Pragmatisk venstrevri

Verden koker og dyr og planter utryddes. Hvorfor får ikke Miljøpartiet De Grønne flere velgere?

– Vi har rett og slett ikke fått vist fram politikken vår nasjonalt ennå, svarer Une Bastholm. Hun er en av to nasjonale talspersoner for Miljøpartiet De Grønne, og partiets enslige stortingsrepresentant. Hun er forbausende ærlig i møte med Dagens Perspektiv på sitt ikke alt for prangende kontor på Stortinget.

– Vi gjorde et knallgodt lokalvalg i 2015 og står sterkt der vi har innflytelse lokalt, som i Oslo og Trondheim. Men det er krevende som en enmannsgruppe på Stortinget å nå like godt igjennom nasjonalt.

– I Europa har de grønne partiene en mye sterkere rolle i mange land. Hvorfor ikke her i Norge?

– MDG er et mye yngre parti på den nasjonale scenen enn de europeiske, grønne partiene. I Norge har vi også hatt andre partier, som SV og Venstre, som har profilert seg på klima og miljø. Og også de store, tradisjonelle partiene har lenge snakket om klimapolitikk. Faktisk er det oss og Høyre som har størst troverdighet blant velgerne i klimapolitikken, ifølge valgforskerne.

Bastholm påpeker at MDG var over 4-tallet på meningsmålingene før stortingsvalget i 2017. At de falt under, mener hun også har med at MDG er et ganske nytt parti i Norge.

– Jeg tror det er vanskelig for mange å stemme på et helt nytt parti. Det tar tid å bli et førstevalg.

Lokalvalget blir kjempeviktig

 

Mer enn klima

Une Bastholm er opptatt av å få fram at MDG har en helhetlig politikk. At partiet er opptatt også av andre ting enn miljø og klima. Og at budsjettene deres går i hop, selv om de altså mener klimasaken er den klart viktigste utfordringen menneskeheten står overfor.

– Vi viser i vårt alternative budsjett at det er mulig å både løse klimakrisen og bygge et sterkere og mer inkluderende fellesskap med mindre forskjeller, sier hun.

– Vi bruker 20 milliarder kroner mer enn regjeringen på klimatiltak. Det finansierer vi ved å reversere ytterligere skatteletter til de rikeste av oss, i tillegg til økte avgifter på miljøskadelig forbruk.

– Men vi har fortsatt råd til å sette ned personbeskatningen for folk flest, og gi avgiftslettelser for til sammen 15 milliarder kroner. Vi foreslår blant annet momsfritak på reparasjon, kollektivtransport og frukt og grønt. Vi må vri skatte- og avgiftspolitikken.

For å vokse nasjonalt, er det viktig for MDG å få vist fram politikken i praksis lokalt.

Derfor blir kommune- og fylkestingsvalget neste år en avgjørende styrkeprøve for Bastholm og De Grønne.

– Lokalvalget blir kjempeviktig, sier hun uten å nøle.

– Min personlige ambisjon er å holde posisjonen i Oslo og Trondheim, samt å komme i posisjon i Bergen og Tromsø.

Une Aina Bastholm (32)

Foto

(Terje Pedersen / NTB scanpix)

Født 14. januar 1986. Oppvokst i Trondheim, bor nå i Oslo.

Nasjonal talsperson og stortingsrepresentant for Miljøpartiet De Grønne.

Bastholm var førstekandidat for MDG i Oslo foran Stortingsvalget i 2017, og hun ble valgt inn på Stortinget som eneste representant for partiet. På Stortinget er hun medlem av både Finanskomiteen og Energi- og miljøkomiteen.

Bastholm var medlem av sentralstyret til MDG i perioden 2012-2013, og fylkesleder for MDG i Oslo mellom 2013-2014. Hun var politisk rådgiver for De Grønne på Stortinget 2013-2016. I 2013 ble hun innvalgt som 1. vararepresentant til Stortinget for Miljøpartiet De Grønne i Oslo, og møtte flere ganger på Stortinget som vara.

