Ytre høyrebølge og skarpere elitekritikk

I en blodfersk bok fra et ganske sterkt heat med nordiske medie- og retorikkforskere, analyseres den politiske samtalen og den politiske journalistikken i Norden de siste årene – nærmere bestemt fra 2008 og fram til i dag.

Boken, «Power, Communication, and Politics in the Nordic Countries», er redigert av Eli Skogerbø, Øyvind Ihlen, Nete Nørgaard Kristensen og Lars Nord, og har hele 40 forskere fra hele Norden som bidragsytere.

Boken tar et dypdykk i det politiske ordskiftet i og utenfor de tradisjonelle mediene i hvert enkelt land og i Norden som helhet. Forskerne finner flere interessante trekk ved utviklingen:

• Framveksten av sosiale medier og digitaliseringen av mediebransjen, har gitt rom for mange nye stemmer i det offentlige ordskiftet og endret vilkårene for kommunikasjon mellom partier, politikere og velgere.

• Men dette har også ført til en polarisering av debatten, bidratt til ekkokamre og til å styrke nasjonalistiske og populistiske holdninger.

• Den internasjonale trenden med sterk kritikk av «eliten» og de styrende institusjonene – politikk, forvaltning og akademia − har fått grobunn også i Norden. En ny generasjon journalister tar steget vekk fra det «objektive idealet og danner en slags ny front som har som mål om å «ta» den politiske og akademiske eliten – på vegne av «folk flest».

Foto

Eli Skogerbø er professor ved Institutt for medier og kommunikasjon, Universitetet i Oslo. (Foto: UiO)

− Det har skjedd markante endringer i hvordan politikk formidles og kommuniseres i Norden de siste 10-15 årene, sier professor Eli Skogerbø ved Institutt for medier og kommunikasjon ved Universitetet i Oslo.

Sammen med kollega Øyvind Ihlen utgjør hun «det norske laget» blant bokens fire redaktører.  

Det er særlig et større antall mediekanaler og framveksten av flere typer medier som har bidratt til at det politiske ordskiftet i Norden har endret karakter, mener Skogerbø.

− Vi ser en type hybridisering av medieplattformene. De fleste aviser som kommer ut på papir, kommer også med egen nettutgave, de er på Facebook og journalistene er på både Twitter og instagram. Denne hybridiseringen har endret måten vi på kommuniserer på.

− Og vi har med flere kanaler fått enda flere stemmer inn i den politiske debatten, sier professoren.

Ytre høyrebølgen

Boken understreker at det norske demokratiet er stabilt, til tross for flere globale kriser det siste tiåret og noe turbulens i den norske regjeringen. Det store bildet viser en robust og stabil velferdsstat.

Samtidig som medielandskapet og det politiske ordskiftet er blitt endret av digitalisering og hybridisering, er det likevel klare tegn på at de store mediehusene tilpasser sin redaksjonelle virksomhet til de nye forholdene, men det gjør også andre politiske aktører.

Et tydelig trekk er at man har fått flere høyreorienterte stemmer i det politiske ordskiftet. Og dette gjelder både innen politikk og medier. I partifloraen i Danmark og Norge har Fremskrittspartiet og Det danske Folkeparti vært «stuerene» i mange år, og også vært en del av regjeringsgrunnlaget. Men i Sverige fikk man ikke et stort parti til høyre for Moderaterna før Sverigedemokratene virkelig «slo igjennom» i 2010.

Også i Finland har man med Sannfinnene fått et sterkt høyreorientert parti, mens et særtrekk ved Island er at høyre-populistiske partier har hatt lite gjennomslag.

I Danmark har det kommet nye høyreorienterte antiinnvandrings- og anti-muslimske partier, og i Norge tar nye høyrepopulistiske nyhetssider flere konfrontasjonspolitiske holdninger, og angriper «eliten», venstresiden og spesielt islam (f.eks. Document and Resett). Likevel er de populistiske appellene til de fleste skandinaviske partier dempet sammenlignet med europeiske kolleger, heter det i boken.

