– Norsk mat er solidaritet i praksis!

De siste tjue årene har to av fem bønder gitt seg, og fem prosent av matjorden er gått ut av jordbruket. Ikke lystelig statistikk for en som brenner for småbruk, kortreist mat, lokale tradisjoner, mer miljøvennlig jordbruk og ikke minst – gårdsbruk over hele landet.

Jeg spør Kjersti Hoff om hva som er det aller viktigste verdispørsmålet i vår tid, og da svarer hun ikke at gruppen hun selv representerer – småbrukerne – må få bedre økonomi eller noe lignende. Den idealistiske tidligere SV-politikeren svarer: «Klima ».

– Selvforsyning er solidaritet

– Det aller viktigste er at det skal være levedyktig på jorda, og da må vi få klimautfordringene under kontroll. Deretter vil jeg svare rettferdig fordeling og utjamning. Noen mennesker er ikke mer verdt enn andre. Dette er viktig også for hva vi driver med i hverdagen. Og noe av det viktigste vi driver med, også for disse store spørsmålene, er å produsere mat.

– Hvordan ser du for deg at mat og krise henger sammen?

– Det er solidarisk å produsere vår egen basismat. Alternativet er at vi bruker vår kjøpekraft til å presse andre ut av matfatet og forsterker presset på naturressursene utenfor egne landegrenser.

– Norsk mat er solidaritet i praksis! Selvforsyning er viktig, for oss og andre land. Men vi i Norge får begynne hos oss. I tilfelle krig og krise i verden, må alle land i størst mulig grad ha mulighet til å brødfø seg selv. Og da må vi bruke den jorda vi har, der den ligger, og det må gi god nok inntekt til bonden som skal drive den, sier hun og legger til:

– I tilfelle krise, på grunn av klima eller politisk uro, vil de landene som kan betale seg ut av krisen kunne gjøre det. En liten stund. Men så vil et hvert land sikre sin egen befolkning. Og da er heller ikke rike land, som Norge, sikre på att vi kan skaffe mat nok. Selvforsyningsgraden i Norge i dag er på 40 prosent.

– Den har jo aldri vært særlig høy, fordi vi lever i et kaldt land lite egnet for mange former for landbruk. 60 prosent synes jeg å huske fra da jeg gikk på skolen for noen tiår siden....

– Vi kan komme dit igjen, og høyere! Den utviklingen vi har hatt, har vært et resultat av en villet politikk. En politikk flere og flere ser at har ført galt av sted. Vi må bruke mer av beitearealene våre i innmark og utmark til drøvtyggerne, kyr, sau og geit. Og mer av den dyrka jorda vår til mat rett til menneskene. Dermed kan vi øke selvforsyningen.

Hvor maten kommer fra

Hoff er ikke bare idealist, men også optimist. Hun er overbevist om at vi er ved begynnelsen av en utvikling hvor flere og flere av oss tenker mer på miljø og ressurser, og mindre på at maten skal være billigst mulig.

– Folk vil vite hvor maten de spiser kommer fra, og hvordan den er produsert.

– Se på suksessen med Bondens marked, direkte salg til forbruket fra bonde med førsteklasses tradisjonsmat. Norge er blant verdensmestrene i osteproduksjon! For tre år siden vant Tingvoll ost med «Kraftkar», og i fjor vant «Fanaosten» fra Ostegården i Bergen, og lille Stordalen gardsbruk i Tinn i Telemark kom på annenplass, sier hun

– Er ikke dette en utvikling for Oslo vest? Den har vel bredt seg litt utover, men ..?

– Jo, jeg kan være enig i at vi er ved begynnelsen. Du har sikkert rett i at flertallet av forbrukere sikkert primært vil ha billig mat. Men det koster å produsere mat, og det er også viktig at maten produseres på en mer bærekraftig måte.

– Den tidligere landbruksministeren fra Fremskrittspartiet, John Georg Dale, ga bønder erstatning for tørkesommeren i fjor, det betyr jo at til og med Frp er opptatt av å sikre den norske bonden for dermed å kunne ha bedre norsk selvforsyning. Vi har hatt noen møter med den nye landbruksministeren vår, Olaug Bollestad, og hun er tydelig på at hun vil ha små og store gårdsbruk over hele landet.

