Norsk Rødt Fe på beite i norsk vakker natur… Det begynner å bli mange kyr med de samme genene rundt om i verden.
Jan Arve Kristiansen
Gener i verdenseliten
I norsk landbruk er det ikke snakk om å unngå noe sorteringssamfunn.
Til alle tider har man i landbruket forsøkt å avle fram de mest produktive husdyra. Det finnes faktisk oversikter over stamtavla til alle norske kyr som har vandret en norsk hede siden 1887.
I Norge var man også tidlig ute med å benytte ny teknologi i arbeidet med avling av ku og gris. Fra 1970-tallet er det for eksempel tatt DNA-analyser av alle norske okser.
Vi er på tur til Hamar for å besøke Geno. Ikke med slakt, slik som Prøysen i sin tid – snarere tvert i mot – hos Geno går det mest i fødsler, og befruktning.
Sæd som eksportvare
Eliteokse «11060 Nymoen» in action. (Jan Arve Kristiansen)
Geno er eid av norske storfebønder. Her driver de avlsarbeid for å gjøre den norske kua, Norsk Rødt Fe, stadig bedre og mer produktiv. I tillegg tilbyr Geno inseminering av kyr og kviger over hele landet – og verden. Det er stor etterspørsel etter norsk oksesæd og Geno eksporterer de edle dråpene til over 30 land.
Men det er ikke hvem som helst som får parre seg i regi av Geno. 60.000 okser og kuer har siden 1970-tallet fått registrert genmaterialet sitt hos Geno. Og det er kun de beste som slipper til på den fristende ku-modellen.
Utvelgelsen av de heldige eliteoksene foregår gjennom gentesting. De 60.000 dyra utgjør en referansebase som er grunnlag for DNA-testing av 8000 nye okser og 12.000 nye kyr hvert år. De får lest av sitt DNA-materiale på 54.000 «gen-punkter» i dyrets kromosomer. De som går igjennom det første utvalget, testes på nytt med en chip som tester på hele 770.000 «gen-punkter».
Kort fortalt er det slik Geno beregner en okses «avlsverdi» og dermed legger grunnlaget for neste generasjons fedre for norske kyr.
På denne måten kan Geno-folket se hvilke genmaterialer den enkelte ku og okse har, og dermed trekke ut de gode genene grupper av kyr har til felles.
For eksempel kan man skille ut kyr som er «gode på melk» eller de som har det beste kjøttet.
Man avler på de kyra som er gode på én ting med de som kanskje har andre gode egenskaper man er ute etter. For eksempel kyr med god helse og høy fruktbarhet.
I årevis har norske bønder kjøpt oksesæd av Geno. Men i dag er det er ikke bare den norske bonden som har fått øynene opp for sædkvaliteten på Hamar.
Over hele verden tørster bønder nå etter norsk sæd. De etterlyser de gode egenskapene som finnes i den norske kua og i de norske oksene. Genmaterialet til Norsk rødt fe er blitt eksportvare.
Dette er Geno
Geno SA er et samvirkeforetak eid av 8.700 norske storfebønder. Hovedoppgavene er avlsarbeid og utvikling av NRF-populasjonen (Norsk Rødt Fe) samt å tilby inseminering av kyr og kviger over hele landet og tjenester i tilknytning til dette. Det er stor etterspørsel etter NRF-sæd fra hele verden og selskapet eksporterer til over 30 land. Geno har omkring 240 ansatte.
Et dristig valg
– På 1970-tallet tonet man melkeegenskapene noe ned i Norge, forteller Genos administrerende direktør, Sverre Bjørnstad. Det var både et dristig og modig grep. (Geir Olsen)
Veien til verdens hoffleverandør av potent sæd har imidlertid vært lang for Geno og norsk landbruk.
Historien kan minne litt om hvordan det norske oljeeventyret startet: Med å ikke satse alt på kortsiktig gevinst, men heller å planlegge for fremtidig suksess.
I hele verden har man bedrevet avl på kyr i hundrevis av år, først og fremst på jakt etter den ultimate melkekua.
– Men på 1970-tallet tonet man melkeegenskapene noe ned i Norge, forteller Genos administrerende direktør, Sverre Bjørnstad.
Det skulle vise seg å være modig gjort.
