Verdens nye uorden

Møtet med Nord-Koreas diktator var allerede avsluttet for en stund siden, men Donald Trump så fortsatt ut som om han var nyforelsket.

«Det er en glimrende kjemi mellom oss», svermet han. Det finnes mennesker som han overhode ikke kan bygge en relasjon til, men hos Kim Jong-un er dette helt annerledes, mente han.

«Det fungerte mellom oss fra starten av», sa Trump.

Da herskeren fra Nord-Korea og US-presidenten hilste på hverandre for første gang, på øya Sentosa sør for Singapore, smilte Kim:

«Nice to meet you, Mr. President».

Den hyggelige Kim. Morsom, smart, ekstremt talentfull og en verdig forhandler. Slik beskrev Trump en mann som undertrykker sitt folk og som for bare noen måneder siden truet verden med en nukleær apokalypse. Men i Trumps øyne er diktatoren en effektiv manager av sitt land, selv om han er litt streng.

Hyggelige diktatorer og fæle allierte

Tre dager før, under G-7-toppmøtet i Canada med lederne av de største industrinasjonene, fremsto presidenten derimot som om han var omgitt av fiender. Først beklaget han seg atter en gang over hvor urettferdig USA blir behandlet.

«Vi er som en sparegris som alle plyndrer».

Så forlot han stedet tidligere enn varslet, etter ett og et halvt døgn.

Mens Trump satt i Air Force One på vei til Singapore, gikk Canadas statsminister Justin Trudeau foran kameraene. Han varslet at landet ville kreve toll på amerikanske produkter, som reaksjon på Trumps tvangsavgifter.

«Canadiere er høflige og fornuftige, men vi lar oss ikke skubbe rundt».

Trump raste på Twitter at Trudeau er «uærlig og svak» og trakk tilbake sitt samtykke til G-7s slutterklæring.

Trudeau forræderen. Kim vennen.

Slik ser den ut, verdens nye uorden merke Trump. Den er illiberal fordi de sterke tvinger sin vilje på de svake. Den er ikke-samarbeidsvillig fordi avgjørelser blir truffet unilateralt, altså ensidig, og partnerskap blir erstattet med interesser. Den er militaristisk fordi kampkraft er lik makt.

Trumps blikk på verden er uten moral, uten samvittighet, uten fortid. Hans utenrikspolitikk kjenner ingen regler. Den blir avgjort med et håndtrykk mellom menn. Det finnes bare vinnere og tapere. Enhver for seg selv, alle mot alle.

Foto

I Nord-Korea ble toppmøtet mellom Kim og Trump framstilt med Kim Jung Un som den store seierherren, mens Donald Trump var den som tok til fornuft og føyde seg. (Foto: Minoru Iwasaki/Kyodo News via AP)

«We're America, bitch!»

Magasinet «The Atlantic» siterte nylig en høytstående tjenestemann i Det hvite hus som oppsummerte strategien slik:

«We`re America, bitch!» Vi er Amerika og gjør det som faller oss inn. Det er Trump-doktrinen.

USAs regjering kvier seg ikke for å bryte med de tidligere allierte, med de vestlige landene, med rammeverket av allianser, internasjonale organisasjoner og avtaler som ble reist med støtte fra USA etter den andre verdenskrig. Alt dette betyr ikke noe for Donald Trump.

Tysklands kansler Andrea Merkel kalte Trumps adferd «tankevekkende». Langt tydeligere ble polske Donald Tusk, presidenten av Det europeiske rådet:

«Det som bekymrer meg mest, er det faktum at den regelbaserte internasjonale orden denne gang ikke blir stilt spørsmål ved av de sompleier å gjøre det, men av USA, arkitekten bak og forsvareren av denne orden».

Vi er som en sparegris som alle ­plyndrer

Under sin pressekonferanse i Singapore sa Trump at USA hadde tapt 800 milliarder dollar i handelen med andre land.

«Hvorav 151 milliarder med den Den europeiske union!»

Toppmøtet med Kim Jong-un var da akkurat over.

Men presidenten kunne ikke la være å hisse seg opp over den antatte urettferdigheten i handelen. Europeerne slipper nesten ikke til amerikanske produkter på sine markeder, «og likevel sender de oss sine Mercedes og BMW, millionvis», sa han.

Det er veldig urettferdig, mente Trump.