− Denne utviklingen har helt klart gitt høyreorienterte stemmer mer plass og nye plattformer. Men utviklingen har også gitt andre grupper, som innvandrere og urfolk en markert tydeligere stemme de siste 10 – 15 årene, sier Eli Skogerbø. − Det er også en tydelig trend. Ja, det politiske ordskiftet er blitt mer polarisert, men det er også blitt flere deltakere.

Flere partier

Endringen i det nordiske partisystemet er også en del av denne utviklingen. Tidligere kunne vi snakke om et fem-partisystem i Norden. I Norge hadde vi Ap, Høyre, Venstre, KrF og Senterpartiet. Så kom Sv og Frp og supplerte noen år, før man de siste årene har sett en lang rekke nye partier melde seg på i kampen om velgerne. Det samme ser vi i Danmark og Sverige.  

− Flerpartisystemet i Norden bidrar også til at frontene i den politiske debatten blir mindre skarpe enn i land med to dominerende partier der «vinneren tar alt» ved valg, påpeker Skogerbø.

Et annet trekk ved Norden er at mediesystemet er relativt stabilt, til tross for digitalisering og mange nye medieformer. Fortsatt holder de store allmenkringkasterne stand, selv om vi også her har fått et bredspektret medielandskap.

– I Norge ser vi også at det er større betalingsvillighet for digitale medier enn i mange andre land. Men dette gjelder særlig de eldre mediebrukerne, så det gjenstår å se om denne betalingsviljen vil vedvare, sier Eli Skogerbø.

Ja, det ­politiske ord­skiftet er blitt mer polarisert, men det er også blitt flere deltak­ere

Elitekritikk

Ifølge boken er det ikke så store forskjeller i politisk retorikk mellom de nordiske landene. Norge ligger liksom «i midten» når det kommer til polarisering − mellom Sverige og Danmark. Det er særlig innvandringsdebatten som har vært heftigere i Danmark enn i både Norge og særlig i Sverige.

Selv om det ikke er helt nytt, så har den såkalte «elitedebatten» blitt tydeligere de seneste årene.

− Internasjonalt har kritikken mot den såkalte eliten blitt sterk de seneste årene. Dette har vi ikke unngått i Norden heller. Men hittil synes jeg vi har klart å debattere denne tematikken på et edruelig nivå, sier professor Skogerbø.

Et kapittel i boken som viser hvilken retning elitediskusjonen har tatt, omhandler nordisk politisk journalistikk der forskerne også belyser endring i forholdet mellom politikere og journalister. I en studie fra Finland  deler forskerne de politiske journalistene inn i «generasjoner». Du har den første, med journalister tilknyttet partipressen, og dermed lojale til «sitt» parti. Den andre «generasjonen» av politiske journalister er «de objektive» − de som vil framstå som profesjonelle, nøytrale og ikke-partiske observatører av samfunnet.

Den tredje generasjonen av politiske journalister – dagens «unge» journalister – kaller de finske forskerne er «de flytende moderne» eller «prosjektfolket». De fokuserer ofte på mannen eller kvinnen i gaten i stedet for den politiske eliten, og man kan til og med si at anti-institusjonelle verdier er vanlig blant de moderne politiske journalistene.

− Vi har ikke en helt tilsvarende studie fra Norge. Finland har sine særtrekk, men jeg vil bli overrasket dersom vi ikke fant noe av dette i Norge også. Partipressen er avviklet og journalistikken er mindre lojal til den styrende eliten, sier Eli Skogerbø.

Boken viser også til at flere studier har vist at såkalt «mediepopulisme» vinner terreng. At mediene styrker konfrontasjonen mellom vanlige borgere og den politiske eliten og bruker en slags «oss mot dem»-vinkling, blir stadig mer vanlig, særlig i Danmark.

I Norge har vi også «elitedebatt» og oss mot-dem-retorikk. Eli Skogerbø trekker fram Trygve Slagsvold Vedum som et eksempel.

− Det er kanskje en del av «oss mot dem» i den pågående debatten om Trygve Slagsvold Vedum og Senterpartiets retorikk om forskjellen på «vanlige» folk og eliten, sier hun.

