Når en ung politiker med ett blir en gammel mann

Næringsminister Torbjørn Røe Isaksen har naturlig nok behov for å argumentere for hvorfor han og regjeringen åpner for deponi av gruveavfall i Repparfjorden i Finnmark.

Da ikke alle klappet i hendene, grep Isaksen til Facebook. 

«Hva skal vi leve av i dette landet», spurte næringsministeren ironisk, mens han listet opp alt som visstnok er blitt umulig å drive med her til lands, ifølge de som ikke er fan av sjødeponi i Raepparfjorden.

Her er noen høydepunkt:

• ikke industri, det er så skittent og gammeldags

• ikke skog og trevirke, den må fredes

• ikke olje og gass, sier de, på grunn av klimaet, selv om norsk gass er en del av løsningen for Europa, la dem heller kjøpe gass fra Russland

• ikke fornybar kraft, for vindmøller er stygge og ødelegger naturen

• ikke vannkraft, elven blir skadet 

• ikke gruvedrift, selv om verden skriker etter kobber til el-biler og kablene som skal elektrifisere

• ikke havbruk, selv om det er vår mest klimavennlige kjøttproduksjon, for det føles ikke rett og de tjener for mye penger, og de er ikke på land

• ikke bygge veier for å frakte varene på, da kunne det jo hende de kom frem til markedet

• ikke trålere, for de fanger så mange fisk om gangen

• ikke reiseliv, for turister tar så mye plass

• ikke landbruk, det er umoralsk å drepe dyr

Dette minner meg sterkt om min gamle onkel. Han brukte nøyaktig det samme argumentet hver gang noen protesterte mot noe som helst på Dagsrevyen. «Men hva f… skal en leve av i detta landet,’a?».

Onkel var en svært gammel mann, og vi unge lo litt av ham. Han hadde opplevd krigen og greier, og hadde derfor en god del slakk.

Å «drite ut» meningsmotstandere som naive drømmere er i ferd med å bli fånyttes i miljø- og klimapolitikken

Torbjørn Røe Isaksen har i dagene etter sin lille Facebook-utblåsing brukt mye plattformtid på å moderere seg og argumentere mer saklig for regjeringens standpunkt om å la gruveselskapet Nussir deponere avfall i Repparfjorden. Det er nok en nødvendig og fornuftig bruk av tid.

Ikke for å sikre flertall i Stortinget.

På Tinget er det mer enn nok av gamle menn av begge kjønn som setter arbeidsplasser foran miljø nesten uansett.

Men han må forklare seg for den oppvoksende slekt og overfor velgergrupper som har stemmerett minst like lenge som ikke lenger så unge Røe Isaksen er valgbar.

Å «drite ut» klima- og miljøvernere er ikke lenger et sikkert politisk vinnerkort.

Foto

Terje Bendiksby / NTB scanpix

Det er ikke mange år siden en slik liten «utblåsing» av et hjertesukk fra en politiker ville fått massiv støtte i folkedypet. Men de negative reaksjonene mot Røe Isaksen er mange. Særlig blant yngre.

Å «drite ut» meningsmotstandere som naive drømmere er i ferd med å bli fånyttes i miljø- og klimapolitikken.

Vi ser mye av det samme i Oslo, der byrådets satsing på bilfritt sentrum og færre parkeringsplasser nærmest har ført med seg de reneste mobbekampanjene mot miljøbyråd Lan Marie Nguyen Berg.

Men på siste meningsmåling for Oslo fikk Miljøpartiet De Grønne 10,7 prosent oppslutning.

Og det er ikke min salige onkel som ville ha stemt på dem. Han ville heller tatt en Røe Isaksen, satt seg i Volvo-en, hyttet med nevene og ropt utover hovedstaden:

«Noen må jo drive detta landet!».

Og han har jo rett. Men stadig flere velgere mener at det ikke kan drives gjennom rovdrift på naturen.