Poenget var at selv om man fikk fram utmerkede melkekyr, så mistet man andre gode egenskaper på veien, da det er en negativ sammenheng mellom produksjon og helse og fruktbarhet. Kyra ble oftere syke, og da kan de gjerne ikke levere melk. Et annet problem var at for mange kyr fikk få eller ingen kalver. Fruktbarheten svant hen.
– Dermed gikk man over til å se etter mer helse- og fruktbarhetsrelaterte egenskaper, forteller Bjørnstad.
Resten av verden trodde vi var «helt dust» her oppe i nord. Men det skulle vise seg at den nye norske avls-modellen var et smart trekk.
Omtrent samtidig – på midten av 1970-tallet – begynte man å «utstyre» hver eneste norske ku med et eget helsekort.
I dag høster vi fruktene av den innsatsen avl-pionerne la ned på 70-tallet
Etter hvert fikk man stadig bedre data, som man kunne legge vekt på i avl.
Nettopp gode data var grunnlaget for at det var mulig å inkludere disse egenskapene i avlen. Åpenhet rundt deling av disse type sensitive data har gitt norsk landbruk et forsprang, da dette har vært utenkelig for mange andre land.
– Vi opplever fortsatt at internasjonale fagfolk reagerer med forundring da de ser at bønder, veterinærer og rådgivere deler data om diagnoser og behandlinger, sier Bjørnstad.
– God helse og høy fruktbarhet er egenskaper som har lav arvelighet, forklarer avlsforsker og bonde Hanna Storlien.
– Dårlig helse og lav fruktbarhet har blitt et stort problem i intensjonal melkeproduksjon, forteller Storlien. Og de to problemene forsterker hverandre.
– Kyr produserer ikke melk hvis de ikke føder kalver. Og hvis de er mye syke i tillegg, så hjelper det ikke at de kan melke bøttevis av melk på gode dager, skyter Sverre Bjørnstad inn.
Så da blir de stående i bua i fjøset og rape metan i stedet.
– Det er vanskelig å balansere denne formen for avl. Melk og fruktbarhet har i utgangspunktet en negativ korrelasjon. Det blir som om produksjon og reproduksjon jobber mot hverandre, sier Hanna Storlien.
– En dansk professor mente for noen år siden at Geno og norsk landbruk var «ultragrønne». Og det var ikke bare godt ment, forteller Bjørnstad.
– Men genforskerne på Geno ga ikke opp, og i dag høster vi fruktene av den innsatsen avl-pionerne la ned på 70-tallet, sier han.
Fruktbare «nordmenn»
Hanna Storlien med en av kalvene sine. Storlien er både bonde og avlsforsker ved Geno. (Geno)
Holstein er den mest dominerende ku-rasen i verden. Men hele rasen sliter nå med lav fruktbarhet og stadig oftere kompliserte fødsler, forteller Geno-forskerne.
Norsk rødt fe (NRF) har bedre fruktbarhet, enklere fødsler og friskere kalver enn mange av de store internasjonale ku-rasene.
Derfor har bønder over hele verden fattet interesse for den norske kua, og eksporten av Norsk oksesæd skyter i været.
– Man kan rett og slett velge sæd ut fra hvilke egenskaper man er ute etter hos kyra sine, forteller Hanna Storlien.
- I Mongolia for eksempel, er de opptatt av helse og fruktbarhet. Der er krøtterflokkene små, de går mye fritt omkring og bonden bor gjerne langt unna allfarvei. Derfor trenger de friske kyr, med god evne til å formere seg.
- I USA er man stort sett opptatt av mekleegenskapene for å få høyest mulig produksjon. Men også der ser de at helse- og fruktbarhetsaspektet blir stadig mer viktig.
- I Italia vil de for eksempel ha kyr med et spesielt protein som kan brukes til produksjon av parmesanost, mens kineserne er ute etter mer drektige kuer i sine enorme besetninger.
– Man kan også be om å få kjønnsseparert sæd, fortelle Storlien. – Vi kan levere sæd som med 90 prosent sannsynlighet vil gi kviger som avkom.
Hanna Storlien mener det er en stor fordel at norsk landbruk er i front når det gjelder forskning og også at man forsøker å tilpasse seg de store forbrukertrendene.
– Vi ser også at de underliggende forbrukertrendene drar i samme retning som vi ønsker å få til med vårt avlsarbeid. – Klimavennlig produksjon og dyrehelse er to stikkord her, sier hun.