Mercedes, BMW, Merkel – de er skyld i den amerikanske elendigheten. Det er slik presidenten ser det. Fienden sitter riktignok også i Kina, som USA har et enda større handelsunderskudd med enn med EU, men hans yndlingsmotstander finner Trump i vest, i demokratiene.

Problemet er dessverre at Trump bruker feil tall. Han utelater tjenester, den grenseoverskridende servicen som banker, reisebyråer eller konserner som Amazon tilbyr. Inkluderer man alt dette, er handelsunderskuddet med EU betraktelig lavere. Med Canada er import og eksport til og med i balanse.

Vil ha sine fingre i alt

Trump har en tendens til å fordømme alt som han selv ikke er en del av. Frihandelsavtaler, Iran-dealen, klimaoverenskomsten – alt dette er ondt og galt, fremforhandlet for å skade Amerika. Samtidig forherliger han sine egne avtaler, som nå denne i Singapore.

Toppmøtet synes jo å bekrefte Trumps politikk, i det minste ved første øyekast: all usikkerhet til tross, så er frykten for en atomkrig foreløpig stengt ute. Til og med seriøse utenrikseksperter i Washington syntes å være lettet.

Det er den positive siden ved Trumps forstyrrende utenrikspolitikk som bryter med alle vaner og regler, og som møter verdenspolitikkens kompleksitet med angivelig sunn fornuft: to mektige menn snakker med hverandre, og til slutt vil alt bli bra.

Forførende politikk

Denne reduksjonen av kompleksitet virker forfriskende i tider med tilsynelatende uløselige konflikter. Det gjør Trumps politikk så forførende. Og så farlig.

For det første vet ingen om Nord-Korea virkelig vil gi fra seg sine 60 atombomber og langdistanserakettene, eller om Kim istedenfor bruker tiden han har kjøpt seg for å videreutvikle dem. Vi vet ikke om Trump i praksis har styrket en despot som nå vil destabilisere regionen enda mer.

For det andre kan den amerikanske presidenten føle seg styrket av sine sololøp og i fremtiden enda hyppigere handle etter prinsippet om først å true massivt, for så å forhandle fram en «deal» gjennom en diplomatisk egotripp. En «handel» hvor menneskerettighetene spiller en mindre rolle enn fremtidige byggeprosjekter.

Foto

Dårlig stemning? Under G7-møtet i dagene før USAs president skulle møte Kim Jong Un, var stemningen mellom Donald Trump og USA nærmeste allierte en smule anstrengt. Den har ikke blitt nevneverdig bedre de siste par ukene. (Foto: AFP PHOTO / Bundesregierung / Jesco DENZEL)

Hoteller ved Nord-Koreas strender?

«Tenk på det i et eiendomsperspektiv», sa Trump under sin 60-minutters-opptreden foran journalister i Singapore. Han forestilte seg hoteller ved Nord-Koreas strender.

For å overbevise Kim og verden om denne framtiden, hadde Trump vist «formann Kim» en video. Fire minutter lang, som fra propaganda-avdelingen til en bananrepublikk, men laget på oppdrag fra den amerikanske regjeringen. Skyskrapere, hurtigbåter, høyhastighetstog, klippet sammen med raketter og jagerfly.

I videoen sier fortellerstemmen: «Fortiden trenger ikke være framtiden».

Toppmøtet inneholdt alt som utgjør reality-fjernsyn: et «sammenstøt» mellom to tidligere fiender, maksimal spenning og en lykkelig slutt med to menn som ser på seg selv som vinnere. Men hvis showet var ment for å lokke innrømmelser fra Kim, så har Trump feilet.

Slutterklæringen har en lengde på litt mer enn et A4-ark, og inneholder ingen konkrete skritt. Riktignok er det snakk om en «fullstendig atomnedrustning av den koreanske halvøya». Men denne formuleringen ligger langt bak USAs opprinnelige krav om en «fullstendig, beviselig og ugjenkallelig» nedrustning.

Hva nøyaktig dette betyr, hvordan det skal oppnås og hvordan dette lar seg sjekke? Disse spørsmålene forblir ubesvarte.

Nord-koreansk regnestykke

Lignende forsikringer, delvis til og med enda mer vidtrekkende, har Kims far allerede kommet med før, overfor president Bill Clinton i både årene 1994 og 2000. Atomprogrammet fortsatte imidlertid i det skjulte, og regimet hadde snart sikret seg spaltbart materiale. I 2006 testet Nord-Korea sin første atombombe. Dette ble etterfulgt av fem flere tester og tallrike rakettoppskytninger.

