Også KrF plager Erna

Aslak Bonde analyserer norsk politikk for Dagens Perspektiv.

ANALYSE. KrF-leder Kjell Ingolf Ropstad har frem til denne uken gått for å være den lojale og lavmælte i regjeringens lederkvartett.

Mens Venstre og Frp holdt på å lage regjeringskrise i valgkampen, satt KrF stille.

Da MDG etter valget fremmet forslag om å hente hjem et sykt norsk barn fra en flyktningeleir for IS-kvinner, stemte KrF mot, selv om partiets landsmøte måneder i forveien hadde vedtatt en resolusjon om at de såkalte IS-barna måtte få komme hjem.

Enkelt sagt virket det som om KrFs regjeringsstrategi var å skape minst mulig problemer for den koalisjonen som halvparten av partiet bestemte seg for å gå inn i.

Fyr i teltet

Forrige fredag viste det seg at KrF bare har trengt tid på å komme seg etter den opprivende veivalgs-prosessen.

Da var det landsstyremøte i partiet og Ropstad blinket ut fire områder der partiet skulle spisse kampen for de kristne verdier.

Tre av dem var velkjente: For familien, for mer kristen frimodighet i det offentlige rom og mot høyreekstremisme.

Den fjerde spissingen skulle være mot krefter i miljøbevegelsen som mener at «mennesket bare er et intelligent dyr».

Fortsettelsen av historien er velkjent. Etter at Vårt Land fulgte opp uttalelsen i noen dager, ble Ropstad hentet inn til NRKs Politisk kvarter, og det ble fyr i det politiske teltet.

Et samlet kommentator-korps, samtlige politiske motstandere og en god del KrF’ere ristet himmelfallen på hodet – rett og slett fordi de ikke skjønte hva Ropstad mener.

Menneskesynet til miljøvernerne har aldri tidligere blitt problematisert. Selv om det er mange dyrevernsaktivister blant de grønne, er det ingen som har falt på tanken at de av den grunn fratar mennesket dets verdi.

Men Ropstad sto på sitt, og det er ikke sikkert at det er så dumt.

Han og hans rådgivere har registrert at mange irriterer seg grenseløst over «sykkelfanatikere» i MDG og Greta Thunberg og hennes klimabrølende tilhengere.

Denne gruppen har slitt med å sette ord på hva det er som er så galt med aktivistene – det er tross alt ikke så smakfullt å si at de ikke bør mene noe fordi de er så unge.

Nå har Ropstad utstyrt denne typen miljøvernere med en merkelapp som tilsynelatende er langt mer reflektert.

Det er de grønnes menneskesyn som er farlig. Selvfølgelig ikke alle de grønne, men noen av dem.

Akkurat hvem og hvor blir aldri et presserende spørsmål når det viktigste bare er å få satt ord på en intuitiv oppfatning.

Profilering vs programmering

Vi som kjenner KrF fra utsiden får likevel ikke Ropstad utfall til å stemme, fordi partiet har et ganske radikalt klima- og miljøprogram.

Hvordan kan han fri til både såkalte klimarealister og klimaaktivister på samme tid?

Svaret er at det er forskjell på profilering og programmering.

Senterpartiet, som denne uken fikk en meningsmåling der det bare var ett prosentpoeng fra å bli Norges største parti, har lært de andre partiene betydning av å profilere seg meget tydelig på noen ganske få saksfelt.

Den politiske offentligheten fungerer slik at det ikke trenger å være et opplagt sammenfall mellom profileringen og partiprogrammet.

Senterpartiets siste bidrag til eksempelsamlingen er et oppslag i Klassekampen denne uken der partileder Trygve Slagsvold Vedum sier at Sp skal overta Frps rolle som bilistenes parti.

Foranledningen er at partiet i sitt alternative forslag til statsbudsjett kommer til å gå inn for senkede bensin og dieselavgifter og bedre vilkår for pendlerne.

Den som leser Sps program ser at partiet slett ikke er mot el-biler og for fri eksos, og at det i den samlede klima- og miljøpolitikken står langt fra Frp.

Men ytterst få leser partiprogrammer.

Ille for Venstre

Venstres velgere og tillitsvalgte er heller ikke eksperter på KrFs samlede politikk.

Det de får med seg er partiets profilering.

For dem er det et stort problem at KrF nå har sluttet seg til Frp som et parti som profilerer seg med standpunkter Venstre rett og slett ikke kan vedkjenne seg.

Store deler av Venstre er klimaaktivister, og nå må de forsvare seg mot menneskesyn-anklager fra sin i utgangspunktet nærmeste alliansepartner i regjeringen.

Ekstra ille for Venstre er det at det også har dukket opp en heftig debatt om såkalt konverterings-terapi for homofile.

Venstre mener det allerede i dag er forbudt etter kvakksalverloven, Erna Solberg mener at det må utredes om det er eller bør være forbudt, mens Kjell Ingolf Ropstad ikke vil gjøre noe.

Han vil ikke støte fra seg den delen av kristenheten som mener det er riktig å tilby homofile terapi slik at de kan bli heteroseksuelle.

For Venstre er det dette som er et forkastelig menneskesyn, og det kommer i forlengelsen av at KrF i regjeringsforhandlingene presset igjennom en endring i abortloven.

KrFs profilering er nå slik at de to gamle vennene i sentrum blir stående på hver sin ytterside i det politiske landskapet.

Statsminister Solberg kan ikke gjøre annet enn å forsøke å nedtone alle åpne konflikter og å peke på at de fire regjeringspartiene tross alt er enige om det meste.

Meningsmålingene viser at den strategien foreløpig ikke holder.

Regjeringspartiene samlet har historisk dårlig oppslutning.

Det virker som om de alle blir rammet av at stadig færre velgere oppfatter de fire partiene som en naturlig koalisjon.

Gjenvalg i 2021 ser foreløpig helt umulig ut.

Spørsmålet da blir i så fall hvem som skal overta etter Solberg-regjeringen.

Senterpartiets profilering gjør at det for mange velgere også fremstår som underlig å snakke om den store rødgrønne blokken.

Når Sp profilerer seg som bilistenes parti, blir det umulig å tro at det kan samarbeide med MDG, SV og Rødt om en ny regjering.

Trygve Slagsvold Vedum kan selvfølgelig gamble på at de tre partiene vil godta at de blir stemmekveg for en regjering bestående av en liten rødgrønn koalisjon – bestående av bare Ap og Sp.

I første omgang er det et sannsynlig scenario.

De tre mest grønne og røde partiene vil gå til valg i 2021 på å kaste Solberg-regjeringen, og da vil de på kort sikt bli tvunget til å støtte en alternativ regjering av Ap og Sp.

På de siste meningsmålingene har Senterpartiet og Ap tilsammen nesten 40 prosents oppslutning.

Dersom de gjør det så bra i stortingsvalget om snaue to år, kan de kanskje overleve med vekslende støtte fra Rødt, SV og MdG.

Men det forutsetter at Ap tar sjansen på å alliere seg med Sp og å skyve de tre ytterpartiene fra seg.

Det er det veldig mange i Ap som ikke ønsker.

De vil rett og slett ikke godta at Sps tydelighetsstrategi tvinger dem til å fjerne seg fra de «ekte» røde og grønne.