen langt på vei fungert som forsvarer av det system som den ble opprettet for å kontrollere.

Justisminister Mehl har bebudet et utvalg som skal vurdere Viggo Kristiansens sak. Vi håper at dette utvalget også får i mandat å vurdere Gjenopptakelseskommisjonens totale virksomhet.

«Vi mener at ett av kommisjonens store problemer har vært lederne. De er systemtro jurister med liten vilje og små evner til å se at systemet kan dømme feil»

Mange, mange flere

Vi har her kort redegjort for de fem mest spektakulære justismordene etter krigen. Men det er mange, mange flere som er uskyldig dømt for mindre alvorlige forhold. Disse dommene kan også få alvorlige, nærmest livsødeleggende konsekvenser.

Det er nærliggende å tenke på Nav-skandalen. Flere titalls mennesker måtte sone fengselsstraff for noe som ikke var ulovlig. Mange, mange flere er fratatt ytelser som skulle dekke livsopphold. Nå er det tilbudt en erstatning som svært mange er misfornøyd med. Staten er derfor saksøkt. Og myndighetene, som i starten lovte «å snu hver stein», gjør nå sitt beste for å holde hemmelig deler av en rapport som kunne avverget skandalen fra 2012.

I 1994 ble 5 år gamle Silje funnet drept utendørs ved Trondheim. Samme kveld opplyste politiet at saken var oppklart; det var Siljes 4, 5 og 6 år gamle lekekamerater som hadde gjort det. Disse er selvsagt aldri blitt straffet, men har levd med drapsstempelet hele livet. Avhørsspesialisten Asbjørn Rachlew har i en rapport i 2022 kritisert politiets arbeid på det skarpeste for slett etterforskning og manipulerende avhør. Vi bistår nå én av de drapsstemplede guttene.

Fru Justitia er blind. Vi har derfor som mål for vår advokatgjerning å opplyse henne så godt at ingen uskyldige gis ansvar for lovbrudd de ikke har begått.