– Våre ­politiske valg er avgjørende for neste ­generasjon

–Det sterke personfokuset skremmer mennesker vekk fra politisk arbeid, sier SVs stortingsrepresentant Kari Elisabeth Kaski. Hun synes Stortinget er godt egnet for å utvikle politikk, men at regjeringen er hårsår når den sutrer over å bli overkjørt av flertallet der.

Stortingsrepresentant Kaski er innvalgt fra Oslo for SV, men vokst opp i Kirkenes, Hun smiler fornøyd på sitt passe store kontor i stortingsbygningen. Den 31 år gamle parlamentariske nestlederen trives som folkevalgt og medlem av Finanskomiteen.

– Det er gøy, annerledes enn alt annet. Men jeg visste litt om hva som foregår her etter å ha arbeidet mot Stortinget i mange år, som lobbyist i miljøbevegelsen, og som partisekretær for SV i to år, sier hun.

Vilje til politisk endring i Stortinget

Foto

Sentral på Tinget. Kari Elisabeth Kaski er fast inventar i Stortinget vandrehall i forbindelse med statsbudsjett og større stortingsdebatter. Knut Arild Hareide (KrF) og Trygve Slagsvold Vedum (Sp) diskuterer ivrig i bakgrunnen. (Gorm Kallestad / NTB scanpix)

– Ambisjonen var å vinne tilbake et rødgrønt flertall og regjeringsmakten i fjor høst. Det gikk ikke. Nå sitter dere i opposisjon…

– Det var selvsagt bittert å tape siste stortingsvalg. Men denne stortingsperioden er annerledes enn den forrige. Kristelig Folkeparti er på vippen, vi har en mindretallsregjering. Det er en vilje her til å endre politikken. Vi i SV får flere saker gjennom. Vi kan drive reelt politisk arbeid og ikke bare strø sand på vedtak eller drive opposisjonspolitikk. Det gir oss mer jobb, men er også mer meningsfylt,

– Hva er de viktigste sakene for deg?

– Bakgrunnen min er miljø og internasjonal solidaritet. Å få komme inn hit og arbeide med disse sakene er stort. Vi står overfor store utfordringer. Vi må både omfordele ressurser for å hindre økende ulikhet og vi må håndtere økt migrasjon og at flere mennesker flykter fra klimaendring. Dette er jeg som ung politiker opptatt av at vi skal klare. Det vil prege politikken. Å lykkes med denne omstillingen er noe av det mest meningsfylte vi kan gjøre.

– Klarer du å holde fast på de store sakene?

– Ja. Vi er privilegerte og kan styre vår egen hverdag. Samtidig er det selvsagt krevende fordi mediebildet tvinger oss til å respondere. Vi må hele tiden arbeide med de langsiktige sakene som er viktige for oss. Samtidig kan vi ikke vinne de store sakene uten å foreta de små grepene. Det holder liv i engasjementet. Husk at politisk arbeid er langsiktig. Ting tar lang tid. Det går skritt for skritt. Kampen for å få oljefondet ut av investeringer i fossil energi er et eksempel på det.

De ­politiske sakene drukner i spørsmål om hvem du liker mest eller minst. Det er respektløst overfor ­velgerne

Generasjonsperspektiv

Kaski ser det politisk arbeidet i et generasjonsperspektiv. – De valgene vi foretar i dag vil avgjøre om vanlige arbeidsfolk får ta del i verdiene som skapes av den teknologiske og digitale revolusjonen, og om vi får ned klimagassutslippene. Det er et stort ansvar for vår generasjon politikere.

– Tar ikke eldre politikere dette ansvaret?

– Vi har et ungt storting med god kjønnsbalanse. Unge politikere fra alle partier tar disse utfordringene med stort alvor. Det er ikke alltid vi kan si om norsk politikk, at vi er enige om målene selv om vi velger ulike virkemidler. Men vi deler mange av de samme verdiene.

– Hvilke verdier da?

