­Ideologiene og deres arvtagere

Norske politikere er jordnære. Kampen for og i mot ulike interesser har for de fleste av dem alltid vært viktigere enn gjennomslag for den ene eller andre ideologien. Ideologiene har likevel fungert som et stillas rundt den evigvarende interessekampen.

Ideologi har bidratt til å holde politikere og velgere fast til de «rette» standpunktene, og de har gjennom historien gjort det lettere å få satt relativt kompliserte dragkamper om skatter, subsidieringer og reguleringer inn i en enkel og forståelig ramme.

Slik fungerer ideologiene fortsatt. Men de er supplert av mer moderne stillaser, eller rammesettere. Viktigst for velgerne er antagelig det politiske kartet – der partiene beveger seg mellom blokker, farger og verdier, og mellom høyre og venstre. Innad i partiene er det blitt like viktig å støtte seg til valgundersøkelser og meningsmålingsbaserte oversikter om velgernes oppfatninger av partiene, og av hvilke saker som er viktige for dem.

I denne artikkelen gjøres det et forsøk på å vise hvordan ideologiene fortsatt lever side om side med de nyere fremstillingene av retningsvalg, verdiorientering og kamp om sakseierskap. Formålet er at det skal bli litt lettere å følge med på politikken, og å forstå for eksempel hvorfor Sp og Frp er i ferd med å bli likere hverandre, hvorfor SV og KrF egentlig er ganske enige, og hvorfor Aps debatt om retningsvalg er så vanskelig tilgjengelig. Det allment aksepterte rådet til Ap etter valgnederlaget i 2017 var å gå til venstre, men det viser seg å kunne tolkes på mange ulike måter.

Foto

Distriktenes mann mot eliten. Senterparti-leder Trygve Slagsvold Vedum er klar i budskapet når han får en talerstol. Her fra Sps ­landsstyremøte nylig. (Vidar Ruud / NTB scanpix)

De klassiske ideologiene

Alle partiene på Stortinget, inklusive Rødt, har i de siste tiårene tonet ned sine opprinnelige prinsipper og ideologiske retningslinjer. Sosialistisk Venstreparti bekjenner seg ikke lenger til sosialismen. Frp vil ikke lenger la «Nordsjøens skatter betale folkets skatter», slik forgjengeren Anders Langes parti ville. Arbeiderpartiet har ikke laget prinsipp-program på 36 år og Høyre holder seg med en formålsparagraf der det snakkes om en «konservativ fremskrittspolitikk» – noe som etter gamle definisjoner lyder som en selvmotsigelse.

Det var få sperrer mot å vri ­politikken i retning av der man trodde ­velgerne var

Verdikonservatismen ble jo utformet som en reaksjon på den franske revolusjon og radikale fremskritt. Slagordet «forandre for å bevare» skulle forene alle dem som ville ta vare på den eksisterende samfunnsorden og som bare ville være med på skrittvise og langsomme endringer. De satte seg på høyre side i det franske parlamentet og ble således høyrepolitikere i konstant kamp mot de mer radikale som satte seg på plassene til venstre. Det norske Venstre har sitt navn fra den tiden – da Johan Sverdrup kjempet for en radikal reduksjon av Kongens makt og fikk gjennomslag for parlamentarismen.

• LES MER | Det som betyr noe på Stortinget i høst

For dagens høyre- og venstreideologer er det i mye større grad det som skjedde på 1900-tallet som har betydning. Sosialistene og de som ble forkjempere for en størst mulig velferdsstat grupperte seg til venstre, mens kapitalistene og de som ønsket å begrense statens og kommunenes makt ble høyrepolitikere. I alle dagens partier føres det tidvis ideologidebatter etter disse linjene. Når politikere i Høyre, Venstre og Frp sier at de vil ha lavere skatter, er det ikke bare fordi de vil at den enkelte skal ha mer igjen i lommeboken, men det er også fordi lavere skatter vil føre til at staten og kommunene blir mindre mektige. Det er et ideologisk mål at offentlig sektor over tid skal vokse saktere enn privat sektor.

Troen på kapitalismen gjenspeiles også i moderne høyrepartier – i den forstand at man har stor tro på at markedskreftene i de fleste sammenhenger er langt bedre enn politikerne til å løse aktuelle samfunnsproblemer. På venstre-siden er sosialistisk tankegods fortsatt gjeldende – selv om det er utvannet i ulik grad. Det betyr at det i de interne diskusjonene stadig kommer krav om at markedet og kapitalistene må temmes av det offentlige – enten i form av reguleringer eller ved at offentlig virksomhet gjør jobben. Diskusjonen om privat eller offentlig eldreomsorg/skole/barnehage er i sitt utspring ekte ideologidebatter – slik de har vært ført i vestlige demokratier i hele etterkrigstiden. Når det i dagens debatt på venstresiden tas til orde for sterkere regulering av boligmarkedet og å øke statens eierskap i industrien, er det ideologisk motivert.

Styringsideologien

Arbeiderpartiet tok et oppgjør med den rene sosialismen for 90 år siden. Etter den tiden er det sosialdemokratisk tenkning som har vært retningsgivende – og sosialdemokrati har etterhvert blitt definert som den politikk de europeiske sosialdemokratiske partier til enhver tid fører. Med en slik uhøytidelig, men virksom definisjon, er det ikke rart at de fleste sosialdemokratiske partier gikk mot høyre på 1990-tallet. Det var få sperrer mot å vri politikken i retning av der man trodde velgerne var. Den egentlige ideologien viste seg bare å være en målsetning – nemlig den om at sosialdemokratiske partier alltid må skaffe seg så stor oppslutning i valg at de kan få regjeringsmakt.

