Revolusjon i USA og Storbritannia. Stø kurs i Norge.

Etter en høringsrunde denne våren fikk Forskningsrådet ny strategi sist uke. Nå tas det sikte på omstilling av samfunnet, bærekraftig utvikling og grensesprengende forskning.

Så fint, tenker alle. Men det betyr at noe blir nedprioritert også.

Forskningsdirektøren John-Arne Røttingen sier det rett ut.

– Olje og gassnæringen vil kunne få redusert betydning i overgangen til et mer bærekraftig samfunn.

En oljelobby travelt opptatt med å sikre gunstige skatteordninger, har ikke lagd videre støy av den grunn. Det er dessuten fortsatt mange forskningspenger som deles ut av andre.

Røttingen tror også at Norge vil måtte styrke eksisterende bærekraftige næringer og bedrifter og fostre frem nye.

Videreføring av det eksisterende

Historieprofessor Thomas Brandt ved NTNU ser den nye strategien som en fortsettelse av den eksisterende.

– Dette er en strategi som ikke tar mange store skritt, sier han. – Det ser ut som en utvikling i en retning vi har observert lenge.

Brandt var nylig prosjektleder for boken om de norske forskningsrådenes historie fra 1946 til 2016.

Han forklarer at Forskningsrådets strategi best kan forstås som en funksjon av tre andre institusjoner. Det første er Regjeringens langtidsplan for forskning som pakker politiske signaler om til en portefølje med aktiviteter.

Brandt mener det er lite som innebærer store omstillinger i planen de siste tiårene. Tankene om at forskningen skal være relevant og matnyttig og bidra til utvikling av velferdsstaten går langt tilbake.

En årsak er at langsiktig forskningspolitikk flytter få velgere. Langtidsplanen blir dermed mindre interessant for politikere som ønsker å skape skarpe skillelinjer.

– Langtidsplanen ble viktigere for Forskningsrådet da den kom inn i manesjen igjen på 2010-tallet, med nye retningslinjer om forskningspolitikken på tvers av sektordepartementene. Det ble lettere for Forskningsrådet å håndtere innspillene fra departementene som ofte kunne blir svært detaljerte, sier han.

Forskningsrådet er også tett knyttet opp til EUs forskningsstrategi. Heller ikke her er det lagt opp til noen større endringer i det siste.

Melodien der er at forskningen skal være målrettet mot samfunnsoppdraget. Man skal forsøke å løse de store samfunnsutfordringene – enten det er kampen mot kreft eller håndtering av klimautfordringene. Dette går igjen i de fleste strategiene til Forskningsrådet også.

Til sist kommer FNs bærekraftsmål som i stadig større grad bakes inn i all offentlig styring. Nicolai Astrup har til og med fått ansvaret for koordineringen av dette arbeidet i regjeringen.

– Forskningsrådet skal på en måte svare for krav på alle disse områdene. Da er det begrenset hvor selvstendig det kan være, sier Brandt.

Dyrt mellomledd

Gaute Torsvik ved UiO og Magne Mogstad ved University of Chicago mener det er problematisk at Forskningsrådet har mange hatter på samtidig. I flere innlegg i Dagens Næringsliv omtaler de rådet som en gjøkunge som tar plassen til dem som egentlig skal være der: gode, meriterte fagfolk.

De peker på de negative sidene ved at rådet skal formulere forskningsprogrammer, finansiere forskning og nå også ta en sterkere rolle i å evaluere hva som er god og nyttig forskning.

Dette koster. I 2019 utgjorde kostnadene ved å drive Forskningsrådet 8,5 prosent av midlene som ble tildelt. Det er langt høyere enn i mange andre land, og ti prosent økning fra året før. Et utvalg anbefalte i 2017 at de administrative kostnadene burde reduseres med ti prosent.

Forskere ser ofte med drømmende blikk mot Sverige og Danmark hvor den frie grunnforskningen har egne fond og byråer.

Rituell kritikk

Brandt mener kritikken som rettes mot Forskningsrådet, ofte bærer et rituelt preg. Det er ikke første gang forskere har ønsket seg mer finansiering av uavhengig grunnforskning.

– Dette har vi sett før og i hvert fall siden opprettelsen av det moderne Forskningsrådet i 1993, sier Brandt. – Forskere overser gjerne at Forskningsrådet skal henvende seg til mange aktører.

Han forteller at både Sverge og Danmark har egne ordninger for grunnforskning av historiske årsaker. I EU handler det om å skape samordning. Slik har det også vært i Storbritannia.

– Men der har man gått lenger i retning av målstyring. Dette er noe vi ser litt av i Norge, men ikke på langt nær i samme grad, sier Brandt.

Han ser ingen tegn i den nye strategien til at norsk forskning skal bevege seg i denne retningen. Men vektleggingen på samfunnsoppdraget synes å bli enda mer fremtredende. Dessuten er det tydelig at rådet har måttet snu skuta raskt for å møte koronakrisen.

