EUs usynlige murer mot folkevandring

Norsk Utenrikspolitisk Institutt (NUPI) og forskningsstiftelsen Fafo inviterte til seminar i Litteraturhuset for å diskutere hvilken politikk USA og Europa fører langs sine sørlige grenser for å kontrollere den irregulære folkevandringen.

De to samarbeider for tiden om prosjektet MARE som skal samle inn og analysere fortellinger fra Sahel-regionen (fra Sahara til Sudan) og andre områder hvor migranter prøver å ta seg inn i Europa. Sahel betyr strand eller kyst, og det er svært mange migranter som strander her på sin vei nordover, og mister livet sitt.

Er det så store forskjeller?

Det sentrale spørsmålet var om det egentlig er så store forskjeller mellom muren som USAs president vil ha og politikken som føres av EU for å holde ulovlige migranter lengst mulig unna.

Mens Trumps tilnærming til migrasjon og grensekontroll har fått mye kritikk i Europa og Norge, går de europeiske tiltakene i Afrika nærmest under radaren, poengterte Fafo-forsker Guri Tyldum.

Mens Trump prater høyt om sin «elskede» mur, blir EUs mange grep i for eksempel Sahel-regionen sjelden nevnt av europeiske politikere eller i europeiske medier, mener NUPI og Fafo.

EU-kjepp og gulrøtter

Foto

NUPI-forsker Morten Bøås. 

Etter flyktningkrisen sommeren 2015 har den politiske debatten endret seg i Europa. EUs innvandringspolitikk er blitt betydelig strengere. Ikke bare gjennom styrket grensekontroll, men også gjennom ulike beskyttelsestiltak i Nord-Afrika, Sahel og Midtøsten. Argumentet om å «hjelpe migrantene der de er» er blitt et stående uttrykk, også her hjemme.

Så, er det egentlig så store forskjeller mellom Trumps mur og EUs politikk? Eller er det bare snakk om ulik retorikk og stil?

– Begge bygger murer, uten tvil. Våre er bare mye mindre synlige, og det er en kvalitativ forskjell på dem, mener NUPI-forsker Morten Bøås.

– Mens USA bare bruker kølla mot migrasjonsstrømmen, bruker EU kjepp og gulrot, sier Bøås.

Med gulrøtter mener han EUs ulike beskyttelses- og støtteprogrammer i Afrika som det finnes altfor mange av. «Overload», som han sier.

– Ja, og de blir ikke koordinert heller. Det innebærer at noen kan skumme fløten.

Betaler seg ut av problemene

– Hvorfor er EUs usynlige murer i Afrika så lite kjent i Europa?

– Fordi de ikke synes så godt. Problemene befinner seg i «langt-vekkistan». Det er jo egentlig ganske behagelig for de europeiske regjeringene. Mens den liberale delen av pressen, og alle som tror at de står på den rette siden i denne debatten, virker å være besatt av Trumps mur mot Mexico, fokuseres det mye mindre på katastrofen som skjer i Afrika, sier Morten Bøås i samtale med Dagens Perspektiv.

– Europas nye yttergrense går gjennom Sahel-regionen i Afrika, mener forskeren og viser til funnene fra EUNPACK, et prosjekt som ble ledet av NUPI og finansiert av EU. Det studerte EUs respons på migrasjonsstrømmen i blant annet Sahel og Nord-Afrika.

Effektiv stenging av grenser

– EU har brukt sin økonomiske styrke til å stoppe flyktningene. Stengingen av grensene har vist seg til å være overraskende effektiv, sier Bøås. – EU greide først å stenge den tyrkiske forbindelsen, så dukket Sahel-sonen opp på radaren. Ingen brydde seg om Sahel før det.

Med den tyrkiske forbindelsen sikter NUPI-forskeren til den såkalte østlige Middelhavsruten, sjøveien fra Tyrkia til Hellas. Et stort antall flyktninger fra Syria-krigen kom til Europa via denne ruten sommeren 2015.

Enormt EU-press

Den sentrale Middelhavsruten derimot, den som starter ved Agadez i Niger (i Vest-Afrika sør for Algerie og Libya), er det vanskeligere å tette, forteller Morten Bøås.

– EU har greid å forhandle med Marokko, Algerie og Tunisia om tiltak mot folkevandringen, men ikke med Libya. Libya er som et åpent sår og et stort problem for Europa. Derfor har Sahel-problemet oppstått, forklarer den frittalende NUPI- forskeren.

– EU legger et enormt press på de nord-afrikanske landene for å skaffe seg en buffersone mot strømmen.

Flere døde i ørkenen enn i Middelhavet?

Bøås tegner et brutalt bilde av det som foregår i Sahel-området. Menneskesmuglere kjører migrantene til ørkenen hvor de ofte blir overlatt til seg selv.

– Resultatet er at mange mennesker dør i den nordlige delen av Sahara, antakelig flere enn de som drukner i Middelhavet. Ingen vet nøyaktig hvor mange som dør i Sahel for det er helt umulig å telle likene, sier Bøås.

– En enorm mengde mennesker prøver å komme seg ut av Sahel-regionen som sliter med menneskesmuglere, korrupsjon og opprørere. Men Niger-regimet gjør så godt det kan, understreker forskeren.