Hoff peker på at siste landbruksmelding rettet fokus mot både klima og større selvforsyning, og sier hun er optimistisk foran jordbruksoppgjøret. De to bondeorganisasjonene – Småbrukarlaget og Norges Bondelag – forhandler først seg imellom, blir enige om et utgangspunkt, leverer sitt krav til departementet 29 april, og så har staten én uke på seg. Deretter forhandles det. En kan komme til en enighet, eller ett eller begge faglagene kan bryte, men innen 16. mai skal det hele være avsluttet.

Økologisk

Selv har Kjersti Hoff sammen med sin mann Thomas Cottis drevet et økologisk småbruk på Løten i 30 år. Hun vokste opp på en gård på Kongsvinger, men det var den eldre broren som hadde odel. Men hun ville også bli bonde, så hun tok landbruksskole. Og da hun jobbet i fjøset på Landbrukshøgskolen på Ås, traff hun sin blivende mann, som hadde samme ambisjon.

De kjøpte en jordlapp på beskjedne 20 mål, med et våningshus i laftet tømmer fra cirka år 1900. Først hadde de kun fire kuer. I dag er det 18 melkekyr pluss kalver, kviger og kastrater på småbruket. De har en melkekvote på 90 tonn og dyrker 300 mål jord, mye leid ut fra nabobønder.

– Vi er fremdeles små, snittet den gang var tolv kuer per gård i Norge. Nå er snittet 27 melkekyr per gård, opplyser hun.

Kjersti og Thomas driver økologisk melkebruk. Jeg spør henne om de har valgt det av hensyn til miljø, helse eller fordi det etterhvert er blitt så mange forbrukere som etterspør øko-mat.

Det er primært det første, miljø. Dessuten mener hun økologisk landbruk er en spydspiss for det konvensjonelle landbruket. Det er de økologiske som finner på nye ting. De prøver det ut, slik at andre bønder etter hvert tar det i bruk.

«Mild raddis»

– Dere har 7000 medlemmer i Småbrukarlaget og åtte ansatte? Er det da veldig viktig for dere å holde dere i nyhetene for å synes?

– Helt riktig. På sosiale medier også. Vi har et politisk landbruk i Norge. Vår kapital er tillit. Forbrukerne må synes at landbruk er viktig.

– Liker du deg i rampelyset?

– Det går greit. Du tar en rolle, som lederrollen, og da må du bruke dem, sier hun nøkternt.

– Du har jo vært synlig i offentligheten før, som SV-politiker. Og er fremdeles «mild raddis», forstår jeg?

Med et smil: – Ja, det er jeg!

Er Kjersti Hoff er økologisk fra a til å, og skyr enhver gjenstand av plast, spør jeg.

Det gjør hun ikke. Det viktigste for henne er ikke å være fanatisk, men å bidra i riktig retning. At vi unngår unødige sprøytemidler og kunstgjødsel, at vi tenker dyrevelferd, bruker naturlige rovinsekter i drivhus i stedet for sprøytemidler og legger beskyttende duk på plantene på åkeren for holde  kålsommerfugllarvene unna.

Kjøtt er ok

– Hva synes du om denne nye trenden, som vi får høre om fra alle kanter, om at vi bør spise mindre kjøtt av hensyn til miljøet?

– Vi i Norge spiser ganske mye kjøtt og kan kutte noe ned, begynner Kjersti Hoff og lyder litt politisk korrekt.

– Vi spiser mindre kjøtt enn gjennomsnittet i Europa. Pluss at vi har da sauer og geiter som går og gresser i fjellet, og de utnytter arealer som ikke kan dyrkes?

– Det er riktig, det er graset som er ressursen for kjøttproduksjonen. Da må vi bruke det og ha minst mulig importert kraftfor til drøvtyggerne. Det er jo nettopp det at storfe, sau og geit har evnen til å spise gras og omdanne det til mat til oss som er det unike Så hvis vi bruker norske ressurser, kan vi være der vi er i dag. Vi er et grasland, og da er det naturlig at vi spiser kjøtt.

Androgynt ideal

– Er du og din mann et slags «power couple» i landbruket – for han er jo også ganske godt kjent i nyhetene som klimaaktivist, høyskolerektor og tidligere SV-politiker? 

Hun ber meg definere det, og jeg siterer noe fra en amerikansk nettside. Det dreier seg om par der begge har makt og innflytelse på samme felt, ofte innen politikk, og som gjerne komplementerer hverandre.

– Ha ha! Ja, hvorfor ikke? Bondeyrket kan være ensomt. Det er godt å ha en partner som forstår ansvaret, som du kan dele bekymringer og diskutere løsninger med.