– Det skal bli interessant å se hvordan Forskningsrådet brukes videre som virkemiddel i krisen, sier Brandt.

Det vil i så fall ikke være første gang et forskningsråd brukes på denne måten. På slutten av 70-årene ble den gangens NTNF pålagt å lage en kriseplan for omstilling for norsk næringsliv.

– Vi ser skygger av de samme balanseproblemene i dagens strategi, sier Brandt. – Forskningsrådet skal stimulere til omstilling samtidig som politiske myndigheter gir tilskudd til det bestående. Det skal skapes et grønt skifte samtidig som norsk industri skal styrkes.

– Dette er spenninger vi har levd med lenge, men det er klart balansegangen som ligger i bærekraftig utvikling er ganske skjør, sier han.

Stay ahead of China bill

Det finnes ikke mange i Norge som løfter frem ideer fra USA og Storbritannia til etterfølgelse for tiden. Men ikke alt som oppstår i kaoset i disse landene, er av det onde.

Et forslag lagt frem for den amerikanske kongressen av politikere fra både det demokratiske og republikanske partiet, tok denne uken til orde for en plan for National Science Foundation (NSF) som kan få langtrekkende konsekvenser.

For det første får NSF svært mye mer penger, faktisk 100 milliarder dollar som tilsvarer 1000 milliarder kroner over fem år. Stiftelsen skal få hovedansvaret for å opprettholde USAs ledende posisjon innen forskning og innovasjon.

I forslaget legges det opp til store endringer. Blant annet skal det opprettes et teknologidirektorat i NSF som etter fire år vil vokse seg fire ganger større enn hele NSF som har et årlig budsjett tilsvarende 80 milliarder kroner.

Ifølge magasinet Science har forslaget fått kallenavnet «Stay ahead of China bill». De to politikerne som løfter saken, Chuck Schumer og Todd Young, hevder med typisk bravur at landene som vinner kappløpet om kunstig intelligens, kvantedatamaskiner, avansert kommunikasjon og fabrikkering, vil bli fremtidens supermakter. Underforstått: det trenger ikke bli USA.

DARPA

En viktig inspirasjon skal være DARPA eller Defence Advanced Research Projects. Dette myteomspunne byrået ble til under den kalde krigen som et svar til Sovjets utskytning av Sputnik-satellitten.

Byrået har et budsjett på 3,8 milliarder kroner og 200 ansatte som holder i 250 prosjekter. Det er i så måte relativt lite. Når det likevel løftes frem som interessant, er det fordi forskere her har vært med på grensesprengende innovasjon som blant annet utviklingen av internett og GPS.

DARPAs fordel skal være at prosjektene det tar på seg står fritt til å rekruttere de beste fra hvor de måtte finnes – offentlig, privat eller akademia. Prosjektene varer typisk i 3 til 5 år. Har man ikke gjort et betydelig gjennombrudd innen det, går man hver til sitt igjen. Nye prosjektledere må alltid legge frem forslag til forbedringer på arbeidet til forrige prosjektleder. Det er underforstått at man skal ha en høy feilrate, minst over 50 prosent. Smidighet, et ord som ofte ikke brukes om forskning, skal være   

MIT of the North

Også Boris Johnsons kontroversielle rådgiver og pølsemaker Dominic Cummings har i lengre tid drømt om å endre på britisk forskningsfinansiering.

Også han er inspirert av DARPA som han skrev på bloggen sin i 2017 lykkes med å få til enorme ting med små team.

Financial Times melder at Boris Johnson har lovet å øke forskningen med 50 prosent til 22 milliarder pund per år innen 2025. Målet er 2,5 prosent av BNP. Til sammenligning ligger Norge for tiden rundt 2 prosent av BNP på forskning, som er historisk høyt, men fortsatt lavest i Norden.

Det britiske forskningssystemet ligner det norske med store offentlige ordninger, men fordelingen av midlene blir ofte kritisert for å være elitistisk hvor mesteparten går til Oxford og Cambridge eller institusjoner i London, mens distriktene blir avspist med smuler.

Det britiske systemet har også kommet lenger ned i veien i retning av New Public management med store innslag av målstyring og indikatorbruk til forskernes store frustasjon.

Cummings ønsker å snu opp ned på det hele ved å bygge det PR-folkene har døpt et «MIT of the North» som skal være et samarbeid mellom de viktigste forskningsinstitusjonene i de nordlige områdene.

SFI

DARPA-ideen er kanskje ikke så revolusjonerende som Cummings gjerne vil ha det til.

I Norge har vi holdt oss med såkalte sentre for innovasjon i over ti år og brukt rundt 10 milliarder kroner på dette. Også dette er prosjekter som skal forsøke å skape gjennombrudd innen spesifikke områder. Og også her er det samarbeid mellom akademia og næringsliv om innovasjonen.

En evaluering viste i 2018 at SFI-ordningen hadde fungert godt.