− Det du ser nå er ganske ekstremt. Vi går inn i kampen om en plass i livbåtene

Helsedirektoratet og helsedirektøren skal i sin rolle være et faglig verktøy for regjeringen i håndteringen av pandemien. 

De siste ukene kan det virke som om direktoratet, med helsedirektør Bjørn Guldvog i spissen, er i ferd med å få litt tøffere arbeidsforhold enn de har vært vant til hittil. Ikke fordi det ikke har vært tøft de første 11 månedene av koronakrisen, men fordi helsemyndighetene nå ser ut til å møte mer motstand.  

Det du ser nå er ganske ekstremt. Vi går inn i kampen om en plass i livbåtene. 

Regjeringens «koronapolitikk» blir stadig mer omdiskutert, og det stilles oftere spørsmål også rundt de faglige strategiene rundt koronahåndteringen. 

Bjørn Guldvog og hans folk i direktoratet har selv sagt at tiden vi går inn i nå, kanskje blir den «vanskeligste hittil». Har han rett? Og hvorfor blir det vanskeligere?

Professor i ledelse ved Handelshøyskolen BI, Jan Ketil Arnulf, er ikke i tvil:

− Det du ser nå er ganske ekstremt. Vi går inn i kampen om en plass i livbåtene. 

− Norge var jo lenge i en særklasse. Vi levde som på første klasse på Titanic, spiste gourmetmat og drakk champagne. Vi hadde penger. Støtteordninger. Alle kunne investere i tulipanløk, for å si det sånn.  

− Så, på ett eller annet tidspunkt endrer det seg. Folk tror mer og mer på de dårlige nyhetene. Og når det skjer, vil vi alle ha plass i livbåtene. 

Professor Arnulf forklarer metaforbruken sin slik: I gode tider virker vi mottakelige for å investere i gode nyheter, eller «i tulipaner». Det skaper de gode nyheters boblemarked. I dårlige tider er vi tilsvarende mottakelige for dårlige nyheter. Da sloss vi om plassen i livbåtene og tror på konspirasjoner. Det er de dårlige nyhetenes panikkmarked.

− Dette er de to ulike beslutningsmodi menneskehjernen lider under. Politikerne har problemer med å balansere disse to tenkemåtene når det samtidig er valgår, mener Jan Ketil Arulf.

Hans poeng er at det nå er i ferd med å gå opp for mange at det jo ikke plass til alle i livbåtene. I alle fall ikke før om en god stund. Norge har nesten ikke vaksiner. Og med stadige nedstenginger, med stadig tøffere konsekvenser for ulike bransjer, yrkesgrupper og individer, ja så vil folk begynne å brøyte seg plass i livbåtene. 

− Til nå har Bjørn Guldvog og hans folk blitt trodd og lyttet til der de har kommet med sine nøkterne beregninger og kalkyler. Hittil har helsebyråkratene kommet med børsmeldingen, eller værmeldingen, alene. Og folk har stolt på Guldvog og de andre.  Men nå vinner de suboptimale løsningene terreng. 

− Og stadig flere blir drevet av en form for lokal panikk, framholder Jan Ketil Arnulf.

Ukens store krangel mellom Molde-ordfører Torgeir Dahl og byrådsleder Raymond Johansen i Oslo, dreier seg om akkurat dette, mener Arnulf. Om kampen om en plass i livbåtene. 

− Det er stygt. Og jeg mener å ha sett dette utvikle seg en stund nå. Dette med at noen fortjener mer enn andre eller at noen jobber dårligere enn andre. Vi kommer til å se mer av slikt etter hvert, det er jeg temmelig sikker på, sier han. 

− Denne formen for krangling er vi vant til å se i land der en større del av befolkningen lider. Her i Norge gir det seg utslag i de mange særinteressene vi er befolket med.  «Jeg har en tante på Toten». «Jeg har podagra». «Jeg har et veldig viktig møte». «Jeg har med meg babyen min». 

− Det blir som med et overbooket kveldsfly på vei hjem. Da vinkes det med gullkort og gode argumenter for hvorfor akkurat jeg må med det flyet. 