– Nå skal jeg vokte meg for å gå i brunostfella. Men det handler om hvordan vi skal møte miljøproblemene, opprettholde et samfunn med små forskjeller, høy tillit og god velferd. Vi er opptatt av dette alle sammen. Sånn sett har jeg respekt for alle. Jeg tror intensjonene er de beste. Men så kan vi diskutere løsningene. 

– Dette står i kontrast til mye av den politiske debatten for tiden?

– Politikkens natur er både person og sak. Vi trenger de ulike personlighetene som kan løfte fram saker. Vi er avhengig av slike personer. Men nå er personfokuset for sterkt. Det bidrar til demobilisering, til å skremme mennesker vekk fra politisk arbeid. Færre vil delta og mange setter seg på gjerdet. De politiske sakene drukner i spørsmål om hvem du liker mest eller minst. Det er respektløst overfor velgerne når vi heller burde diskutert politikk som betyr noe for dem og barna deres.

Kari Elisabeth Kaski

• Født 12. juli 1987 i Kirkenes. Bodd i Oslo siden 2005.
• Stortingsrepresentant og finanspolitisk talsperson for SV.
• Kaski var Sosialistisk Venstrepartis førstekandidat i Oslo ved Stortingsvalget 2017, og ble valgt inn sammen med andrekandidat Petter Eide.
• Hun er i dag medlem av Stortingets finanskomité.

Tidligere erfaring:  

• 2015 – 2017: Partisekretær i Sosialistisk Venstreparti – øverste administrative og organisatorisk leder av partiet.
• 2015: Leder av valgkampen til SV ved kommunevalget i 2015.
• 2012- 2015: Nestleder/Deputy Director i miljøstiftelsen ZERO.
• Leder av ZEROs politiske og strategiske arbeid. Våren 2013 fungerte hun som avdelingsleder for ZEROs avdeling for olje og gass.
• 2011 – 2012: Politisk rådgiver i ZERO, med ansvar for ZEROs politiske arbeid innenfor feltet olje og gass.
• 2009 – 2011: Arrangementsansvarlig i ZERO – ansvarlig for Zero Emission Rally (i 2010 og 2011) og for Zerokonferansen i 2009 og 2010.
• 2008 – 2010: Sentralstyremedlem i Natur og Ungdom – fulltidsverv uten betaling. Jobbet innenfor fagfeltene petroleum, energi og samferdsel

Utdanning:

Kaski er utdannet innen Samfunnsøkonomi ved Universitetet i Oslo. Hun har også flere fag fra Handelshøyskolen BI og fra Modernes de L’Université de Bourgogne i Frankrike.

Slik presenterer Kari Elisabeth Kaski seg selv på SVs hjemmesider: «Jeg brenner for klima og miljø, for solidaritet og rettferdig fordeling og for frihet og feminisme. Derfor har jeg tilbragt ungdomstida i Operasjon Dagsverk og Natur og Ungdom, og seinere gått til Zero og SV».

Partiene må styrkes

Kaski er opptatt av at partiene må styrke seg, og at politisk interesserte og engasjerte mennesker melder seg inn og til tjeneste.

– SV har hatt medlemsvekst de siste årene. Men jeg vil at alle partier skal ha medlemsvekst. Andelen av befolkningen som er medlem i et parti, har gått ned. Det kan gjøre politisk arbeid til en eksklusiv greie. Vi er avhengig av at den politikken vi står for, betyr noe for vanlige menneskers liv. Jeg håper vi likevel kan klare å løfte fram de store sakene, kombinert med at vi kan løse de sakene som folk er opptatt av i hverdagen sin, enten det er skole, eldreomsorg eller om de har en trygg og god jobb.

– Det at partiene sliter, er det tegn på at de har utspilt sin rolle?

– Nei, det er det ikke. Men det betyr at vi må arbeide annerledes og ta oss selv i nakken. Det var en strømning på 90-tallet som gjorde partiene mindre viktig som organisasjoner. De skulle i større grad brukes som kampanjeapparat. Slik er det ikke nå. Vi arbeider systematisk med å gjenreise betydningen av å være medlem, av å gi medlemmene mer makt, lage flere arrangement som involverer flere mennesker i driften av partiet og utviklingen av politikken. Det er avgjørende for demokratiet at vi har partier som arbeider på denne måten, selvfølgelig sammen med andre organisasjoner og bevegelser.

