Politisk spiller på farlig høyt nivå

Med denne ukens angrep mot kurdiske områder nord i Syria, spiller han nok en gang skyhøyt. Mens store deler av verden protesterer høylytt, kan angrepet gi ham etterlengtet og ny støtte på hjemmebane etter noen år der hans popularitet blant tyrkere flest har dalt.

Erdogan er født i en liten by ved Svartehavet, men kom til Istanbul med sin familie som 13-åring. Der spedde han på familieøkonomien med salg av hjemmelaget limonade, sies det. Unge Recep gikk på en muslimsk videregående skole og var god i fotball. Hans fotballkarriere fra begynnelsen av 1970-tallet brukes politisk for alt den er verdt i fotball-gale Tyrkia.

Unge Erdoğan studerte siden økonomi og administrasjon ved Marmara-universitetet. For å få politiske toppverv i Tyrkia må man ha høyere utdanning, og onde tunger hevder at Erdogan har bløffet på seg økonomi-graden sin.

Uansett, Erdogans politiske karriere startet i den islamske bevegelsen, som var i opposisjon til den sekulære politiske eliten i Tyrkia på 1970- og 80-tallet. Han ble etter hvert med i det islamske Velferdspartiet, som ble forbudt i Tyrkia i 1998.

I 1994 ble han valgt som borgermester i Istanbul, mye på grunn av sin jordnære og folkelige livsstil og væremåte. I sine fire år som borgermester fikk han mye kred for blant annet å ha forbedret offentlig transport og infrastruktur i millionbyen.

I 1999 ble Erdoğan dømt til fire måneders fengsel for «oppfordring til religiøs uro». Bakgrunnen var at han i 1997 hadde sitert fra et gammelt, nasjonalistisk dikt, med strofene «minaretene er våre bajonetter».

Men Erdoğan kom tilbake, og fikk senere igjen adgang til å drive politikk. Han var en av stifterne av det nye islamske Partiet for rettferd og utvikling (AKP) i 2001, og ble partiets leder fra starten. Dette partiet var mindre radikalt enn Velferdspartiet, og ved valget i 2002 fikk AKP rent flertall i det tyrkiske parlamentet.

Den første tiden måtte Erdoğan ha en «stand in» som statsminister på grunn av fengselsdommen. Men i mars 2003 ble loven endret, og Erdoğan inntok statsministerstolen.

Erdoğan erklærte tidlig at han ikke aktet å fortsette tradisjonen med et politisk nøytralt presidentembete

Han ble siden gjenvalgt som statsminister i 2007 og 2011, og i august 2014 tiltrådte Recep Tayyip Erdoğan som landets tolvte president, etter å ha oppnådd 51,7 prosent av stemmene.

Erdoğan erklærte tidlig at han ikke aktet å fortsette tradisjonen med et politisk nøytralt presidentembete. Han ville ta en mer aktiv rolle i styringen av landet.

I april 2017 ble det avholdt folkeavstemning om å endre grunnloven i Tyrkia. Erdoğan fikk støtte fra et flertall i befolkningen til å gå fra et parlamentarisk system til et presidentsystem, der presidenten ville få en mer utøvende politisk makt.

Denne makten har Erdoğan utnyttet til fulle. Han har rensket ut politiske motstandere, tatt et oppgjør med et svært mektig militærvesen og slått ned både kuppforsøk og annen motstand.

I juni 2018 ble han med 52 prosent av stemmene valgt for en ny presidentperiode.

Recep Tayyip Erdoğan beskyldes for å gå i en stadig mer autoritær retning. Han viser også tegn til politisk nepotisme, og har utpekt sin egen svigersønn, Berat Albayrak, som finansminister.

Han har brakt islam inn i tyrkisk politikk, etter mange år der skillet mellom politikk og religion var et av landets sterkeste særpreg. Han har også styrket Tyrkias posisjon som en politisk maktfaktor i Midtøsten.

Han har så langt klart å holde seg noenlunde inne med både USA, Russland, Israel og Saudi-Arabia, samtidig som han har talt varmt om palestinernes rettigheter.  

Men kurderne har han som de fleste tyrkiske politiske ledere før ham, holdt nede. Og det har han innenrikspolitisk mandat til å fortsette med.

Tidligere i år tapte Erdogans parti kampen om borgermester-embetet i Istanbul. Det var et sterkt politisk signal om at folk er i ferd med å få nok av ham. Det kan være en årsak til at han nå har startet en militær operasjon mot kurderne i Nord-Syria.

Om det er Tyrkias sikkerhet, et kynisk innenrikspolitisk PR-stunt eller for å styrke Tyrkias regionale maktposisjon som er hovedårsaken for angrepet i Syria, kan ekspertisen fortsette å spekulere i.

Konsekvensene er det nok en gang kurderne som får føle.