Bastholm har tidligere jobbet i Framtiden i Våre Hender, Naturvernforbundet og Dyrevernalliansen. Hun har også vært innom AUF.

Une Bastholm er utdannet statsviter, og har sin utdanning fra Tyskland, Wales og Norge med master i internasjonal sikkerhetspolitikk. Hun har også bakgrunn som gründer, og var med å starte og drive en familiedrevet butikk i Trondheim med fokus på miljøvennlige, rettferdige og dyrevennlige dagligvarer.

Møtes ikke alltid med politiske argumenter

I hovedstaden har MDG markert seg sterkt. Med ansvar for både miljø og byutvikling i byrådet, preger de to grønne byrådene mye av Oslo-debatten. Og det kan gå en kule varmt. Det kan De Grønne i Oslo og Lan Marie Berg underskrive på.

– Det er gjerne de som markerer seg som får mest pepper. Under valgkampen og etter valget i Oslo, sa vi jo ting som ikke er blitt sagt tidligere av norske politikere, som at det er rettferdig at privatbilens plass begrenses for å kunne lage trygge sykkelveier og mer effektiv kollektivtransport, sier Une Bastholm. Hun skjønner at MDGs politikk kan virke radikal for enkelte.

– Men jeg synes ofte vi ser at når vi foreslår noe politisk, så møtes vi ikke med politiske motargumenter, men med en slags sjablong-aktig stempling, sier hun.

Et ferskt eksempel er da MDG i sitt alternative statsbudsjett nylig foreslo gratis kollektivtransport for barn opp til seks år over hele landet. Da Senterpartiets Sandra Borch skulle kommentere det på NRK radio, sa hun «jeg foreslår at Une Bastholm tar seg en tur på bygda».

– Det er ikke et politisk motargument, sier Bastholm.

Borch mener at MDG kun bryr seg om byene. Det er en velkjent taktikk. Argumentet om at De Grønne sitter på Grünerløkka i Oslo og drikker kaffe latte og drømmer politikk, er så velbrukt at det burde vært oppbrukt.

– Og i hvilken regelbok står det at dersom man har en fornuftig storbypolitikk, så har man automatisk en dårlig distriktspolitikk? spør Bastholm.

Foto

Grønn tenker på Tinget: MDGs Une Bastholm. (Vidar Ruud/NTB scanpix)

Ideologiske bremser

Rent ideologisk ønsker ikke Miljøpartiet De Grønne å plassere seg langs en tradisjonell venstre/høyre-akse. Une Bastholm mener MDG har fordelen av at den grønne ideologien er av nyere dato enn mange av de andre ideologene i norsk politikk. Den henter inspirasjon fra både venstresiden og høyresiden for å finne løsninger på et problem som er akutt og fundamentalt for hele kloden.

– Vi snakket mye om ideologi før vi kom på Stortinget, og ideologien er fortsatt grunnlaget og kompasset vårt. Men nå må vi ta stilling til mye mer, og er blitt mer konkrete og praktiske i diskusjonene, sier hun.

Ifølge Bastholm kan imidlertid ideologi også være til hinder for en dynamisk klimapolitikk.

– Norge er best skodd av kanskje alle land for å nå klimamålene. Vi er langt framme teknologisk, vi har penger og vi har en høyt utdannet arbeidsstyrke. Det er derfor rart at vi er så trege i avtrekkeren når det gjelder klimasatsing, mener Une Bastholm.

– Det er ideologiske barrierer som bremser satsingen.

Og det er de andre partienes ideologi og manglende endringsvilje som er problemet. Særlig regjeringspartiene, skal vi tro MDG-representanten. Hun mener nemlig at Arbeiderpartiet er blitt tydeligere i klimapolitikken nå når de er i opposisjon enn de har vært tidligere.

– Mens Høyre og Frp ikke har endret sin klimapolitikk i det hele tatt de siste fem årene.

