Kari Elisabeth Kaski (SV) mener norsk bistand i større grad burde ta tak i de strukturelle årsakene til at ulikhetene øker.
Håkon Mosvold Larsen / NTB scanpix.
SV krever global maktanalyse for å få bukt med ulikhet
Kari Elisabeth Kaski (SV), Aleksander Stokkebø (H), Marianne Marthinsen (Ap) og Hilde Frafjord Johnson (KrF) var samlet til debatt om den kommende bistandsreformen i regi av Redd Barna forrige uke.
Et av forslagene som ble lagt på bordet av SVs Kari Elisabeth Kaski var en global maktanalyse for bedre å forstå utviklingen i verden i dag.
– Bistand burde i større grad ta tak i de strukturelle årsakene til at ulikhetene øker. Vårt fokus burde være å redusere økte ulikheter innad i land, sier Kaski.
Ulikhetsperspektivet
SVs stortingsrepresentant tror ikke det bare hjelper å løfte på den fattige delen av befolkningen for å utjevne forskjeller. Hun mener man må være villig til å gjøre grep både i toppsiktet og på bunn. Her må maktanalysen ligge til grunn.
– Den økonomiske oppgangen i verden er det bare den ene rikeste prosentandelen som nyter godt av. I dag mangler vi det grunnleggende ulikhetsperspektivet, sier Kaski.
Flere av politikerne i panelet hevder at det å skape jobber vil være med på å redusere forskjellene, men Kaski understreker at det fins nok av eksempler på land hvor det skapes jobber, men hvor ulikhetene fremdeles er ekstreme.
Hun mener vi må stille spørsmål som; Er det anstendige jobber? Hvordan er de organisert? Er det fokus på menneskerettigheter og arbeidslivsstandarder?
Generalsekretær i KrF, Hilde Frafjord Johnson, forklarer at partiet har vært tilbakeholdne mot å gå inn med bistandsmidler i mellominntektsland hvor ulikhetene er store for å kompensere for elitens manglende vilje for en jevnere fordeling.
– Nå er det foreslått at Indoneisa skal bli nytt samarbeidsland. Det skjønner ikke vi. Vår vurdering er at sivilsamfunnet er det viktigste virkemiddelet fordi de må støttes for å kjempe for en bedre fordeling i eget land, sier hun.
Her mener hun fagorganiserte i giverlandene trenger en helt annen type støtte for å kunne gjøre nettopp det.
Hilde Frafjord Johnson (KrF), Marianne Marthinsen (Ap), Aleksander Stokkebø (H) og Kari Elisabeth Kaski (SV) under en debatt om hva som virker av norsk bistand. (Foto: Camilla Skjær Brugrand)
Kapitalflukt og skatteutvikling
Høyres stortingsrepresentant Aleksander Stokkebø viser til at skatt for utvikling er en type bistand som fungerer. Til neste år lover han at det vil bli en kraftig økning i bevilgningene til det.
– Vi har gode erfaringer med det fra Zambia og Tanzania. Vi kan øke skatteinntektene og gjøre landene mer robuste. Mange land sliter med store skattehull og de må vi tette. Det å ha mindre økonomiske forskjeller i disse landene hvor forskjellene er enorme er viktig for å skape et samfunn hvor hele befolkningen tar del. Myndighetene må gjøres mer robuste og mindre korrupte, sier han.
Hvis du skal løfte folk ut av ulikhet må man skape jobber, mener Stokkebø. Derfor er det en av de viktige prioriteringene for denne regjeringen, forklarer han. De ønsker å få landene til å fungere bedre og løfte hele befolkninger.
– Bredere skattegrunnlag, færre hull i systemene og mindre korrupsjon gjør at disse landene kan bygge opp flere gode universelle velferdsordninger. Norge har en unik kompetanse på skatt, likestilling, høyere utdanning, energi fisk og olje – denne kunnskap kan vi bruke på å bygge opp sterkere institusjoner i mottakslandene, sier han.
Kaski mener skatt for utvikling er et kjempeviktig prosjekt som har vært underfinansiert i mange år, men som endelig begynner å komme tilbake.
– Skatt må på plass, men man må også trekke det et steg videre og se på kapitalflukt som et massivt problem for disse landene, sier hun.
Fordele fra toppen
Stortingsrepresentant Marianne Marthinsen (Ap) mener institusjons- og kapasitetsbygging er viktig for å redusere ulikhet.
– For å bekjempe ulikhet innad i land må man ha fungerende intuisjoner. De må være i stand til å skattlegge og fordele gjennom et statsbudsjett. Her kan Norge spille en helt avgjørende rolle og utgjøre en forskjell, sier hun.
Det er nettopp det å bygge gode, fungerende institusjoner Norge er god på – og systemer for å forvalte naturressurser på en demokratisk måte som kommer befolkningen til gode. I tillegg til å organisere arbeidsliv.
- LES OGSÅ: Astrup vil rendyrke Norad
– Man må bygge systemer som gjør at disse landene er i stand til å ta inn skatt. Ikke bare for å bekjempe fattigdom, men også for å fordele fra toppen og ned. Å la en elite få løpe i fra, gjør ikke bare at det blir mindre ressurser å fordele på resten, men det gjør også at makt konsentreres i toppen
Dette igjen fører til at demokratiske verdier undertrykkes og man risikerer ustabilitet. Marthinsen påpeker at verden har gjort altfor lite når det gjelder kapitalflukt.
Eget utviklingsdepartement
Frafjord Johnson forklarer at det har vært en enorm endring i norsk bistand de siste 10-15 siste årene. Hun mener den største endringen er at det har vært en dramatisk reduksjon i bilateral bistand og stat-til-stat bistand. I dag utgjør denne type bistand omtrent 4-5 prosent.
