Kampen om merkelappen

Hva skal den kalles? Formelt er det den utvidede Solberg-regjeringen. I tråd med tradisjonene fra den rødgrønne tiden går det an å skrive den blåblågulgrønne regjeringen, eller man kan benevne den som høyredominert – rett og slett fordi Frp og Høyre kalles høyrepartier og er dominerende i Solbergs regjering.

Men den er ikke spesielt blå eller høyrevridd. Det finnes ikke ett strekpunkt i den nye regjeringsplattformen som indikerer at vi i årene fremover kommer til å få mindre stat og vesentlig lavere skatter. En liten reduksjon i kommunal eiendomsskatt og formuesskatt blir mer enn oppveid av at det på et eller annet vis skal komme mer skatt på oppdrettsnæringen og at handlingsregelen for bruk av oljepenger trolig fortsatt vil gi rom for å øke de offentlige utgiftene. Høyre-slagordet om å sette grenser for politikk er også glemt.

Klima er unntaket

Når regjeringen vurderes fra politikkområde til politikkområde, er det vanskelig å finne gode merkelapper. Stort sett er den sentrumsorientert med størst vekt på gjennomføring. Både på skole-, helse-, omsorgs- og samferdselsområdet er det stort sett gammel politikk som gjentas. Regjeringen står fast på at den kontroversielle politireformen skal gjennomføres. På innvandringsfeltet og på det forsvars- og sikkerhetspolitiske området vil den nye regjeringen føre akkurat den samme politikken som enhver annen tenkelig regjering ville ha ført.

Unntaket er kanskje klimapolitikken. Der har regjeringen skjerpet ambisjonene, men det er en slik dynamikk på dette området at den ganske raskt kan bli stående med en politikk som ser lite offensiv ut. En illustrasjon er at Aps klimapolitiske talsperson, Espen Barth Eide, nå torsdag sa til Klassekampen at Ap er nødt til å starte diskusjonen om leterefusjonsordningen for oljeselskapene. Innen landsmøtevåren er over, kan regjeringen risikere at en samlet opposisjon forsøker å presse den til å diskutere oljeskatteregimet. Det kan bli den nye klimapolitiske symbolsaken, og Venstre og KrF vil måtte finne seg i at fire-parti regjeringen står på det de mener er den gale siden.

I så fall vil merkelappdiskusjonen bli politisk viktig. Klarer opposisjonen å få klistret «klimasinke» på regjeringspartiene, ligger den godt an foran stortingsvalget 2021.

Reaksjonær Solberg

Enda bedre for opposisjonen er det om den lykkes med å fremstille Solbergs nye mannskap som kvinnefiendtlig og så verdikonservativt at det grenser til det reaksjonære. I utgangspunktet ser det ut som et vanskelig prosjekt, fordi det er fire selvstendige og oppegående kvinner som leder regjeringspartiene, og fordi verken de eller partiene deres har en historie det går an å spille på.

Med unntak av KrF. Nestleder Kjell Ingolf Ropstad beredet grunnlaget for mørkemannsdiskusjonen da han i partilederdebatten om tvillingabort forrige torsdag sa at kvinner som føder ett barn også må kunne føde to. Det hjalp ikke at han var rask med å gi en slags beklagelse. Alt dreide seg deretter om hans egentlige syn på abort, homofile, ekteskapsloven og alle de andre sakene som kan skille de sekulære og moderne fra de konservative og tradisjonelt orienterte kristne.

For KrF er det ikke sikkert at kjøret mot Ropstad er så uheldig. Han har vært tydeligere på det han står for enn Knut Arild Hareide pleide å være. KrF kan nyte godt av det som gjelder for små partier: Det spiller ingen rolle om du blir mer mislikt og mer upopulær blant 90 prosent av velgerne, dersom du øker din attraktivitet hos 10 prosent. Det er fra den lille gruppen du skal rekruttere velgere.

For regjeringen som helhet er det imidlertid ekstremt alvorlig, dersom merkelappen på Ropstad også blir festet på den som en helhet. Da blir den mer upopulær. Det er det en viss sannsynlighet for. Ikke bare på grunn av de små endringene i abortloven som er varslet, men også fordi de tre andre regjeringspartiene åpent snakker om at de har gitt KrF vetorett i gen- og bioteknologien. I de tre andre partiene snakkes det om at ordbruken her er uheldig. Man hadde innstilt seg på at vedtakene om eggdonasjon og kunstig befruktning av enslige ble utsatt i to og et halvt år, men alt snakket om vetorett gir inntrykk av at KrF vil stoppe absolutt alt av nye muligheter på et felt som er i rivende teknologisk utvikling. Det er en form for verdikonservatisme Venstre og store deler av Høyre og Frp ikke vil bli assosiert med.

Pels og bil

Tilsvarende er det på en del andre områder: Venstre kan isolert sett tiltrekke seg mange dyrevernsvelgere fordi partiet har presset de tre andre til å stå fast på vedtaket om å legge ned pelsdyrnæringen. Regjeringen som helhet kan tape oppslutning fordi dette vedtaket innebærer en unik inngripen i næringsfriheten. Høyre og Frp vil måtte leve med at de er de første politikere noen gang som har vedtatt å legge ned en hel næring.

FrPs gjennomslag for kravet om at bensin- og dieselprisen ikke skal påvirkes av politiske vedtak, kan gjøre stor skade for regjeringens klimatroverdighet. På bilområdet nuller det fullstendig ut Venstres gjennomslag for at det skal lages en opptrappingsplan for CO2-avgiften. Venstre har et poeng i at elbilrevolusjonen nå er kommet så langt at det ikke er nødvendig å øke avgiftene for å få folk til å gå over til nullutslippsbiler, men det virker likevel rart at man har en plattform der man både øker en avgift for å redusere klimautslipp og åpner for å redusere den samme avgiften av hensyn til privatbilistenes økonomi.

Trygg eller dvask

Aller verst er det kanskje for regjeringen dersom statsministerens pragmatisme blir fremstilt som en væremåte, og ikke som en nødvendighet. Alle regjeringssjefer i Norge ønsker å stå for stabil og trygg styring. De har all grunn til å tro at flertallet av velgerne ikke liker eksperimenter. Samtidig må de alle svare på en forventning om de har et overordnet mål for det hele. Det må være en annen grunn til at de holder fast ved makten enn at de og partiet liker makt.

Dette kan vise seg å bli Erna Solbergs akilleshæl. Frem til nå har hun måttet være ytterst pragmatisk for å få til en flertallsregjering. Nå som hun har den, må hun vise mer fasthet og vilje til styring. Ved første anledning – sammensetningen av regjeringen – viste hun ikke det. Hun utnevnte langt flere statsråder enn hun prinsipielt har ønsket seg – med en uttalt begrunnelse om at de andre partiene ønsket det sånn. Hun som en gang ble kalt jern-Erna kan ende opp med merkelapper som dvask og prinsippløs.