Klimapolitikkens djevelske detaljer

Hvor mye er vi villige til å betale i dag for å redusere global oppvarming i fremtiden?

Svaret på det avhenger av noen små, men viktige forutsetninger som er meget utslagsgivende i klimapolitikken.

Finansdepartementets anbefaling av såkalt kalkulasjonsrente og fremtidig pris på CO2 i samfunnsøkonomiske analyser kan avgjøre om offentlige klimatiltak innføres eller ikke. (Se faktaboks)

Hvis anbefalingen følges da.

Etisk avveining

Det er vanskelig å bli enige om hva en riktig kalkulasjonsrente bør være. Det som høres ut som ren teknisk oppgave, stiller i realiteten krav til svar på store etiske spørsmål om hvilke generasjoner som bør prioriteres. 

En betydelig del av klimatilpasningens kostnader må bæres av dagens generasjoner. Og dersom de lykkes, er det fremtidige generasjoner som får nyte godt av investeringene.

Dessuten er verserer det misforståelser rundt regelverket.  Da man sist endret fremgangsmåten for kostnad/nytteanalyser i 2014, var målet at man brukte samme kalkulasjonsrente i alle sektorer, men dette følges ikke opp - særlig ikke på miljø- og energifeltet.

I perioden 1999 til 2014 ga de norske retningslinjene rom for å sette den kalkulasjonsrenten man mente passet prosjektets risiko. Nå er det ikke lenger lov.

Varierende praksis

Finansdepartementet har fastsatt at kalkulasjonsrenten skal være 4 prosent for analyser som strekker seg til 40 år. Skal man undersøker prosjekter som er ventet å ha effekter lenger enn dette, kan man bruke 3 prosent fra 40 til 75 år. Etter 75 år settes renten til 2 prosent.

Hvis prosjektet kommer i konkurranse med private, skal man bruke samme kalkulasjonsrente som de gjør, for å unngå at det offentlige utkonkurrerer næringslivet.

I  Stern-rapporten fra 2006 satte man kalkulasjonsrenten til 1,4 prosent. Da konkluderte man også med at klimatilpasning både ville være lønnsomt og noe man raskt burde gjennomføre.

Andre har brukt med «markedsbaserte» kalkulasjonsrenter på over 5 prosent basert på historisk avkastning i finansmarkedene og kommet til at man bør ta kostnaden med klimatilpasning over lengre perioder.

Men gir det egentlig mening når man skal vurdere klimatiltak?

Fordi det er så vanskelig å bli enige er praksis også enormt varierende. Ifølge Klimarisikoutvalget har forskjellige ekspertgrupper via diverse avvikende metoder kommet frem til at alt fra 0,24 til 11 prosent er den «riktige» kalkulasjonsrenten.

Stort sprik til tross, flere eksperter har pekt på at 4 prosent trolig er for høyt når det kommer til klimatiltak.

I en undersøkelse blant over 200 eksperter utført i 2015 - blant annet av den norske forskeren Frikk Nesje ved universitetet i Heidelberg, svarte 90 prosent at de følte seg mest komfortable med en kalkulasjonsrente mellom 1 og 3 prosent for vurdering av klimaprosjekter.

Nesje har sammen med professor Diderik Lund ved Universitetet i Oslo i en artikkel i Samfunnsøkonomen pekt på det problematiske ved at statlige etater holder seg med forskjellige kalkulasjonsrenter.

• Statkraft bruker for eksempel mer enn 4 prosent når de vurderer netttiltak som er direkte knyttet til petroleumsutvinning og vind- og vannkraft. Dette har man gjort fordi man anser den politiske og markedsbaserte risikoen som høy i sektoren.

• NVE gjør det samme for konsesjoner på vind- og vannkraft.

• Miljødirektoratet har brukt en kalkulasjonsrente på 8 prosent for utregninger av utslippstillatelser for gruvedrift.

• I oljesektoren brukes 7 prosent, som fastsatt av Olje- og energidepartementet.

– Det er bekymringsverdig at praksis vakler på energi- og miljøfeltet, skriver Nesje i en epost til Dagens Perspektiv.

Forskere ved en rekke prominente universiteter som har studert svært langsiktige verdiendringer i eiendom - en aktivaklasse med flere paralleller til hvordan man kan tenke om miljø og klima, mener man kanskje bør sikte mot 2,6 prosent som et tak for en kalkulasjonsrente for klimatiltak.

Videre tar de til orde for at klimatiltak bør ha en annen kalkulasjonsrente enn andre investeringer.

Fremtidig CO2-pris

En annen viktig forutsetning som henger sammen med kalkulasjonsrenten, er kostnaden på et utslipp av et tonn CO2 i atmosfæren.

Professor Knut Einar Rosendahl og stipendiat Gøril L. Andreassen har i innlegg i Dagens Næringsliv pekt på at man i det offentlige ikke en bruker de samme forutsetningene i analysene her heller.

De henter et eksempel fra en kostnad/nytteanalyse av hvorvidt staten burde støtte demonstrasjonsprosjekter for karbonfangst og -lagring. I arbeidet ble kostnaden på et tonn CO2-utslipp i 2030 satt til i underkant av 300 kroner. Dermed ble  svaret et rungende nei.

Til sammenligning satte Statens Vegvesen 2030-prisen på et tonn CO2-utslipp godt over det tredoble i sin veileder for konsekvensanalyser.

De to forskerne mener det er viktig at Finansdepartementet oppdaterer anbefalingen om hva denne prisen skal være i analysesammenheng.

Faren er at viktige klimaprosjekter ikke blir igangsatt fordi de blir vurdert som likte effektive, selv om de kanskje egentlig er helt nødvendige.

En studie publisert i Nature i 2018 omtalt av Klimarisikoutvalget anslår at den globale kostnaden trolig ligger mellom 1500 og 7000 kroner per tonn CO2.

Politikk i detaljene

Regjeringen har i revidert statsbudsjett kommet til at de vil lage prisbaner for CO2 basert på forskjellige scenarioer - også et som er i tråd med Parismålet om å holde temperaturstigningen under 2 grader.

Dagens Perspektiv kjenner til at det er Finansdepartementet som koordinerer dette arbeidet og at det er ventet i forbindelse med den neste Perspektivmeldingen.

Amerikansk klimakrig

Miljøorganisasjonene vil følge nøye med. Fra USA kommer nemlig et ferskt eksempel på at det fort kan gå politikk i de viktige forutsetningene.

Bakgrunnen er at Obama-administrasjonen utarbeidet flere prisbaner for CO2. Disse gjenspeilte kalkulasjonsrenter på 5 prosent, men det ble også utarbeidet prisebaner med en kalkulasjonsrente på 2,5 prosent.

Den høye rentesatsen ga en CO2-pris/kostnad på 100 kroner i 2020 som gradvis økte til 220 kroner i 2050. Med 2,5 prosent rente ble CO2-prisen 530 kroner i 2020 som skulle øke til 820 kroner i 2050.

Mens Obama fortsatt var president ble det til slutt anbefalt at forvaltningen skulle bruke en karbonprisbane som startet på 430 kroner i 2020 til sine analyser.

Trump-administrasjonen har siden endret anbefalingen.

Etter at Trump utnevnte Scott Pruitt og hans etterfølger Andrew Wheeler som ledere for de amerikanske miljømyndighetene (EPA), har byrået i praksis innført en mye høyere kalkulasjonsrente - opp mot 7 prosent - i sine anbefalinger.

Det gir en CO2-pris på om lag 1 dollar per tonn - og prosjekter som gir klimagevinst langt frem i tid, blir ikke prioritert.