– Overbevisende unnskyldning, men dårlig timing
– Giskes første unnskyldning var på papiret ganske god. Han sa mye riktig der, men det som gjorde at den ikke fungerte, var timingen. Den kom alt for fort, sier stipendiat i retorikk ved Universitetet i Bergen, Magnus Hoem Iversen, til Vårt Land (krever innlogging).
Han har tatt for seg daværende nestformann i Arbeiderpartiet, Trond Giskes, to omganger med unnskyldninger. Den første kom i Dagsrevyen den 21. desember i fjor, og lød slik:
«Jeg beklager at jeg har opptrådt på en måte som enkeltmennesker har opplevd som upassende eller ubehagelig. Det må jeg legge på min kappe. Det er min skyld. Og det er jeg veldig lei meg for.»
Hoem Iversen mener denne unnskyldningen egentlig fungerte som en forsvarstale. Årsaken er at det hadde gått for kort tid for reell selvransakelse, og at det han sa først og fremst fremstod som brannslukking.
– At han trakk inn metoo som en slags forklaring, var heller ikke heldig. Da introduserte han et nytt problem for seg selv: Jeg har handlet sånn i årevis, men ikke forstått at det er problematisk før det kom en emneknaggkampanje, utdyper Hoem Iversen overfor avisen.
Mer troverdig andre gang
Da Giskes andre unnskyldning kom fra talerstolen under stiftelsesmøtet til Orkland Arbeiderparti sist lørdag, gjorde Giske sin første offentlige opptreden etter å ha vært sykmeldt:
«Jeg er lei meg. Jeg er lei for at jeg har gjort noen vondt, varslerne, og også rammet min familie. Jeg er lei for at jeg ikke har vært bevisst nok på min rolle og makt, og jeg gir en uforbeholden unnskyldning».
– Denne unnskyldningen virker mer overbevisende. Han framstår som tydelig berørt, og det har gått lenger tid. Dessuten gir han uttrykk for faktisk anger, han tar ingen forbehold som kan dytte ansvaret over på, eller slå tvil om troverdigheten, til varslerne. Han unngår uheldige formuleringer av typen «en måte som enkeltmennesker har opplevd som upassende», sier Iversen til Vårt Land.