At Kim har nådd sine mål så lett, kan til og med forlede ham til å gjøre enda færre innrømmelser i den følgende forhandlingsprosessen som starter denne uken, mener mange eksperter. I stedet for kan det være at han bruker forhandlingene med den impulsive Trump kun for å riste av seg de tøffe sanksjonene.

Dette regnestykket burde gå opp. For selv om USA holder fast ved sine straffetiltak, vil Kina og Russland sannsynligvis lette på sine sanksjoner, under inntrykket av avspenningspolitikken. Og disse to landene hører til Nord-Koreas viktigste handelspartnere.

«Gaver» til Kim Jung-un

Trump leverte enda en gave til despoten. Han lovet ham å innstille militærøvelser med Sør-Korea mens forhandlingene pågår. Med begrepet «krigsleker» uttrykte han seg så uklart at ingen til slutt visste om han bare mente de halvårlige storøvelsene eller alle felles øvelser. Og han lovet også å trekke tilbake de rundt 28.500 amerikanske soldatene i Sør-Korea en dag. Nordkoreanerne, men heller ikke kineserne, kunne ha ønsket seg mer.

«Skulle Trump virkelig ha til hensikt å avslutte samtlige øvelser med sørkoreanerne, så vil særlig Kina være glad for det», sier Zhao Tong, Nord-Korea-ekspert ved Carnegie-Tsinghua-senteret i Beijing.

«Kina er først og fremst interessert i en generell reduksjon av USAs tilstedeværelse i den vestlige delen av Stillehavet».

Vinneren Kims utfordringer

At Kim Jong-un uten større motytelse har fått til et møte med Trump, og dessuten oppnådd en utsettelse av militærøvelser og en invitasjon til Washington, gjør ham til den store vinneren. Singapore, det var først og fremst propagandakuppet til en despot.

Og slik ble det også feiret i Nord-Korea. Partiavisen «Rodon Sinmun» viet halvparten av sin utgave til toppmøtet. Kim oppfordret den amerikanske presidenten til «å ta den modige beslutningen om å innstille militære aksjoner som provoserer motparten», lød det.

I denne fortellingen er Kim helten og Trump den som gir etter. Innenrikspolitisk vil det styrke herskeren av Pyongyang. Det er også nødvendig fra Kims synsvinkel hvis han vil utvikle landet sitt økonomisk og samtidig forbli ved makten. Fordi jo mer landet nord på Koreahalvøya åpner seg for verden, jo større er trusselen for at autoriteten til den gud-lignende herskeren Kim begynner å vakle.

Tenk på det i et eiendomsperspektiv

Inntil nå har 25-millioner-folket ingen tilgang til det globale internettet eller til utenlandske medier. Den viktigste informasjonskilden er statsmediene. Men jo mer landet åpner seg og velstanden øker, jo mindre kan denne kontrollen opprettholdes.

Allerede nå ser mange nordkoreanere på sørkoreanske filmer som er blitt smuglet inn i landet via DVD eller USB-pinner. Flere og flere mennesker vet hvordan verden ser ut, og at deres land er et sultdiktatur.

Den som blir tatt med slike filmer, blir sendt til arbeidsleirer. Avhoppere rapporterer at sikkerhetsstyrker skrur av strømmen i høyblokker og gjennomsøker systematisk leilighetene etter forbudt materiale. Selvkritikkgrupper er plikt. De som ikke snakker åpent om seg selv og sine tanker, utsettes for mistenksomhet.

Økt velstand som maktgaranti

Fordi landet ikke lenger kan holdes helt lukket, er Kim åpenbart kommet til den konklusjonen at han bare kan sikre sin makt på lang sikt hvis han sørger for økt velstand.

For fem år siden annonserte han en strategi som han kalte «Byungjin», en parallell utvikling. Det betyr: ved siden av atomprogrammet vil han utvikle økonomien. I årets nyttårstale sa Kim Jong-un, med referanse til atomarsenalet: «Vi har skapt et kraftig sverd for å forsvare freden». Men nå ønsket han å gjøre økonomien sterkere.

Det finnes i det minste tegn på at Kim skiller seg fra sine forgjengere. Riktignok leder han fortsatt Nord-Korea som en mafiastat, han har sørget for at familiemedlemmer er drept og han har byttet ut altfor mektige funksjonærer. Men siden han overtok makten for rundt seks år siden, har han sørget for en byggeboom, til tross for internasjonale sanksjoner mot landet. I hovedstaden ble gatene asfaltert og boligblokker reist, og i fjellene ble det bygget et skianlegg. Han har tillatt etableringen av flere private markeder i landet, mer enn 400, hvor det er lov å handle med matvarer og enkelte råstoffer.