Verken FN-rapporter, tørkesomrer eller ekstremvær har rikket dem av flekken.

– Det tror jeg kommer av ideologisk aversjon mot statlig engasjement. Og den sterke troen på vekst.

Bastholm holder et miniforedrag om vekstroen som kom med den industrielle revolusjon. Den ga oss vekst og økt velstand gjennom effektiv produksjon.

– Den industrielle revolusjon gjorde oss gode på å produsere en bestemt vare billigst mulig. Men nå er det viktig å utnytte ressursene på best mulig måte.

Ifølge Bastholm er det tid for å vri fokuset bort fra kostnadseffektivitet og bli mer opptatt av ressurseffektivitet.

– Markedsliberalistene og teknologioptimistene i Høyre og Frp tenker mest på kostnadseffektivitet. Men i dag er vi kommet til et punkt hvor vi har overforbrukt jordkloden, sier hun.

En annen ideologisk barriere mot en effektiv klimapolitikk som virker, er de borgerliges mantra om «teknologinøytralitet», mener Bastholm.

– Ideologene i regjeringen er ekstremt opptatt av teknologinøytralitet. Markedet vinner alltid, og staten skal ikke plukke vinnere.

– Og jeg ser poenget. Man skal ha en sunn skepsis til at staten skal bestemme hva industri og næringsliv skal satse på. Bastholm trekker pusten:

– Men at Norge, som hav- og energinasjon, ikke har satset tungt på havvind for 15 år siden, er helt utrolig.

– Det bunner i en dyp oljereligion kombinert med en overdreven tro på teknologinøytralitet.

For Une Bastholm er det merkelig at dette sitter så dypt i de såkalte styringspartiene i norsk politikk. Hun viser til Storbritannia som bruker offentlige midler i stort monn for å bygge opp en egen havvindindustri.

– Men i Norge vil vi ikke «binde oss» til noen bestemt teknologi.

Ifølge Bastholm kan toget ha gått når det gjelder Norges muligheter til å bli ledende på havvind.

– Poenget er at vi må lete med lupe etter hvordan vi kan fortsette å bruke kompetansen fra oljesektoren. Hvis Erna Solberg hadde vært litt mer visjonær…

– Hovedproblemet med Høyre er ikke Høyres klimapolitikk som sådan, men at Høyre ikke prioriteter klimapolitikken, heller ikke når den har stort potensial for verdiskaping og teknologiutvikling.

Markedsliberalistene og teknologioptimistene i Høyre og Frp tenker mest på kostnadseffektivitet.

Savner Høyres «nikkersadel»

– Dere har gang på gang sagt at MDG er et blokkuavhengig parti, og ikke er opptatt av høyre- eller venstresiden i politikken. Nå er dere godt plassert på den rødgrønne siden. Hva skal til for at dere kan skifte side? Er det i det hele tatt mulig å tenke seg?

– Ja, det er mulig. Men så lenge Høyre vil ha med Frp i regjering, kan ikke vi bidra til å gi Høyre makt, slik KrF og Venstre gjør i dag, sier Bastholm, som er uenig i premisset i spørsmålstillingen:

– Vi har ikke «plassert oss» på noen side, men sagt at så lenge Høyre gjør seg avhengige av Frp, er det naturlig for oss å bygge allianser til venstre, hvor vi kan få mer gjennomslag for grønn politikk. Hvis vi framover ser et mer verdikonservativt Høyre, kan høyresiden bli et alternativ for oss i framtida, men det ser ikke særlig realistisk ut i dag.

Bastholm mener altså at Frps klimapolitikk er for langt unna deres egen, eller hun mener vel egentlig at Frp ikke har noen klimapolitikk. Men det er altså håp for Høyre, dersom den verdikonservative siden i partiet får sterkere innflytelse. Der er det mange som er minst like opptatt av å forvalte natur som å forvalte penger, påpeker hun.