– Som tidligere leder for Kvinneuniversitetet, også kalt likestillingssentret, går jeg ut i fra at du helt konkrete ideer om hvordan bygge opp kvinnelige ledere?

– Jeg tror dessverre fortsatt av kvinner er litt dårlige til å fronte seg selv. Kanskje det i mindre grad gjelder de helt unge. For en tid siden trodde jeg forresten at dette med kvinner og lavere selvtillit var i ferd med å bedre seg. Nå vet jeg ikke helt. Det er tegn på at det går litt tilbake igjen. Uansett mener jeg at ledere bør oppmuntre kvinnelige lederkandidater mer enn mannlige, for kvinnene er generelt mer tilbakeholdne selv om de er godt kvalifisert.

– Bør vi ha flere kvinnelige ledere fordi det er rettferdig, eller fordi du mener at kvinner tenker, og derfor leder, annerledes?

– For meg er det viktig med kvinnelige ledere fordi begge kjønn har like gode forutsetninger for å bli ledere. Jeg gikk selv lederkurs på Kvinneuniversitetet for mange år siden. Da fikk jeg en aha-opplevelse. Vi tok opp maskulin, feminin og androgyn ledelse. Maskulin og feminin vet vi hva er, androgyn er en blanding av begge deler.

Type ledelse følger nødvendigvis ikke kjønnene. Personligheten bestemmer mye mer enn kjønn, mener Hoff som også har tatt organisasjon og ledelse på Høgskolen i Hedmark. Nå er vervet i Småbrukarlaget en heldagsjobb for henne, men tidligere har hun jobbet deltid som regnskapsfører.

Ikke for ung

– En akilleshæl for en del ledere er at de ikke har så lett for å innrømme at de kan ta feil. Hvilke ting gjør ledere ofte feil, tror du?

– Å gi seg tid kanskje til å se medarbeiderne sine. Det er så mye å gjøre hele tiden, jeg pleier å si at «tiden kommer så fort». Bare i den korte tiden jeg har vært styreleder her, har jeg møtt meg selv i døra og tenkt. «Uff da, at jeg ikke så dette før. Da hadde vi unngått denne situasjonen.»

– Men jeg begynner å bli så gammel at jeg vet veldig godt at jeg ikke kan alt. Dermed kan man trå feil. Da må man bare beklage og rette det opp igjen, legger hun til.

– Betyr det at du mener at ledere ikke bør være for unge?

– Jeg tror det er en nyttig ballast å ha med seg, at en har vært med på en del ting. Det har gitt mer kunnskap om folk, og hvor forskjellige vi er. Ledelse består i å dyrke det beste i medarbeiderne, sier hun og mener – og håper - at hun er «ganske flink» til å slippe medarbeidere frem i stedt for å ta æren for deres forslag.

Kårfolk

I en alder av 56 år har hun gått over i en ny fase i livet – på to måter: Hun er blitt heltids organisasjonsmenneske, og hun og Thomas har overlatt gården til sitt eldste barn, datteren Solvei, som er husdyrutdannet fra NMBU, og hennes mann. Det er de kjempeglade for, for det er ingen selvfølge at det frister neste generasjon.

– Var det litt trist også å flytte?

– Det var fantastisk å bli kårfolk, understreker Hoff, som nå får litt bedre tid til for eksempel å lytte til Bluesasylet med Knut Reisersrud på radio. Eller å gå på ski, eller kanskje tar hun opp ridning igjen. Melke gjør hun fremdeles en gang i blant – men ikke hver morgen lenger. Hun er glad hun får hjelpe til og gleder seg til sommeren, da hun kan bidra på setra i Valdres. Det gir både fjellturer og praktisk arbeid. De fire nærmeste somrene skal dessuten hun og mannen dra til seters som vanlig – for det er både jobb og avkobling.

-Vi bor rett ved gården, så vi ser fint til hverandre. Men vi har ikke samme oppkjørsel. Litt avstand må det være, mener hun.

– Og så måtte du og Thomas flytte fra det gamle huset hvor dere har bodd i 30 år..?

– Og inn i en 80-talls «sponplatekasse», ja. Det gamle huset har sjel. Der har vi slått inn hver spiker selv. Gården har vært livsverket vårt. Men ungene har vært med hele tiden. Det er mye familie- og barnearbeid på en gård. Noe som også gir rom for gode felleskap, læring og samtaler.