– Men ingen kan være enig med et parti i ett og alt? Hva er ditt budskap til en nølende sympatisør?

– Jeg sier at heller ikke vi her på Stortinget er hundre prosent enig i alt som står i partiprogrammet. Det er kompromisser og du har kanskje tapt noen slag. Men i sum er dette det partiet jeg er mest enig i. Jeg tror på den ideologien og den retningen partiet vil ta oss. Men vi må ikke framstå som en gjeng som er enige om alt. Vi har kanskje vært for lukket. Vi er en bevegelse av ulike typer mennesker. Vi må åpne rommet for ulike syn. Og vi må fjerne noen av mytene som omgir alle partier. Ja, i SV er vi mange kvinner. Men da må vi arbeide systematisk for å nå ut til flere menn, til andre yrkesgrupper og aldersgrupper.

Foto

Humøret er i alle fall på plass. Som finanspolitisk talsperson presenterer Kari Elisabeth Kaski SV sitt alternative statsbudsjett for 2018 sammen med partileder SV-leder Audun ­Lysbakken. (Ole Berg-Rusten / NTB scanpix)

Mer ideologi, mer alvor

Kaski synes det er blitt større rom og plass til ideologi i politikken enn det har vært på en stund. Hun ser det i sammenhengen med at problemstillingene og utfordringene er annerledes, større og viktigere enn tidligere. – Det er annet alvor nå. Jeg vokste opp med optimismen etter Berlin-murens fall. Så har utviklingen gått i en annen retning de siste ti årene. Vi har klimaproblemet, vi har økende ulikheter og vi har fått vekst i autoritære og ekstreme krefter. Det krever at vi snakker mer om de større og viktige tingene. Som frihet og hva et bærekraftig samfunn er. Jeg snakket om sosialisme for Unge Høyre forleden. Jeg tror det fortsatt er interesse for ideologi.

– Frihet, bærekraft? Det er vel alle enige om? «Bærekraftig velferdsstat», het det på Høyres landsmøte. Det kunne vært hvilket som helst parti…

– Jeg vil ikke si at Høyre arbeider for det. Det er deres måte å snakke om hvordan de skal slanke velferdsstaten. Men heldigvis er det stor enighet om at vi skal ha et godt velferdssystem. Så kan vi krangle med Høyre om sykelønnsordningen og at deres forslag om kutt er dårlig.

– Er det ideologi?

– Ja, det er i kjernen av ideologien.

– Ideologi er et stort ord. Det kan fort bli  utydelig. Er det viktig for velgerne?

– Jeg er ikke vokst opp i noen partitradisjon eller har vært medlem av ungdomsorganisasjonen i partiet. Jeg forstår at det er lett å se på ideologi som noe akademisk, noe som fremmedgjør. Men det handler i bunn og grunn om fundamentet for de politiske partiene, for den samfunnsretningen vi ønsker. Det er forskjell på Høyres konservatisme og markedsliberale retning og sosialismen vår. Ideologien er et kompass vi følger når vi skal løse konkrete saker. Men heldigvis kan vi også samarbeide, slik SV og Frp gjorde om barnehageforliket i sin tid, på tvers av ideologiske skillelinjer.

I SV ser vi at vi i valgkampene må kommunisere i sosiale medier fordi vi ikke kommer til å få de store oppslagene. Jeg tror det er vel så effektivt

Styrer i smått, ikke i stort

– Er det for mye smått i politikken?

– Ja. En del småtterier skal vi holde på med, men for ofte styrer vi i det små og glemmer å styre i det store. Så er spørsmålet hvor langt vi her på Stortinget skal gå i å detaljstyre.

– Sier du at «dette er for smått» når en journalist vil at du skal kommentere en sak?