– Du savner den såkalte «nikkersadelen» i Høyre?

– He, he. Ja. Den gamle verdikonservatismen var faktisk opptatt av måtehold, mindre forbruk og vern av naturen.

Men det er ikke bare Høyres nikkersadel som har mistet innflytelse i dagens regjering. Også KrF og Venstre blir ifølge Bastholm marginalisert i sitt samarbeid med de to store regjeringspartiene.

– Du sier at Arbeiderpartiet har fått en tydeligere klimapolitikk, men Ap har jo heller ikke akkurat holdt døra vid åpen for deg og MDG i en eventuell rødgrønn regjering?

– Jonas Gahr Støre lukket døra i 2017, men den er ikke er stengt for all framtid. Ap uttalte seg om samarbeid og allianser i forkant av valget 2017 ut fra den politiske situasjonen som var da, og den kan endre seg.

Une Bastholm mener at Erna Solberg er mer ideologisk styrt i klimapolitikken enn Jonas Gahr Støre.

– Solberg og Høyre er livredde for statlig styring. Men staten representerer fellesskapet. Og slik klimasituasjonen er nå, er det avgjørende at fellesskapet tar grep, for vi kan ikke løse krisen hver for oss.

MDG er mer opptatt av enkeltindividet enn partier på venstresida, mener Bastholm. Som konkrete eksempler ramser hun opp deres omfavnelse av frivilligheten, at de er for kontantstøtte og sier nei til heldagsskole.

– Vi er mer styrt av en pragmatisk nødvendighet enn ideologi når vi mener staten må ta tydeligere grep for å sikre klima og miljø. En mer aktiv stat i nærings- og transportpolitikken er nødvendig på grunn av klimakrisen, ikke på grunn av ideologisk kjærlighet til offentlig sektor framfor privat. Men Høyre-siden ser ikke forskjellen og stempler oss som røde.

Når det gjelder økt bruk av statlige virkemidler i klimapolitikken, tror Bastholm hun kan få mer drahjelp av Jonas Gahr Støre enn av Erna Solberg.

– Alle er enige i at man må få renere energi i verden og at man må jobbe for å nå FNs klimamål. Uenigheten består i hvor fort det skal gå, og hvor offensiv politikk vi trenger. Om hvor dårlig tid vi faktisk har, framhever hun.

Foto

Slik den politiske situasjonen er i Norge akkurat nå, mener Bastholm at MDG vil få mer igjen ved å samarbeide med Jonas Gahr Støre og Arbeiderpartiet enn med Høyre og de andre regjeringspartiene. (Vidar Ruud / NTB scanpix)

Kjemper mot «oljeeventyret»

– Det er vel og bra med artige vindprosjekter og nye næringer som popper opp her og der med kloke gründerspirer i førersetet. Men de skal altså ta over hegemoniet til en næring som har gitt Norge milliardinntekter i 40 år, og som fortsatt vet å bite fra seg. Bare det nye oljefeltet Johan Castberg vil gi 300 milliarder kroner i inntekter til statskassa og generere tusenvis av arbeidsplasser, mange av dem i Nord-Norge. Slå den, liksom?

– Ja, det er mye penger. Og du er helt klart inne på noe. Vi finner aldri en tilsvarende råvare som vil gi oss like mye inntekter igjen, erkjenner Une Bastholm.

– På den andre siden. Olje og gassektoren er jo eksperter til å fortelle om sine suksesser, og den likestiller gjerne oljen med velferd.

Virkelighetsbildet er annerledes enn det glansbildet bransjen selv tegner, mener MDG-talspersonen.

– Ikke alle leteprosjekter vil være lønnsomme i framtida, fordi markedet for olje og gass forandrer seg, og oljefeltene blir mindre tilgjengelige. Men oljesektoren står i en særstilling i Norge. Til og med statsministeren bruker nøyaktig de samme argumentene som olje- og gassdirektørene når hun snakker om industriens framtid.

