Viken viser vei

–Det er passende at vi møtes her i dag. For det var nettopp her i denne salen at daværende kommunalminister Jan Tore Sanner gjorde det klart at vi må slås sammen med tvang.

SV-politiker Gjermund Skaar har endelig fått ordet i Fellesnemnda for Viken fylkeskommune.

Han skal til å forklare hvorfor han selv, sammen med representanter fra Sp og Frp, fremmet et forslag om å stille arbeidet med sammenslåingen av Buskerud, Østfold og Akershus i bero.

Allerede kvelden før varslet opprørerne NRK om planene sine og et sannsynlig flertall i Fellesnemnda.

Det fikk fart på vippepartiet KrF som på morgenkvisten ikke ser noen annen utvei enn å – så klart og tydelig som nestleder Kjell Ingolf Ropstad kan – uttrykke at de står bak stortingsvedtakene om sammenslåing, og at partiet også kommer til å gjøre det når oppgavemeldingen legges frem i oktober.

Med ett blir regionreformen store nyheter. Kommunikasjonsavdelingen i Fellesnemnda utvider med antallet stoler slik at et samlet pressekorps skal få plass i Olympiasalen.

Det skulle vise seg å være unødvendig. Halve salen er tom, og før møtet kommer i gang, ber Ap om utsettelse for å diskutere sterk intern uenighet i fylkeslagene rundt ordlyden i forslaget.

Men var det egentlig nødvendig?

Leder i Fellesnemnda, Høyres Anita Solli, har lenge mistenkt at noen kom til å forsøke å slå politisk mynt på bråket. Derfor har hun fått prosjektleder i Viken fylkeskommune, Halvor Hole, til å foreta visse juridiske betraktninger.

Før Skaar går på talerstolen leser Hole opp fra kommuneloven som slår fast at et forslag som ikke står på dagsorden, bare kan vedtas dersom ikke en tredjedel av stemmene eller fellesnemndas leder motsetter seg dette.

Hvis hun vil, kan Solli stoppe forslaget fra å tas opp med en gang og gå videre til sakene på dagsorden. Men det gjør hun ikke. I stedet gir hun ordet til Gjermund Skaar.

Og nå venter salen spent og forvirret på Skaars innlegg.

– Vi er svært skeptiske. Det nye fylket blir så stort at det blir udemokratisk. Vi får 60 videregående skoler. Og vi håndterer ikke det som noen kaller «dritten i midten». Uten Oslo som tyngdepunkt blir det en merkelig konstruksjon, sier Skaar.

Han viser til Finnmark og politiske signaler om at de kanskje slipper tvangssammenslåing med Troms.

– Vi trenger en annen inndeling og en tydelig beskjed om oppgaver før vi går videre med regionreformen, sier han.

Leder Solli virker ubesluttsom.

– Saken er altså ikke på dagsorden. Skal vi behandle dette nå? Kan jeg få tilslutning?

Ingen sier noe, og ordet går videre til Andreas Lervik (Ap) som mener regjeringen må skape trygghet i Arbeiderpartiet.

– Regjeringen må ta grep. Vi kan ikke ha en kommunalminister som skaper unnfallenhet, sier han. – Det skaper usikkerhet i Arbeiderpartiets fylkeslag – og på Stortinget.

Solli prøver seg igjen.

– Vi har et regelverk å forholde oss til. Punkt 3, paragraf 34. Jeg er tilhenger av å sette forslaget på agendaen i neste møte slik at vi kan utrede det skikkelig, sier hun og slipper til Frps Vibeke Limi som allerede har konkludert:

– Man trenger ikke utrede denne saken. Det er ganske opplagt hva som er konsekvensen, slår hun bastant fast.

Høyre tyr til sin mest ansvarlige midtbanespiller, Rune Kjølstad, som blir mørk i målet.

– Hva er det vi driver med her i Fellesnemnda? Vi som skulle bygge Norges viktigste region? Så bruker vi tiden på tull og tøys. Det er udemokratisk! Og så hører jeg SV er bekymret for demokratiet? tordner han fra talerstolen med en slik kraft at Solli føler hun må bryte inn.

– Tull og tøys er kanskje å ta i for hard, påpeker hun.

Skaar kommer igjen opp på podiet. Han føler behov for å klargjøre hva de faktisk debatterer.

– Er dette blitt til en debatt om debatten? spør han før debatten ruller videre.

Noen spør hva det faktisk betyr at det politiske arbeidet skal stilles i bero. Skal det administrative arbeidet fortsette?

En representant fra KrF er enda mer krystallklar enn Kjell Ingolf Ropstad på at KrF ønsker seg veldig store og veldig sterke regioner.

Dessuten opptrer Frp populistisk:  – At et regjeringsparti jobber mot sine egne er høyst oppsiktsvekkende, sier Ida Lindtvedt Røse.

Miljøpartiet ville også være med på opprøret, men der i gården var det usikkerhet rundt hvilket opprør de ville støtte.

– Jeg er litt usikker på hvem som kommer til å støtte hva, jeg, sier Hanne Lisa Matt, før hun takker Finnmark for å lage rabalder og bedyrer at hun i hvert fall ikke vil svekke Finnmark sin sak.

Frps Limi ville også vise hvor godt hun forstår seg på Finnmark:

– Det er et faktum at Finnmark ikke vil slås sammen med Troms. Det kunne ikke Stortinget forutse, sier hun og vekker latter i salen.

Noen forsøkte å minne om at Stortinget allerede har vedtatt sammenslåing, to ganger.

– Det er langt over streken å så tvil om dette.

Simen Nord (H) prøver å fremstå som enda mer streng og ansvarlig enn Kjølstad, men blir slit i skyggen av Sandra Bruflot (H) som tar et oppgjør med både opposisjonen og Vikens slagord på en gang:

– Viken viser vei – det er jo en smule ironisk, sier hun og får fistbumps av høyrebenken når hun setter seg igjen.

Bjørn Tore Ødegaarden i Ap synes sammenslåing er vanskelig. Han forteller alle at han hadde en god sommerferie og dessuten vil han ha seg frabedt alt dette pratet om at forslaget om stans i arbeidet er udemokratisk.

– Ingen har ønsket det, men vi har et stortingsflertall om sammenslåing som vi har fulgt opp. Men når det blir snakk om respekt for demokratiet når vi som motstandere griper muligheten rundt usikkerheten i Nord-Norge, så må jeg protestere. Dette er respekt for demokratiet, sier han og argumenterer for at det dessuten kunne passe fint med en liten pause i Fellesnemnda nå etter den fine ferien.

Cecilie Agnalt (SVs og Aps fellesliste) gikk rett på regjeringen.

– Nå flagger Frp at dette ikke er deres reform. Og det gjør til dels Høyre også, sier hun.

Solli hadde hørt nok.

– Siste versjon av forslaget kom sent i går kveld. Dette er ikke akkurat noe man har brukt mye tid på, sier hun. Mer besluttsom nå.

Det var dessuten mange ting man ikke hadde tenkt på i det hele tatt. – Har for eksempel en fellesnemnd kompetanse til å stille sitt eget arbeid i bero? Ville hun vite.

Til slutt ble det stemt på om forslaget skulle stemmes på eller utsettes og konsekvensutredes til neste møte 8. oktober.

14 stemte på utsettelse, som var to mer enn kravet på en tredjedel.

Det var demokrati i praksis. En sak som strengt tatt ikke skulle debatteres, ble debattert med pressen til stede, og utsatt.