Politisk leder? NHO-sjef Ole Erik Almlid legger fram NHOs nye veikart, mens han tegner og forklarer hva norske politikere bør gjøre de neste 10 årene. LO-leder Hans-Christian Gabrielsen, som også må sies å være en tung politisk aktør følger med.
Håkon Mosvold Larsen / NTB scanpix
NHO inn den politiske intimsonen
I motsetning til arbeidstakere, så har det ikke vært mye historisk forskning på arbeidsgiverorganisasjoner i Norge. Per Bonde Hansen og Eivind Falkum, som begge er forskere tilknyttet Arbeidsforskningsinstituttet (AFI) ved OsloMet, er blant de få.
De mener begge at NHO – og tidligere Norsk arbeidsgiverforening – lenge har hatt «politiske ambisjoner». Men at det ikke har vært noe rom for arbeidsgiversiden blant den politiske makteliten før på slutten av 1980-tallet.
Historiske politiske allianser
Per Bonde Hansen og Eivind Falkum – begge forskere ved AFI.
– Hvis vi går langt tilbake i tid, har jo alliansen med Høyre og de borgerlige partiene vært der siden Norges arbeidsgiverforening ble opprettet i1900 – et år etter at LO så dagens lys i 1899, forteller de to forskerne.
– LO allierte seg med Arbeiderpartiet, og vi fikk knallhard klassekamp i Norge fram til opprettelsen av Hovedavtalen i 1935. Etter den tid har det i realiteten vært veldig lavt konfliktnivå mellom arbeidsgivere og arbeidstakere i Norge, sier Eivind Falkum.
Per Bonde Hansen påpeker at etter krigen, med Gerhardsen og sterk Ap-dominans i norsk politikk, så var det ikke så mange politiske rom som var åpne for Norsk arbeidsgiverforening. Samtidig var de nok også ganske enig i den politikken som ble ført, som var tungt orientert mot industriens vilkår.
– Så kom Høyre-bølgen og Kåre Willoch på 1980-tallet. Dermed fikk man det NHO oppfattet som et mer «næringsvennlig» politisk klima, noe som gjorde at arbeidsgiverne også fant det nyttig å gå mer offensivt til verks. Tidligere var det nok vanskeligere å få gjennomslag, sier Bonde Hansen.
Kraby vs Skytøen
Både han og kollega Falkum trekker fram den store konflikten i 1986 som et vendepunkt.
Da gikk Norsk arbeidsgiverforening til en omfattende lock-out mot 100.000 arbeidere, og lederen i Norsk jern og metallarbeiderforening, Lars Skytøen, ble så forbannet at han slo i bordet – og vant opinionen. Resultatet var at arbeidsgiversiden ga etter. Og ikke bare fikk LO fikk gjennom sine krav, men det førte også til at Norsk arbeidsgiverforening ble påført et så alvorlig nederlag at organisasjonens leder Pål Kraby måtte forlate sin stilling.
– Etter dette lå arbeidsgiverne med brukket rygg, og opp av asken kom NHO. En sammenslåing av flere arbeidsgiverforeninger, som hadde et bredere nedslagsfelt, forteller Falkum.
– NHO var fra starten av mer opptatt av partssamarbeid og dialog enn hva Norsk arbeidsgiverforening hadde vært, sier han.
– Men med et bredere nedslagsfelt og det man oppfattet som et mer næringsvennlig klima, så var også døra åpen og tiden moden for NHO til å ta en større plass i samfunnsdebatten, sier Per Bonde Hansen.
Det kan hende NHO nå nærmer seg grensen for 'den politiske intimsonen'
Enda mer «politiske» i det siste
– Mitt inntrykk er at NHOs rolle som en bredere og mer «politisk samfunnsaktør» virkelig har skutt fart de seneste 10-12 årene? Stemmer det?
– Ja og nei, sier de to forskerne i kor. De mener NHOs deltakelse i samfunnsdebatten startet mye tidligere, og at 80-tallet var det som åpnet døren for dem.
– Men vi har sett under de årlige NHO-konferansene i januar hvert år, at de forsøker å sette retning for den politiske debatten inn i et nytt år, sier Bonde Hansen.
Begge de to AFI-forskerne ser tegn på at dagens NHO-direktør, Ole Erik Almlid, nå forsøker å dra NHO enda mer inn i det politiske stormsenteret.
– Denne seansen med det nye veikartet, med klare politiske anbefalinger, er jo en del av dette, sier Bonde Hansen.
Eivind Falkum er imidlertid tydelig på at NHO hele tiden har søkt å holde seg innenfor hva som anses som «akseptabelt» – de holder seg utenfor den «politiske intimsonen».
– Jeg mener de helt fram til nå har balansert sin rolle og aktivt passet på å ikke bli for politiske, sier han.
– Men i sitt berømte veikart så snakker de om mer enn formuesskatt og rammebetingelser for næringslivet. De vil blant annet redusere offentlig sektor?
– Vel, det samme har vel OECD sagt om Norge i 40 år … Men ja, du har et poeng. Det kan hende NHO nå nærmer seg grensen for «den politiske intimsonen» som jeg snakket om, sier Falkum.
Spekter er «verre»
Men ifølge Falkum er Spekter den arbeidsgiverforeningen som virkelig har utfordret det politiske etablissementet, både i samfunnsdebatten og i lønnsforhandlinger.
– Spekter ville fjerne de kollektive overtidsreglene for legene i 2016. Det endte med streik. Og til slutt tapte jo Spekter den kampen. Men da utfordret faktisk Spekter de kollektive rettighetene til arbeidstakerne. Det er sjelden kost i norsk arbeidsliv, påpeker Falkum.
– Så, ja. Vi ser nok en dreining der både NHO og andre arbeidsgivere i de siste årene er blitt hakket mer «politiske». Men husk at LO har vært veldig politiske i alle år gjennom sin allianse med Arbeiderpartiet, oppsummerer de to AFI-forskerne.