Og den framtiden mener Une Bastholm må kortes betraktelig ned. Men hun er klar på at man ikke skal «skru av krana» umiddelbart. Dette må planlegges og skje skrittvis.

– Det er selvsagt ingen quick fix å fase ut olje- og gassvirksomheten, sier hun.

– Men vi har heldigvis oljefondet. Verdens største buffer. Dessuten er norsk humankapital mer verdt enn oljen. At folk har jobb, er statens viktigste inntektskilde. Det er tryggere å kontrollert avvikle en næring på hell enn å tyne det så langt at det plutselig blir for seint å omstille seg. Det er det som er uansvarlig. Da vil plutselig tusenvis av mennesker stå uten jobb igjen, slik det skjedde ved oljeprisfallet i 2014 og 2015.

– Hvordan vil du da avvikle norsk olje og gassnæring? MDG har vel antydet «i løpet av 15 år»?

– Dette kan skje kontrollert ved at vi gjør ting i rett rekkefølge, sier Une Bastholm, som mener at vi først må slutte å lete etter mer olje og gass.

– Så må vi begynne å avvikle oljenæringens subsidieordninger, med blant annet friinntekt, gunstige avskrivingsregler og refusjon for letekostnader. Til sammen utgjør de ulike støtte- og særordningene for olje- og gassektoren årlig rundt 20 milliarder.

Vi finner aldri en tilsvarende råvare som vil gi oss like mye inntekter igjen

Å fjerne subsidiene betyr at vi ikke får nye investeringer på sokkelen. Det er en naturlig begynnelse. Lønnsomheten på  eksisterende felt vil sannsynligvis begynne å gå tilbake av seg selv i løpet av de neste 15 årene. Uten nye subsidier vil vi nå «peak oil» tidligere, slik at verden også kan nå sine klimamål, ifølge Bastholm.

Vi kan med andre ord fortsette å ta opp olje fra eksisterende felt så lenge det er lønnsomt.

– Dette er selvregulerende tiltak og ingen brå avslutning, men en styrt avvikling. Dette bør kombineres med en næringspolitikk som bidrar til at etterspørselen fra andre, grønne næringer øker hos de virksomhetene som i dag får oppdrag fra olja. Like vel er det liten politisk vilje til å tenke i disse baner.

For Une Bastholm er det viktig at man i denne prosessen tenker bredt og tar hensyn til det faktum at det er flere næringer som vil merke omleggingen. Blant annet vil supplynæringen. Vi må ha en plan for dette, stresser hun.

– Det sies gjerne at 180.000 mennesker har inntekter fra olje- og gassnæringen. Men mange av dem kunne like gjerne jobbet for noen helt andre. Kun 50.000 jobber direkte på plattformene. Og de fleste av dem vil vi få bruk for andre steder. Om du er god på sveising, trengs du også i et grønt samfunn, for å si det sånn.

– Men vi må begynne planleggingen nå. Vi må styre dette. Og dette er tankebaner jeg tror vi kan få Arbeiderpartiet med på, sier Bastholm.

– Å tenke nytt. Å satse offentlige midler for å rigge seg for framtiden. Å bruke krefter på denne måten, gjorde jo Ap når vi skulle starte med olje her i landet.

– Arbeiderpartiet er mindre redd for statlige planer enn Høyre er. Derfor tror jeg MDG har mer å hente hos Ap enn fra regjeringspartiene, slik politikken ser ut i dag.

Acer og EU

Det er ikke til å komme fra at Miljøpartiet De Grønne i noen miljøer ses på som nokså kontroversielle. Naive drømmere, moraliserende aktivister og politikkens største festbrems – karakteristikkene har vært mange.

Men da MDG stemte for at Norge skulle slutte seg til EUs såkalte tredje energipakke og det felles europeiske energibyrået Acer, skapte det oppstandelse både internt i partiet og blant tradisjonelle alliansepartnere i for eksempel SV. Her vant pragmatismen over tradisjonell venstreside-ideologi om motstand mot «overnasjonalitet».

