NHO vil ha staten ut av næringslivet

I sin ferske rapport «Økonomisk overblikk 3/2020» ser NHO inn i krystallkulen, og gjør sin vurdering av ståa for norsk næringsliv de neste to årene (se faktaboks).

I tillegg tar arbeidsgiverorganisasjonen opp et tema som «opptar dem». Denne gangen handler det om eierskap. Statlig eierskap. Det er noe NHO gjerne skulle ha sett mindre av – mye mindre. 

Staten eier i 72 selskaper

Statens direkte eierskap omfatter selskapene hvor statens eierskap forvaltes direkte av et departement. Dette utgjør i dag 72 selskaper fordelt på tolv departementer.

Staten kategoriserer selskapene i tre kategorier: Kategori 1 og 2 omfatter grovt sett selskaper som primært opererer i konkurranse med andre, mens kategori 3 omfatter selskap som primært ikke opererer i konkurranse med andre.

NHO forklarer: I kategori 1 inngår selskapene der staten har mål om høyest mulig avkastning over tid og hvor staten ikke lenger har en begrunnelse for eierskapet. Regjeringen har en ambisjon om å redusere statens eierskap i disse selskapene. Staten eier fem selskaper i denne kategorien: Ambita, Baneservice, Entra, Fly-toget og Mesta.

I kategori 2 inngår selskapene der staten har mål om høyest mulig avkastning over tid, og hvor staten har særskilte begrunnelser for eierskapet. Staten er eier i 18 selskaper i denne kategorien, herunder Aker Kværner Holding AS, DNB ASA, Equinor, Norsk Hydro, Posten Norge, Statkraft og Telenor.  

I kategori 3 inngår selskapene der staten søker mest mulig effektiv oppnåelse av sektorpolitiske mål. Denne kategorien utgjør 45 selskaper, herunder Avinor, Bane NOR, NRK, Norsk Tipping, Statnett, Vinmonopolet, de statlige helseforetakene og flere kulturinstitusjoner.

Staten som konkurrent

NHO ser helst at staten kvitter seg med mesteparten av eierskapet sitt i kategori 1 og 2 selskapene. Rapportansvarlig og sjeføkonom Øystein Dørum i NHO vil ikke konkretisere hvilke overfor Dagens Perspektiv, men viser til at både IMF og OECD har uttalt at «statlig eierskap bør begrenses til områder der markedet ikke klarer å løse oppgavene».

– Derfor er vi kritiske til at staten har høyest mulig avkastning som mål for eierskapet i flere av selskapene, og at statlige selskaper konkurrerer med private aktører i flere markeder, sier Dørum til Dagens Perspektiv.

– Regjeringen sier i Eierskapsmeldingen at staten ikke lenger har begrunnelse for eierskapet i flere av selskapene, og at det er en ambisjon å redusere eierskapet i slike selskap. Det er en ambisjon vi stiller oss bak, fortsetter han.

Men dersom det blir regjeringsskifte neste år, vil det bli vanskeligere å søke støtte hos regjeringen – da Arbeiderpartiet la fram sitt forslag til nytt partiprogram nylig, var ambisjonen om sterkere statlig eierskap.

– Hvorfor mener NHO det statlige eierskapet bør reduseres?

– Statlig eierskap medfører utfordringer. Det kan for eksempel oppstå rollekonflikter når staten både har ansvar for å regulere et marked, er en stor kjøper i et marked, og samtidig er eier i ett av selskapene i det samme markedet.

– Statlig eierskap kan også medføre konkurransevridninger som fører til at ressursene ikke tilflyter de prosjektene som kaster mest av seg. Dette kan hemme omstilling og vekst i norsk næringsliv, sier Øystein Dørum.

De siste 30-40 årene har utviklingen i vår del av verden gått i retning av mindre statlig eierskap, skriver NHO i sin rapport.

Arbeidsgiverne er imidlertid bekymret for at vi under koronatiden har sett tendenser til at det statlige eierskapet har eskalert i flere land. Blant annet kjøpte svenske og danske myndigheter seg opp i SAS, noe den norske regjeringen for øvrig ikke ble med på.

Men i mange land er det nettopp dette som skjer. Koronakrisen har aktualisert spørsmålet om statlig eierskap, også i den vestlige verden. I flere land har statlige aksjekjøp i koronarammede bedrifter ifølge NHO vært på den økonomiske tiltakslisten.

Statlig eierskap kan også medføre konkurransevridninger som fører til at ressursene ikke tilflyter de prosjektene som kaster mest av seg

Historien

Statens eierskap er i stor grad historisk betinget, mener NHO. I årene etter andre verdenskrig ble det opprettet flere statsaksjeselskaper i industrisektoren. Kapitalmarkedene i Norge var lite utviklet, samtidig som det var et politisk ønske om industribygging. Norsk statlig eierskap i Hydro var opprinnelig et resultat av overtakelse av hele den tyske aksjeposten på 52,4 pro-sent etter andre verdenskrig.

Ønsket om et sterkere eierskap i utvinningen av olje og gass var begrunnelsen for statens eierskap i Statoil og et økt eierskap i Norsk Hydro på 1970-tallet, fortsetter rapporten. Statens eierskap skulle også sikre at store inntekter fra verdiskapingen knyttet til utvinning av felles naturressurser tilfalt fellesskapet.

Bankkrisen på 1990-tallet kan forklare statens eierskap i banksektoren. Myndighetenes håndtering av krisen innebar blant annet at staten overtok aksjene i flere norske banker som et ledd i å avverge en mer alvorlig bankkrise som igjen kunne medført en større økonomisk krise.

Det er begrunnelsene staten har fått sitt eierskap i dag NHO stiller spørsmål ved i sin rapport:

«Statens begrunnelse for eierskapet i Norsk Hydro ASA (Hydro) og Equinor er i dag ‘å opprettholde et ledende teknologi- og industriselskap med hovedkon-torfunksjoner i Norge’.

Og når det gjelder DNB: «Statens begrunnelse for eierskapet i DNB ASA er "å opprettholde et ledende teknologi- og finansselskap med hovedkontorfunksjoner i Norge’.

Det er tydelig at begrunnelsen for statlig eierskap har endret seg over tid, skriver NHO.

Mange av de statlig eide selskapene konkurrerer i dag i et marked med private bedrifter, og har høyest mulig avkastning som mål. Flere av selskapene der staten har en eierandel, har også virksomhet i utlandet. I lys av denne utviklingen, bør statens eierskap være gjenstand for regelmessig vurdering, heter det.

NHO mener også at utenlandske investorer kan bli «skremt» av det tunge statlige eierskapet i norsk næringsliv. Igjen viser de til regjeringen:

«Regjeringen peker i Eierskapsmeldingen 2019 på at uklarhet og mistanker om partiskhet kan ha store negative konsekvenser også selv om mistanken viser seg å være ubegrunnet. For eksempel kan andre aktører vegre seg for å etablere seg i det aktuelle markedet, noe som gir mindre konkurranse enn det ellers ville blitt».

For å unngå rollekonflikter, vil det være hensiktsmessig at politiske mål i størst mulig grad søkes oppnådd ved hjelp av andre virkemidler enn statlig eierskap, konkluderer NHO.