Foto

Ap-leder Jonas Gahr Støre blir i motsetning til sin partilederkollega i Sp nok sett på som mer «elitær». Uansett hvor mange flanellsskjorter han kler seg i, blir han til stadighet påminnet om at han er «rik og høyt utdannet». (FOTO: Torstein Bøe / NTB)

Journalistens portvokter-rolle utfordres

Alle som en eller annen gang har studert «noe med media» har lært seg begrepet «Gatekeeper». Det beskriver den redaksjonelle portvaktrollen, der redaktører og journalister både siler og velger ut hva som er nyheter, men også beskriver, forklarer og analyserer dem.

I dagens mediebilde har denne portvaktrollen mindre betydning. Stadig flere kanaler gir aktivister, maktpersoner og folk flest muligheten til å publisere det de ønsker, uten å måtte gjennom en redaksjons redigerende og vurderende blikk.

Politikere henvender seg i økende grad til sine tilhengere gjennom egne kanaler eller sosiale medier, og unngår dermed kritiske spørsmål fra journalister til fordel for direkte kommunikasjon til publikum eller til nøye målrettede segmenter.

− Mye ny forskning viser at journalister og redaksjoner har mindre makt og kontroll nå enn før sosiale medier slo gjennom, påpeker Skogerbø.

− Er det bra eller dårlig?

− Det kommer jo helt an på. Kanskje begge deler. Flere stemmer vil jo slippe til. Men det gir jo også de mektige kildene enda mer makt, da de selv kan formidle sine budskap direkte uten å måtte svare på kritiske spørsmål, sier hun.

− Kildene går dit de vil og en nyhet kan «breake», som det heter, flere steder. Dette er klart en stor utfordring for de redaksjonelle mediene.

− Men tidligere marginaliserte grupper også fått sine egne kanaler. Det gir større mangfold, og det er jo stort sett positivt. Jeg tror nok like vel at den viktigste konsekvensen er at de mektige blir enda viktigere og mektigere, framhever professor Skogerbø.

Særtrekk ved Norge

Foto

Boken Power, Communication, and Politics in the Nordic Countries ligger åpen for nedlasting.  

I boken heter det at et særtrekk ved Norge er at «den nasjonalistisk-patriotiske appellen» til folket kan være mer vanlig i det norske partisystemet enn i andre nordiske land, og dermed gjør en populistisk kommunikasjonsstil kanskje mer legitim i Norge enn i andre nordiske land».

− Hva innebærer det? Er vi mer nasjonalistiske i «dårlig forstand»?

− Ikke nødvendigvis. I Norge feirer vi grunnlovsdagen mye heftigere enn i andre land. Vi feirer demokratiet og grunnloven hver 17. mai, og uttrykket er ganske nasjonalistisk. Men 17.mai er jo samtidig en av de mest inkluderende dagene i året i dette landet. Da er «alle» nordmenn, forklarer Skogerbø.

− Det kommer nok av at demokratiseringsprosessen i Norge er knyttet til selvstendighetsprosessen. Mens i Sverige for eksempel, så er demokratiseringen knyttet til framveksten av velferdsstaten, det svenske «folkhemmet», og ikke til statsdannelsen. Foreløpig har dette «patriotiske trekket» ved det norske samfunnet gått bra, mener jeg.

Et annet særtrekk ved Norge er den sterke økonomien og oljeformuen. Vi er rikere enn andre land, også enn våre nordiske naboer.

− Men også redaksjoner i Norge har store utfordringer både økonomisk og teknologisk i dag. Det kan bidra til å hemme den kritiske journalistikken, framhever Eli Skogerbø.

− Er det mulig å si noe om hvordan koronapandemien vil endre den politiske kommunikasjonen i Norge og Norden?

− En ting er sikkert. Koronapandemien vil helt sikkert prege det politiske ordskiftet i Norge og Norden i lang tid framover.

− Det jeg tror vi har lært av pandemien er at kriser kan ramme både brått og uventa. Da er det viktig at vi klarer å ha en debatt om det. Det vil helt sikkert bli debatt og spørsmål om økonomi i etterkant. De fleste kriser rammer jo skjevt. Det gjør korona også. Dette vil prege både samfunnet og politikken i lang tid.