– Acer handler om at Europa skal legge om fra fossil energi til fornybar. Da trenger man felles løsninger, og der må Norge bidra, sier Bastholm.

– Er du egentlig for norsk medlemskap i EU?

Hun tenker seg om før hun svarer nå.

– I EU-saken følger vi resultatet av folkeavstemningen.

– Det gjør jo alle. Men hva mener du?

– Jeg har ingen personlig mening om norsk medlemskap i EU. Jeg vet ærlig talt ikke. Men det er et faktum at EU er mer ambisiøse i store deler av sin klimapolitikk enn det den norske regjeringen er. På den annen side, mener vi som parti at beslutninger skal tas nær folk. EU trenger å reformeres. Det gjør også EØS-avtalen. MDG som parti mener at spørsmålet om norsk medlemskap i EU må avgjøres i en folkeavstemning.

Une Bastholm forteller at hun har merket seg at de grønne partiene i Europa gjerne har vært negative til EU før de kom inn i de nasjonale parlamentene eller før landene deres ble medlemmer i EU.

– Men etter at de er kommet i posisjon og for eksempel tatt sete i Europaparlamentet, har grønne partier fra ulike deler av Europa stort sett blitt mer positive til EU, sier hun.

Det er feministbevegelsen, ikke-volds-bevegelsen og nei til atomkraft-bevegelsen som dannet grunnlaget for etableringen av de grønne politiske partiene i Europa.

– Det var sikkert litt av en gjeng å holde styr på i starten… Men i dag er de blitt mer organiserte og har stor innflytelse i mange land. Idealene er fortsatt de samme. Og den samme utviklingen har vi sett i Norge også.

– MDG står mye mer samlet enn det ofte gis inntrykk av, sier Une Bastholm, og kommer oss i forkjøpet av neste spørsmål.

Etter Acer-avgjørelsen til partiet, valgte nemlig flere lokale representanter rett og slett å melde seg ut i protest. Det har også vært en del personstrid i enkelte fylkeslag. Tre av fire MDG-ere i Bergen bystyret har gått ut av partiet. Og nylig meldte den eneste MDG-representanten på fylkestinget i Møre og Romsdal seg ut av partiet.

Men Bastholm mener like vel at MDG står mer sammen enn noen gang. Det viser for eksempel enigheten rundt det alternative statsbudsjettet MDG nylig la fram, framhever hun. For ikke å snakke om arbeidsprogrammet de snekret før valget i 2017.

– Det er lite intern støy rundt politikken vår nå, sier Bastholm. Dessuten påpeker hun at det er sunt med litt uenighet innimellom.

– En partiorganisasjon trenger dedikerte folk og et levende politisk verksted. Da må vi tåle debatt og uenighet.

Ingen bom-entusiast

I både Trondheim og Oslo jobber Miljøpartiet De Grønne også med politikk fra posisjon. Blant annet med veiutbygging og de utskjelte bomringene rundt om.

Over hele landet satses det nå i ulike kommuner på å øke kollektivbruken gjennom de såkalte byvekstavtalene. Dette er et unikt styringsverktøy der det inngås avtaler mellom kommune, region og staten for utbygging av vei og kollektivtransport. Det er disse avtalene som skaper nye bomringer og målet er nullvekst i biltrafikken i de store byene.

– Poenget er at veksten i reiser skal tas gjennom økt bruk av kollektivtransport, gange eller på sykkel, sier Bastholm. Det er alle partier på Stortinget enige om. Hun mener prinsippet er godt. At staten, fylkene og kommunene går sammen om utviklingen.

– Men det har vist seg at regjeringen noen steder motarbeider satsningen på kollektiv rundt byene. Vi har eksempler på at staten krever mer bilvei, mens kommuner og fylker ofte heller vil ha mer kollektivutbygging. Dermed øker antall bomstasjoner mer enn hva den enkelte kommune hadde lagt opp til, forklarer Bastholm.