– Men slutte å spise kjøtt, er vel ikke helt deres greie?
– Vel, vi synes det er greit at folk reduserer kjøttforbruket. I alle fall litt … – Så kan de i tillegg velge klimavennlig norskprodusert kjøtt ...
Eliteoksene blir flere
Braut er symbolet på det store internasjonale gjennombruddet for Norsk Rødt Fe på midten av 2000-tallet. Han er far til rundt 300.000 kalver over hele verden. (Klingwall)
Helt opp til ganske nylig, tok det gjerne fem, seks år før man kunne vite om den oksen man hadde avlet fram ville bli en «eliteokse». Man måtte rett og slett følge med på oppveksten til oksekalv, og registrere egenskapene underveis. «Vente-okse» ble disse håpefulle kalt.
– I dag vet vi gjennom gentester umiddelbart om en kalv blir en bra okse eller ikke, sier Sverre Bjørnstad.
Neste steg i utviklingen er å gjøre testene på embryoet, på selve fosteret.
Gevinstene denne teknologiutviklingen har ført med seg er mange. Enklere og mer presis avl, er en ting. Men de får også like mye, eller mer, melk enn før, med bruk av mindre ressurser.
Og slikt merker bøndene på bunnlinja.
– Med bedre gener øker melkeproduksjonen for hver enkelt ku år for år, generasjon for generasjon.
Det er en sakte utvikling, da ei ku vanligvis kun får én kalv i året, samt at man altså vil ha med seg flere egenskaper enn kun melkeproduksjon hos kyra.
Men at det renner mer melk i norske jur i dag enn tidligere er et utvilsomt faktum. I 1950 produserte ei enkelt norsk ku 2500 liter melk hvert år. I dag produserer ei gjennomsnittelig ku mer enn 8000 liter melk i året.
Etikk og faren for innavl
Norsk Rødt Fe er en hardfør og stadig mer populær ku-rase. (Solveig Goplen)
– Hva med etikken i dette? Det er vel noen feller å gå i?
– Vi er veldig obs på de etiske sidene ved vår virksomhet, sier Bjørnstad. – Vi har sparret om implementering av ny teknologi med Rådet for dyreetikk og vi møter strenge etiske krav til alt vi gjør, sier han.
For avlsarbeid kan gå feil. Man må særlig passe seg for innavl. Det er nemlig ikke få kalver en eliteokse blir far til.
Når en premieokse får utløsning gir det mellom 500 og 600 sæddoser.
De beste oksene kunne fram til 2015 få mer enn 60.000 avkom i løpet av «karrieren».
Den aller beste, og mest kjente, var Braut – han skal ha 350.000 unger beitende rundt på verdens enger og jorder.
I dag får ikke eliteoksene like mange barn lenger. Rundt 20.000 er blitt mer vanlig.
Det er rett og slett fordi man i dag – med den nye genkartleggingen – får fram mange flere topp-okser.
Mens det hele tiden var 10 – 15 elitedyr som fram til 2015 sto for bedekkingen, har man i dag mellom 50 og 60 eliteokser i året.
På den måten sprer man genene og unngår innavl.
Man kan rett og slett velge sæd ut fra hvilke egenskaper man er ute etter hos kyra sine
Forskning til bruk på mennesker?
Norsk landbruk startet altså sin datainnsamling veldig tidlig. I 1975 kom de individuelle helsekortene som følger hver eneste ku gjennom hele livet. Men allerede i 1897 ble den såkalte Ku-kontrollen opprettet, og helt siden den gang har norske landbruksmyndigheter registrert helsedata på norske kyr. Til sammenligning startet man ikke med dette i landbruksnasjonen Irland før på 1990-tallet.
– Det er jo fascinerende det dere forteller om forskningen deres, men det er litt spookey også. Tenk om dette ble brukt på mennesker?
– Ja, det har vi faktisk forsøkt å få til, sier Bjørnstad.
– Hvafforno???
– For noen år siden samarbeidet vi med Tine om å tilby legemiddelindustrien tilgang til noen av de dataene vi sitter på. Husk at kyras genmateriale jo er 90 prosent likt med menneskers. Vi tenkte at man ved å bruke deler av vårt materiale, så kunne man droppet en del av forsøkene som gjøres på rotter og mus.
– Men …?
– Men legemiddelindustrien var ikke interessert, så vi la den ideen på hylla.
