Gi meg heller en ny sesong Atlantic ­Crossing, enn en time til med Maskorama

KOMMENTAR.

I dag kan man tydeligvis dele den norske befolkningen i to: De som elsker og de som hater «Maskorama» − NRKs siste påfunn som lørdagsunderholdning.

Selv tilhører jeg den sistnevnte kategorien, men må erkjenne at vi er en utdøende art.

Stadig flere synes å være besatt av å finne ut hvilken «has been-artist» eller NRK-programleder som skjuler seg inni de latterlige dyrekostymene.   

At jeg tilhører et plaget mindretall, kom for sin dag under et Teams-møte i Dagens Perspektiv-redaksjonen. Som snikk-snakk før møtet, sa jeg jeg at jeg synes Maskorama var noe av det dølleste jeg har sett på TV – «ever». «Gi meg heller en ny sesong av Atlantic Crossing», sa jeg, og forventet støtte av gjengen med kolleger jeg trodde jeg kjente som oppegående, reflekterte og selvstendig tenkende mennesker.

Der tok jeg feil… Og én ting er at jeg ble nedstemt. Men det mest eiendommelige var at diskusjonen i løpet av et øyeblikk dreide seg vekk fra programmets kvalitet, til kun å handle seg om hvem mine kolleger mente skjulte seg bak de ulike maskene.

Elgen er John Carew eller Markus Bailey. Trollet, åh, det søte vakre Trollet, det må være Cess. Eller Lisa Børud. Kanskje Ulrikke Brandstorp?

Jeg har innsett at det er meg det må være noe feil på, siden jeg «hater» Maskorama

Jeg fatter ikke hva som er greia. Jeg har sett ett helt program, for å prøve å passe inn i dagens moderne samfunn. Det var da Mia Gundersen ble avslørt som et eller annet dyr.

«Dyra» synger ikke spesielt bra og dette panelet med selvsentrerte kjendiser, der Jan Thomas tar bløtkaka, har jo ingen funksjon bortsett fra å danse til musikken, skrike og skråle?

Og mer seriøst betenkelig: Både Dagsrevyen og NRK Dagsnytt har til stadighet innslag fra programmet i sine nyhetssendinger. Det er umulig å slippe unna.  

Bare for å ha sagt det: Min stadig mer negative holdning til Maskorama har ingen ting med «kulturell elitisme å gjøre». Jeg simpelthen elsker Stjernekamp og jeg gråter hver gang med artistene som har mistet sin mor i Hver gang vi møtes.

Så jeg har innsett at det er meg det må være noe feil på, siden jeg «hater» Maskorama.

Dette er blitt så pass altoppslukende at jeg har bedt om profesjonell hjelp.

Jeg kjenner en psykolog, og ringer henne.

«Dette spill-i-et-spill-formatet gjør showet mer engasjerende enn andre, mer kjente programmer. Selv om det definitivt faller inn i kategorien «guilty plasures», er Maskorama unektelig vanedannende. Det er rett og slett smittsomt», sier den ene psykologen jeg kjenner.  

Hun hevder at Maskorama på et vis kobler seg rett inn i dopaminsystemet vårt. Vi produserer dopamin når vi får riktig svar og under prosessen der vi gjetter og resonnerer for å komme frem til det vi tror er riktig svar.

Det handler altså om noe smittsomt. Et velkjent fenomen i disse dager, som kanskje gjør hele denne Maskorama-kulten mer forståelig. Men ikke mer spiselig i mitt skakkjørte hode.

Jeg synes det fortsatt er døllt. Men jeg er ganske sikker på at John Carew er Elgen.