At bomstasjonene skaper debatt, er bare fornavnet. Og selv der MDG ikke er i maktposisjon, får de sin del av skylda.

– Det er synd å se at både Sp og Frp setter interessegrupper opp mot hverandre, slik de gjør i disse debattene, sier Une Bastholm.

Ifølge Bastholm er det et klassisk mønster i slike debatter, der Senterpartiet setter by opp mot bygd, mens Frp gjerne setter «de fattige bilistene» opp mot «de rike syklistene».

– At vi har en god storbypolitikk, betyr som sagt ikke at vi har en dårlig distriktspolitikk. Og når det gjelder bompenger, så dytter Frp de fattige foran seg. Men det hadde monnet mye mer for de fattige om Frp hadde droppet de store skattelettene sine for de rike, sier Bastholm, og fortsetter som om hun var gjest i Politisk Kvarter på NRK:

– Vi er opptatt av tiltak mot fattigdom og sosiale forskjeller, og har en helt annen fordelingspolitikk enn Frp. Det er den skjeve fordelingen som rammer fattige i Norge, mye mer enn bompengene.

Une Bastholm krever å bli trodd når hun sier at hun ikke er noen stor fan av bomringer.

– Dessverre trenger vi bompenger noen steder. Vi må regulere bilbruken i Oslo og andre storbyer. Vi har rett og slett ikke plass til flere biler i byene. Bompenger er derfor et nødvendig onde som det er vanskelig å plassere uten å ramme noen, sier hun. Men framhever samtidig at hun gjerne blir med på å lete etter alternative løsninger.

– Derfor er vi åpne for å erstatte bomringene med en mer dynamisk veiprising. Da kan man differensiere kostnadene den enkelte må ut med for å bruke veiene. Det kan skje etter hvor mye bilen din slipper ut, etter hvor mye du bruker bilen og kanskje også etter inntekt, sier Bastholm, før hun konkluderer:

– Men husk at mange av bomprosjektene ikke hadde blitt noe av dersom vi hadde fått bestemme. Da hadde vi ikke brukt så mye penger på nye, store veier. I vårt budsjett øker vi bevilgningene til å gjøre de veiene vi allerede har tryggere, mange av dem i grisgrendte strøk, men vi foreslår å droppe en del store motorveiprosjekter.

Vi er åpne for å erstatte bomringene med en mer dynamisk veiprising

Fra talsperson til leder?

Foto

Une Aina Bastholm ble tidligere i år gjenvalgt som nasjonal talsperson i Miljøpartiet De Grønne. Hun fikk følge av Arild Hermstad som ny mannlig talsperson. (Mats Rønning / NTB scanpix)

Une Bastholm er en av to såkalt «nasjonale talspersoner» for MDG i Norge. Dette er en todelt lederstruktur som mildt sagt er uvanlig i Norge. Ingen andre partier har en delt ledelse på denne måten. Bastholms talsperson-kollega er Arild Hermstad. Enn så lenge. Snart skal også MDG bli mer som de andre. Etter en uravstemning blant partimedlemmene tidligere i høst ble det vedtatt at praksisen med to talspersoner skal avvikles. Så på landsmøtet i 2020 skal Miljøpartiet De Grønne velge ny ledelse, bestående av én leder og en nestleder.

– Er du lederkandidat?

For andre gang nøler Une Bastholm litt før hun svarer.

– Jeg har ennå ikke kjent ordentlig etter hvor mye jeg ønsker det. Jeg er småbarnsmor og eneste stortingsrepresentant i dag. Å bli partileder er et stort ansvar.

– Jeg vet rett og slett ikke helt. Jeg vil nok tenke mer over saken når det nærmer seg, sier hun, og legger til den obligatoriske frasen hun har til felles med absolutt alle norske toppolitikere som stilles lignende spørsmål, uansett partifarge:

– Så får vi se hva partiet trenger og ønsker.