– Nei, vi vil være jo synlige. Men vi kan ikke bry oss med alt. For eksempel arbeider vi med tillitsreform i offentlig sektor. Vi ønsker å gi mer tillit nedover i systemet. Da må vi være villige til å slippe rattet litt. Vi kan ikke detaljstyre og bry oss med om det skal være koding i skolen. Men dette er vanskelig. Vi blir stilt til ansvar for det som skjer. Men vi er i hvert fall bevisst denne spagaten.

– Er det handlingsrom for å utvikle ny politikk her på Stortinget?

– Ja, det fins få steder som er bedre enn her på Stortinget. Du har mulighet til å komme deg rundt for å lytte og lære om mange saksfelt. Men du må selv klare å prioritere det, og partiene må være villige til å prioritere det. Vi har også stemmeplikt og må gå grundig inn i alle sakene. Men i sum er det rom for å utvikle politikk. Jeg synes partiene er mer bevisst på det. Så er vi innvalgt på et program som skal følges opp, men samtidig må vi ikke stagnere bak murene her. Vi må være der ute og snakke med folk, snakke med naboen, sier Kaski.

Hun er fornøyd med at debattene på Stortinget i større grad gjenspeiler at det politiske makten ligger her.

– Under den rødgrønne flertallsregjeringen mellom 2015 og 2013 var Stortinget i mindre grad en slik arena. Nå er det annerledes av den enkle grunn at det er her mange beslutninger blir fattet. Regjeringen kan bli nedstemt. Stortinget er blitt mer relevant. Så vil det nok variere i hvor stor grad partiene klarer å henge med. Fasiten etter de rødgrønne regjeringsårene var at vi ikke var gode nok til å utvikle politikk. Det skal vi klare bedre neste gang.

– Kan dere lære noe av andre partier?

– Ja, vi kan plukke litt herfra og derfra. Høyre var flinke til å løfte fram ulike saker det var uenighet om, for eksempel eggdonasjon, før de hadde landsmøte. Uenighet er sunt og naturlig. Jeg tror folk der ute setter pris på det. Partier er jo koalisjoner av ulike meninger. Det er bra å vise fram de avveiningene vi må gjøre.

– Venstres Sveinung Rotevatn sa til Dagens Perspektiv nylig at det var en tendens til at noen av disse debattene er vel regisserte og kan kamuflere de vanskelige konfliktene?

– Ja, det gjelder nok alle partier. Så vil det variere fra parti til parti og situasjon til situasjon. Mitt mål er at ingen saker skal være vanskelige. Det handler om partikultur og om sakene knyttes til maktkamper internt. Vi skal dyrke de politiske debattene. Men det fordrer at når vi først tar en beslutning, så står vi for den. I SV hadde vi for eksempel gode politiske prosesser da vi foran valget i fjor utarbeidet de fem maktkravene for en eventuell regjeringsdeltakelse. Der var det innsyn hele veien. Hele partiet var med å utvikle kravene, ta stilling til dem. Og til slutt gikk partiledelsen på et slags nederlag fordi vi fikk et femte krav på landsmøtet. Men når beslutningen er fattet, står vi lojalt bak den. Ledelse og partimedlemmer må ha tillit til hverandre i en slik prosess.

– Så partimedlemmene blir ikke for aktivistiske og uten forståelse for de vanskelige avveiningene?

– Nei, hvis det er full åpenhet og vi forteller om vanskelighetene, så forstår partimedlemmer og andre dette. Men så kan de gjøre andre vurderinger. Og de skal vi lytte til. De er tross alt hakket nærmere folk flest enn vi som sitter her.

Regjeringen kan bli nedstemt. Stortinget er blitt mer relevant

– Må kunne diskutere uten å ha alle svar

– Er det blitt mindre rom til å diskutere politiske løsninger uten å ha alle svarene?