«Nord-Korea er ikke lenger kommunistisk», rapporterte Kenji Fujimoto, Kim-klanens tidligere personlige kokk, allerede for to år siden. Japaneren kjenner Kim fra sin ungdomstid. Allerede som 17-åring beklaget Kim seg under en felles togtur gjennom landet over hvor tilbakestående Nord-Korea var, forteller Fujimoto.

Også derfor er Kim interessert i reformer etter kinesisk forbilde. I mellomtiden har kokken reist tilbake til Pyongyang, på diktatorens invitasjon, og driver en nobel sushi-restaurant der.

Kim er ikke akkurat pusete under letingen etter penger. For ham teller resultater, sier den avhoppede diplomaten Han Jin Myung.

«Kim driver de nordkoreanske ambassadene i utlandet som profittsentre».

Diplomatene må selv tjene til livets opphold og skaffe til veie utenlandsk valuta for regimet, gjennom hvitvasking av penger, narkotikasmugling og bilhandel. En viktig rolle spiller også Nord-Koreas hær av hackere som verden over raner banker og bitcoin-børser.

Vil slå mynt på landets atomstatus

At Kim nå også prøver å slå mynt på landets status som atommakt, er åpenbart. Det viktigste spørsmålet imidlertid om han virkelig er villig til å gi fra seg atombombene – det står fortsatt ubesvart.

Det er opp til diplomatene å «støpe» Singapore-erklæringen inn i en konkret avtale. Det burde bli en slitsom affære og kan ifølge eksperter ta et tiår. Men det hindret ikke USAs utenriksminister Mike Pompeo i å kunngjøre at man er «full av håp» om at Nord-Korea allerede innen utgangen av 2020 vil ha gitt fra seg størstedelen av sine atomvåpen.

Skulle Trump avslutte samtlige øvelser med sørkoreanerne, så vil særlig Kina være glad for det

Nå må først naboene involveres – Sør-Korea, Kina, Japan og Russland, sier Joel Wit, Nord-Korea-ekspert og tidligere diplomat. Slik har det også vært under tidligere forhandlinger med Kim-regimet – som til slutt alle mislyktes. Et alternativ finnes imidlertid ikke, mener Wit.

Ideelt sett vil det ende opp med en overenskomst som ligner rammeavtalen fra 1994. I den hadde Pyongyang sagt seg villig til å redusere sitt atomprogram, i bytte mot lette vannreaktorer som var lite egnet til å produsere kjernefysisk materiale. Wit jobbet i sin tid i det amerikanske utenriksministeriet og var ansvarlig for å overvåke overholdelsen av avtalen.

Men Nord-Korea var på den tiden ennå ikke en atommakt. Landet holdt seg ikke til avtalen og unngikk kontroller. På slutten av 90-tallet begynte regimet i all hemmelighet med produksjonen av høyt anriket uran. Tilnærmingen mislyktes til slutt.

Ga fra seg forhandlingsmakt

Hva om det skjer igjen?

I Singapore svarte Trump slik på dette spørsmålet: «Om seks måneder kan jeg stå foran dere og si 'hei, jeg tok feil'. Antakelig vil jeg nok aldri innrømme det… Jeg finner sikkert en unnskyldning».

Trump smilte da han sa dette. Men det ligger alvor under. Fordi etter alle de vakre bildene, det offentlig feirede vennskapet, ville en fiasko få den amerikanske presidenten til å se dårlig ut. Personlig har han lent seg veldig langt ut av vinduet. Og med det har han, i motsetning til en god «dealmaker», også gitt bort sine pressmidler. Nå vil det være ytterst vanskelig for Trump igjen å true det nordkoreanske regimet med nye militære angrep.

Etter at han landet i Washington, tvitret han: «Alle kan føle seg mye tryggere nå». «Det finnes ikke lenger en nukleær trussel fra Nord-Korea».

Trusselen ser han et annet sted ,som han også tvitret senere: Fra mediene. For kort tid siden hadde de «tigget om en deal» med Nord-Korea, nå snakker de hans suksess i stykker. Mediene er «den største fienden til vårt land», tvitret USAs president.

© 2018 Der Spiegel or Spiegel Online. Distributed by New York Times Syndicate. Oversatt fra tysk av Hermann Möhring.