Han mener at EU gjør «to ekstremt dumme ting»: De ødelegger lokale kompromisser i Afrika og gjennomfører altfor mange programmer uten lokal deltakelse, styrt av eurokrater.

EU har brukt sin økonomiske styrke til å stoppe flyktningene

Migrasjonsmanagement

Foto

Folkevandring? Dette er noen av dem Donald Trump vil stoppe med muren sin. Migranter fra sentral-amerikanske land på vei gjennom Mexico i retning USA. (Alfredo ESTRELLA / AFP)

USA og Europa følger den samme tankegangen og har den stramme strategien, nemlig å holde migrantene lengst mulig unna, mener Marianne H. Marchand, forsker ved University of the Americas i Puebla, Mexiko.

– Tanken er at vi ikke vil ha problemene ved våre grenser. Derfor opprettes bufre i andre land fordi regjeringene ikke riktig vet hvordan de skal takle strømmen av mennesker.

«Eksternalisering av problemet» kaller hun det. En form for migrasjonsmanagement. Problemet eksporteres til andre land.

– Det eneste Trump ser, er kontroll. Derfor vil han ha muren mot Mexico. Han har ingen holistisk, helhetlig tilnærming, sier Marianne Marchand.

Døende barn dårlig for imagen

USAs bufferstat mot menneskestrømmen er Mexico som presses hardt av president Donald Trump, forklarer den amerikanske forskeren.

– Han vil ikke ha migrantene ved USAs sørlige grense fordi det er ikke bra for landets image å la barn død på dørstokken, spissformulerer Marchand.

Hun understreker at illegal innvandring gjennom Mexico har foregått i minst ti år og at det «egentlig er et gammelt problem som er blitt sterkt politisert i løpet av det siste året». Faktum er at det er langt flere meksikanere som forlater USA enn de som reiser dit. I perioden 2009 til 2014 flyttet én million meksikanere fra USA, mens 840.000 søkte den andre veien.

– Det er altså snakk om minus-innvandring av meksikanere, men det kommuniseres ikke så mye. Heller ikke at det skjedde langt flere arrestasjoner av illegale innvandrere i Obamas regjeringstid enn under Trumps så langt, framhever den amerikanske forskeren.

Ikke Mexico som er problemet

Den virkelige problemstillingen, og årsaken til Trumps ønske om en «festning USA», er at mennesker fra Sentral-Amerika (Mellom-Amerika) prøver å komme seg til USA, altså fra land som Guatemala, Honduras og El Salvador. Konsekvensen er at Mexico prøver å sikre sin sørlige grense for å hindre en «migrantkaravane» i å komme seg nordover.

– Og det skjer med nokså hardhendte midler, poengterer Marchand.

De involverte i denne strømmen er migranter som har begynt å organisere seg i grupper for å beskytte seg i et høyst farlig område, Pueblo Sin Fronteras, en Chicago-basert, frivillig organisasjon som støtter migrantene mot USAs administrasjon, og humanitære og menneskerettsorganisasjoner i Mexico samt aktivister. På den andre siden står menneskesmuglere og andre kriminelle som forsøker å utnytte migrantene for å tjene seg rik.

Twitter-Trumps løsning er «we need a wall», kampanjen «Remain in Mexico» og innføring av fem prosent straffetoll på meksikanske varer fra 10. juni av, forteller Marianne Marchand.

Det er altså snakk om minus-innvandring av meksikanere, men det kommuniseres ikke så mye.

Bare onde mennesker?

Jan-Paul Brekke undersøker for tiden de politiske konsekvensene av flyktningsituasjonen. Seniorforskeren ved Institutt for samfunnsforskning (ISF) filosoferer rundt håndteringen av migrasjonsstrømmen mot USA og Europa.

– Er det bare onde mennesker i USA og Europa, et stort maskineri som prøver å stoppe migrantene? spør han retorisk og tilføyer at det er vanskelig å finne fram til realpolitiske alternativer.

– Det er vanskelig å forhandle med transitt-landene fordi EU for eksempel har andre forpliktelser enn kanskje andre land, som å følge menneskerettigheter. Så hva skal vi gjøre? Det er vanskelig å finne et godt nok svar, mener Brekke.

Skille migranter fra flyktninger

NUPI-kollega Morten Bøås og Marianne Marchand har forslag til løsning. Det viktigste er å skille migrant- fra flyktningstrømmen, altså finne ut hvem som har krav på beskyttelse og hvem som ikke har det.

– Migrasjonskrisen kommer bare til å øke framover. Debatten har gått helt av skaftet, og det er på høy tid med mer nøkternhet. Vi trenger derfor noen som tar global ledelse for å håndtere dette, påpeker Bøås.

Krever en global FN-kommisjon

Hans forslag til løsning er at det opprettes en global flyktningekommisjon under FNs ledelse. Deretter bør det opprettes en liste hvor det migrantenes nasjonalitet registreres. Listen må være dynamisk fordi politiske forhold i de ulike landene kan endre seg fort, og den må håndteres av denne kommisjonen, mener forskeren fra NUPI.

– Det ville være første steg for å kunne skille flyktninger med beskyttelsesbehov fra andre migranter. Først må vi løse flyktningkrisen, understreker Bøås.

– De som har krav på beskyttelse kan få midlertidig status som asylsøker og kvoteres til ett område. Forlater de dette området, mister de sin status som flyktning, foreslår han.