– Jeg vet ikke om det er blitt vanskeligere, men det er vanskelig å løfte fram en del saker uten å ha alle svarene. Men vi burde gjøre det oftere. Det er saker hvor vi har behov for å diskutere oss fram til mulige løsninger. Ofte er de mer komplekse enn debatten tyder på. Ta for eksempel et aktuelt problem som gjengkriminalitet og voldsepisoder i Oslo. Det er vanskelig å diskutere så komplekse problemstillinger i skjæringspunktet mellom kriminalitet og levekår, mellom justissektor og sosial- og integreringspolitikken. Vi blir ofte avkrevd korte og kjappe svar, men du vet at dette krever mer sammensatte svar, resonnement og forbehold.

– Hva kan du gjøre med det?

– Insistere på at det faktisk er sammensatt og komplisert, men det betyr at du må godta færre overskrifter. Så kan vi bruke sosiale medier for å kommunisere direkte med velgerne med vår egen versjon, ufiltrert.

– Foregår det en politisk debatt som ikke fanges opp av tradisjonelle medier?

– Ja, det gjør det. For eksempel gjorde Senterpartiet et knallvalg ved lokalvalget i 2015 uten at partiet var synlig i tradisjonelle nasjonale medier. Men det var tilstede andre steder, på andre plattformer. I SV ser vi at vi i valgkampene må kommunisere i sosiale medier fordi vi ikke kommer til å få de store oppslagene. Jeg tror det er vel så effektivt.

– Noen sier betydningen av sosiale medier som kommunikasjonskanal i valgkamp er overdrevet…

– Vi opplever at Facebook er viktig. Det er stort og mange mennesker følger med i debatter der. Vi skal ikke undervurdere effekten av at et budskap kommer fra venner og kjente. Eller at velgerne kan kommunisere og diskutere direkte med en politiker.  

– Regjeringen sutrer

– Er Stortinget flinke til nok til å gi embetsverk og regjering gode styringssignaler? Eller blir det for mange generelle vedtak?

– Først vil jeg si at jeg synes regjeringen sutrer og er hårsår når den anklager opposisjonen for å være uansvarlige fordi vi står fast på våre standpunkter. De er annerledes enn deres, og vi har nå engang en mindretallsregjering. Vi sitter ikke her som pynt som skal stemple godkjent på regjeringens politikk. Vi skal få gjennomslag for våre saker. Vi kommer til å ta mange initiativ som regjeringen må følge opp. Men vi skal passe oss for bare å skyve ansvaret over på regjeringen, som et skalkeskjul for at vi ikke har gode nok svar selv. Hvis vi ber regjeringen om å utrede noe, kan det være fordi regjeringen sitter med et større apparat for å utrede og gå i dybden på et viktig spørsmål. Den kan for eksempel bestille en offentlig utredning.

– Du har selv arbeidet i en miljøorganisasjon (Zero). Nå sitter du og får besøk av mange organisasjoner. Er de opptatt langsiktig samfunnsstyring eller egne interesser?

– Det varierer. Vi er avhengig av at organisasjonene tar kontakt, og flere bør gjøre det. At det er bygd opp en industri av PR-byråer er utrolig. Vi er tilgjengelige og vi er lydhøre. Det gjelder de fleste her. Så varierer det hvor helhetlig og langsiktig organisasjonene er. Noen er rene interesseorganisasjoner. De kjemper for sine interesser. Det skal de få lov til. Så er det vår oppgave å se helheten, veie hensyn mot hverandre og prioritere. Men det er lett for oss i finanskomiteen å trekke på smilebåndet når organisasjonene kommer for å be om mer penger. Vi ser jo at det ikke går opp.

– Er det for mye penger og for liten uenighet i politikken?

– Jeg har vært kritisk til regjeringens oljepengebruk de siste årene. Den har økt dramatisk, men nå må den bli mindre. Når handlingsrommet nå blir mindre, blir det mindre til alle gode formål og vi må foreta tøffere valg. Som finanspolitiker i SV er jeg opptatt av dette. Vi må forberede oss på dette i våre egne alternative forslag til statsbudsjett. Der har vi brukt mindre oljepenger enn regjeringen. Blant annet for å vise at disse pengene skal gå til framtidige generasjoner og ikke svies av i dag.

– Men dere er havnet i en dobbelt skvis på grunn av de store skattekuttene. De kan ikke uten videre reverseres for å saldere et budsjett?