Slik det ser ut nå er det − for å bruke Arnulfs begrep − livbåter, eller vaksiner, til cirka 300.000 av seks millioner mennesker. Det vil ta tid før det kommer nok vaksiner, slik at det monner i form av mindre smitterisiko og gjenåpning av samfunnet.  Mange blør mye, både bransjer og enkeltpersoner.

− Vi er ikke laget for å gjøre rasjonelle vurderinger når krisen rammer. Da har alle en bedre ide. For seg selv, sier professoren.  

− Men egentlig er situasjonen åpenbar for alle som kan regne. Problemet er kort og godt at vi har for få vaksiner foreløpig.  

− Hva kan Bjørn Guldvog og Helsedirektoratet gjøre da, når situasjonen tilspisser seg? 

− Han må prøve å holde på en nøktern linje og heller tåle å bli upopulær ved å erkjenne at vi ennå ikke har nok vaksiner til alle som ønsker. 

− Han har ingen sjanse hvis han skal prøve å svare ut alle som argumenterer for seg og sitt. Å svare på alle kravene og utspillene fra ulike særinteresser er det bare politikerne som kan gjøre, framhever Arnulf.  

− Men når du har en statsminister, med en statssekretær som fôrer ordføreren i Molde med fjollete argumentasjon om Oslo… Da brenner det på dass.. 

Nå de mektigste kommunikatorene i landet søker splittelse på denne måten, blir det ikke enkelt å være en nøktern helsebyråkrat, påpeker Arnulf. 

− Her blir Guldvog en stakkars teknokrat i en sydende gryte av folk som slåss om en plass i livbåtene. Og det i et valgår. Dette er kjempestygt. Det er som i Asterix og historien «Brann i rosenes leir». Potensialet for konspirasjonsteorier bare vokser i takt med de utspillene vi har sett den siste tiden. 

− Her må Guldvog prøve å holde stand. Han må for all del ikke kaste seg ut i følelsesmessige argumentasjonsrekker. Den eneste eksistensberettigelsen han har, er kalkyler, mener ledelsesprofessoren.  

− Dette er klassisk beslutningsteori og klassisk gruppepsykologi. Dette har folk som Danial Kahneman fått Nobelprisen for. 

Den klassiske teorien handler om hvor forskjellig nøyaktig samme opplysning kan oppfattes i ulike grupper. Daniel Kahneman og Amos Tversky ble berømte for en artikkel om nettopp vaksinasjonsstrategi i 1981, der de forklarte hvordan små endringer i kommunikasjonen av akkurat det samme, kunne forårsake helt ulike oppfatninger av en situasjon. 

− Dette er beslutningsteori 1.0. Problemstillingen vi opplever rundt koronakommunikasjonen i dag er den samme som beskrives i klassikeren fra Kahneman og Tversky i 1981. 

− Vi klarer ikke å forholde oss rasjonelt til det som kommuniseres, fordi det er snakk om ubehagelige valg. «Hvem skal ut?». «Hvem skal med?» Og i sin mest ekstreme form, «Hvem skal dø»? 

− Er det greit at Norwegian dør, men ikke SAS? Er det greit at skuespillere og restauranter dør, men ikke skipsverft? 

− Politikere er de eneste som kan ta ansvar for slike valg og for de verdistandpunktene disse valgene utgjør, understreker Arnulf. 

− Jeg har lenge ment at helseminister Bent Høie har gjort en god jobb i så måte. Men måten Høyre har brukt denne stakkars ordføreren i Molde på, gir god grunn til bekymring. 

− Det Molde-ordføreren og andre som gjerne mener noe om Oslo eller andres koronahåndtering kan sammenlignes med, er alle som fremstår som knallgode fotballtrenere på mandag. Altså etter at kampen er ferdigspilt. Det er veldig lett å drive god kriseledelse når du vet resultatet. Poenget, og problemet, med en krise er at ingen har faktagrunnlaget eller fasiten på forhånd. 

− Molde-ordføreren var kanskje et blindspor. Men det som ikke er et blindspor, er de kreftene som nå er i gang for å rydde plass til seg og sine i livbåtene når panikken brer seg i både bransjer, blant enkeltindivider og i politiske partier.