– Man har nesten stoppet opp med å sende ut folk til ambassader med bistandskompetanse. I stedet ser man en økning gjennom globale bånd. Sivilsamfunnet ligger omtrent hvor det har vært, men med mer rapporteringskrav, sier hun.
Vi har behov for en omfattende reform.
- LES OGSÅ: OECD: Preges av politiske premisser
På spørsmål om all bistand Norge driver med er basert på det som faktisk fungerer, svarer hun nei. Årsaken til dette mener hun er fordi det har sviktet på forvaltningssiden.
– Vi har behov for en omfattende reform. Hvis ikke det skjer, vil vi ikke være kunnskapsbaserte på samme måte. Vi vil ha mest mulig fattigdomsbekjempelse for hver krone. Da trenger vi et eget utviklingsdepartement – som en del av den kommende reformen.
Uavhengig av bistand
Før man gjør endringer, mener Frafjord Johnson at man må ha hatt en prinsippdiskusjon i Stortinget. Spørsmål som «Er det rett vei å gå at man gir mindre i bilateral bistand og er det rett vei å gå for de landene det dreier seg om» er noe hun etterlyser.
Norsk bistand har skiftet fra å ha et landefokus til et tematisk fokus. Det betyr at man hjelper enkeltindivider. Flere får skoleplass, vann og vaksiner – det gir fantastisk resultater for den enkelte. Men generalsekretæren påpeker at det også betyr at det landet som enkeltindividene bor i ikke får det bedre.
- LES OGSÅ: Gleden ved å gi starter i hjernen
– Hvis vi skal få makroresultater må vi se på hvordan Norge sammen med andre givere og aktører kan bidra til at landet gjør seg uavhengig av bistand og bygger sine institusjoner slik at de kan levere tjenester på samme måte som vi gjør det innenfor helse og utdanning. Det er veldig få, og snart ingen givere som bidrar til nettopp det, påstår hun.
Det meste av bistanden går utenom staten og direkte til enkeltpersoner og lokalsamfunn. Utfordringen med det er at det da er millionene som taper, mens de som bor i landsbyen får det bedre.
– Hvis vi skal hjelpe de fattige millionene og milliardene må vi må vi greie å jobbe på makronivå. Hvis vi ikke gjør det, fortsetter landene å være avhengig av bistand og stabsfunksjonene fortsetter å være dysfunksjonelle. Da klarer de ikke å levere universelle tjenester fordi det er andre som leverer de samme tjenestene. Det er ingen løsning på sikt, forklarer hun.
Denne debatten mener hun vi ikke har tatt i norsk bistand. Det har bare blitt slik fordi man har fått mye penger og fordi forvaltningen har blitt redusert og ingen har fokusert på reform av forvaltningen før nå.
– Hva er norsk forvaltning i stand til å gjøre nå? Uten folk på bakken, har vi ingen sjanse. Verken til å levere godt eller til å skjønne hva som foregår i landene eller vite hvordan vi skal få til resultater. Hvis vi skal gå over på tema, må vi hvertfall samfinansiere andre systemer slik at institusjonene fungerer. Hvis ikke institusjonene fungerer, så fungerer ingenting. Da får vi bare gi opp. Vi må bygge departementer, ikke bare gi tjenester, selv om det høres mindre sexy ut, sier hun.
En klar rollefordeling
Kjernesamarbeidet mellom to et giverland og et mottakerland er et partnerskap som skal ha et innhold. Hva er det egentlig å være en partner for norsk bistand? Dette mener Frafjord Johnson ikke framkommer i dag.
– Det er faktisk ikke klart om man har tenkt å ha stat-til-stat samarbeid som en satsing fremover. Det står heller ikke på hvilket volum norsk bistand skal være på for å kvalifisere til å være en partner. Hva skal være Norges rolle være og hva slags være giverlandets rolle?
Hun mener det må være likeverdige partnerskap hvor giverlandene også kan stille krav til Norge. I dag fremgår ikke dette.
– Dette er et klart eksempel på forvitringen av bistandskompetansen, særlig i Utenriksdepartementet. Dette betyr at man bare fortsetter som før: strør penger rundt i ulike kanaler og kaller et land for partner uten at man egentlig har definert hva det betyr.
Marthinsen er enig med KrF om at det er mye å ta tak i på forvaltningsdelen. Hun advarer også om at det er en fare for at når man blir veldig opptatt av å måle resultater, ender man ofte opp med å fokusere på den som kan måles raskt og telles.
– God bistand handler om å tenke langsiktig og ha god lokal forankring. Prosjektet man går inn i må støtte opp under landets egne innbygger. Bistand fungerer best i land hvor man allerede har et godt styresett og hvor man er på bølgelengde med giverlandet. Men igjen kan dette skape en del dilemmaer når det gjelder hvem man skal hjelpe, sier Marthinsen.
Tar pengene selv
Olje for utvikling er et av prosjektene Norge hjelper utviklingsland med for å ivareta oljeressursene i landene. Men for å unngå at bare en liten del av menneskene i landet nyter godt av oljen, mener Frafjord Johnson at bedre finansforvaltning og forebygging av korrupsjon burde være på plass først.
– Hvis vi ikke gjør dette først, før vi hjelper til med oljeforvaltningen, ender det bare opp med at de som styrer landet tar pengene selv. Olje for utviklingen kan ikke føre til økt ulikhet hvor de fattige ikke sitter igjen med noe av landets oljerikdommer, sier hun.
Hun mener at det fremdeles er potensiale for å forbedre utvinning, reguleringer og institusjoner i Olje for utvikling.
– Norge bidrar i altfor liten grad til kampen mot korrupsjon og åpenhet når det gjelder oljepengene i mottakslandene. Det bidrar bare til økt ulikhet dersom ikke dette er på plass, sier hun.