– Vi øker skattene mye, men store skattelettelser som er gitt over fem i år, kan ikke hentes inn på ett år. Vi kan nok heller ikke komme tilbake til det nivået vi startet på med det første. Det er konsekvensen av at vi har hatt en borgerlig regjering som har gitt store skattelettelser over flere år. Det må vi bare ha med oss. Men det skal heller ikke være noen tvil om hvilken retning vi ønsker at skattesystemet skal utvikles. Til et system for mer omfordeling. Derfor øker vi formuesskatten og gjeninnfører arveavgiften, men reduserer inntektsskatten.

– Det er vel ingen som drømmer om å bli finansminister i en eventuell framtidig rødgrønn regjering. Det blir tøffere enn sist…

– Ja, og det blir tøffere enn den oppgaven Siv Jensen har hatt. Enhver finansminister får en tøffere jobb. Men det henger også sammen med den omstillingen som SV ønsker for norsk økonomi. Nemlig å skape grønn vekst og grønne arbeidsplasser som skal bidra til å dempe fallet i arbeidsplasser i oljeindustrien.

Foto

Valgkamp. Kari ­Elisabeth Kaski (til h) ledet SVs valgkamp i 2015. Her drives valgkamp i Oslo sammen med partileder Audun Lysbakken, byråd Inga Marte Thorkildsen og ordfører Marianne Borgen. (Audun Braastad / NTB scanpix)

Grønt skifte?

– Men hva betyr disse ordene? Hva er det konkrete innholdet?

– Vi ser allerede konturene av det. Det går elektriske ferger langs norskekysten med norsk teknologi. Cruiseskipene kan også få batteridrift. Det blir mer og billigere fornybar energi. Den positive effekten av oljeprisfallet var at andre deler av næringslivet kom ut av skyggen og fikk mer armslag og arbeidskraft til å satse. Men vi vil aldri få én næring som kan erstatte oljenæringen. Vi kan heller ikke detaljstyre hvilke næringer som skal vokse fram. Vi skal legge til rette for vekst og satsing gjennom en god næringspolitikk. Det er viktig fordi etterspørselen etter olje og gass vil falle når verden beveger seg mot togradersmålet.

– Klarer vi den omstillingen? Som gammel klimajournalist synes jeg debattene er de samme som da jeg dekket klimatoppmøter for 15 år siden…

– Noe er nok det samme, men vi har hatt en dramatisk teknologiutvikling, der elbilene er et godt eksempel. Det er blitt flere biler og kostnaden på teknologien faller. Målt i kostnader per tonn som kuttes, er det dyrt. Men Norge ble det tidligmarkedet hvor produsentene kunne sende bilene sine. Det har noe å si internasjonalt at vi kan gjøre det slik. Det er tross alt ikke det verste å bruke penger på.

– Er politikken i stand til å håndtere de omstillingene klimautfordringen krever?

– Svaret er at vi ikke har noe valg. Politikken må klare den omstillingen. Det går treigt. Men vi er kommet et skritt på veien. Alle partier på Stortinget slutter seg til målsettingene, mer eller mindre. Det har skjedd et skifte i bevisstheten. Men vi trenger press fra ulikt hold for å gjennomføre tiltakene som gjør at vi når målsettingene. Blant annet fra næringslivet som på noen områder er kommet lenger enn politikken. Det vi politikere skal gjøre er å legge til rette og foreta grep som gjør at teknologiutviklingen og markedsintroduksjonen går raskere i riktig retning. Vi når ikke klimamålene hvis vi bare skal vente på markedet.

– Hvis du fikk bestemme hvilken sak som skal stå på dagsorden rundt lunsjbordet og i debattprogrammene. Hvilken skal det være?

– Det er vanskelig, men hvis jeg skal peke på noe, må det være de omstillingene som samfunnet står overfor. Både hvordan vi skal møte klimaomstillingen og hvordan sikre at de verdiene som skapes som følge av den teknologiske revolusjonen, fordeles rettferdig, sier Kari Elisabeth Kaski.