Når de ­største velger­gruppene har kjenne­tegnene til venstre­sidevelgere, må Ap også se ut som et venstre­parti

Aps ønske om å være et stort styringsparti har vært så sterkt og så langvarig at det i seg selv har ført til noe som kan defineres som en ansvarlighets- og styringsideologi. Det er hele tiden en levende debatt innad i Arbeiderpartiet om hva man kan og ikke kan gjøre for å ivareta omdømmet som et ansvarlig styringsparti. Det er avgjørende at man ikke skal bli beskyldt for å sette økonomien over styr. Dagens Ap-politikere ønsker også – rent prinsipielt – å vise at de er endringsvillige. Tankegangen er at det hele tiden er nødvendig å modernisere velferdsstaten slik at velgere fleste oppfatter den som rimelig god og effektiv. Det sees som en forutsetning for at den øvre del av middelklassen skal føle at de får noe igjen for skattepengene og at de ikke går over til private alternativer.

Høyre er 100 prosent enig. For 15 år siden kjørte partiet valgkamp under slagordet «mer igjen for pengene», men det var såpass lite vellykket at Erna Solberg etter noen år heller ga ut boken «Mennesker, ikke milliarder». Partiets ambisjon nå er å bli et stort styringsdyktig folkeparti. Det innebærer en pragmatisme som det verdikonservative Høyre deler med det sosialdemokratiske Arbeiderpartiet. Som vi skal se ganske snart, blir ideologien nedtonet til fordel for betraktninger om hvilke velgergrupper man skal rette seg inn mot.

Foto

Leter etter retning. KrFs partileder Knut Arild Hareide lanserte sin bok «Det som betyr noe: Et KrF for vår tid» på Aschehoug Forlag tirsdag denne uken. (Ole Berg-Rusten / NTB Scanpix)

Før det er det nødvendig med et sveip innom de andre partiene og deres ideologiske grunnlag. Da blir det også lettere å se hvordan ideologi må kobles med verdiorientering og partikultur, dersom man skal forstå drivkreftene som virker innenfor partiene. Kristelig Folkeparti bekjenner seg til en ganske vag og pragmatisk kristen-demokratisk ideologi, mens verdigrunnlaget er skarpt og partikulturen sterkt definerende. Selv om man ikke lenger er nødt til å være kristen for å være tillitsvalgt i KrF, er det ytterst vanskelig ikke å være det. Når partiet definerer kampen for menneskeverdet til blant annet å være i mot selvbestemt abort, får det en ideologisk profil som skiller det fra alle de andre partiene.

• LES MER | Minst 50 prosent sjanse for regjeringskrise i høst

Rødt er også radikalt annerledes – men kanskje mer i sin ideologiske tradisjon enn ved det som gjelder i dag. Rødt definerer seg fortsatt som et revolusjonært sosialistisk og marxistisk parti, men de delene av denne ideologien som tilsa væpnet revolusjon er fjernet. Når dagens Rødt-leder, Bjørnar Moxnes, blir spurt om han kaller seg selv marxist, spøker han det gjerne bort med at han gjør det i godt selskap. Det mest særpregede ideologiske ved Rødt i dag er at det er mer radikalt enn de andre partiene som bekjenner seg til en sosialistisk tradisjon.

Å betegne radikalisme som en ideologi gir mening også om man skal forstå Miljøpartiet de Grønne – ensakspartiet uten et tradisjonelt ideologisk grunnlag. Det finnes riktignok sterke verdikonservative elementer i partiet ved at det ene store formålet er å ta varet på miljøet og å bekjempe klimaendringer. Forslagene til løsninger er imidlertid så radikale at det gir best mening å plassere partiet som et venstreparti i ideologisk forstand.

Radikale til høyre og til venstre

Plasseringen av de radikale på venstresiden er slett ikke uproblematisk. I Fremskrittspartiet finnes det fortsatt mer eller mindre rendyrkede liberalister. Noen av dem har også funnet veien til Venstre. De vil ha langt færre statlige reguleringer enn i dag og en drastisk reduksjon i statens utgifter. I en norsk sammenheng er de ytterst radikale, selv om de ikke er i nærheten av å gå så langt som de ekte liberalistene – de som vil at staten skal nøye seg med å sikre trygghet og lov og orden. Ettersom liberalismen er en åpenbar høyre-ideologi, bruker vi ofte begrepet høyre-radikale om denne delen av Frp og Venstre.

I begge partier er liberalistene i klare mindretall. Venstre er i mye større grad preget av liberale og sosialliberale holdninger. De står i en tradisjon der målet var å frigjøre enkeltindividet fra konformitetspress og statlig og kommunal overstyring, men der det offentlige likevel samtidig skal verne om svake og utsatte grupper. Sosialliberalerne vil ha et sikkerhetsnett for de som trenger det, men er samtidig opptatt av at velferdsordningene skal være målrettede.

Fremskrittspartiets liberalister blir jevnt og trutt overkjørt av pragmatikerne i partiet – de som legger avgjørende vekt på at partiet er gjenkjennelig for sine viktigste velgergrupper. Da landsmøtet våren 2018 diskuterte forbud mot bønnerop, var det vanligvis så gode Frp-argumentet om at man «ikke kan forby alt man er i mot» lite virkningsfullt. Et stort flertall syntes det var viktigst å markere at Frp er partiet som er aller mest i mot innvandring, og aller ivrigst i å stille krav til innvandrerbefolkningen.

Dermed er vi over til det man kan kalle de ytre drivkrefter for partiene – hvordan de posisjonerer seg i forhold til ulike velgergrupper og organiserte verdi- og interessefellesskap.

Stein Rokkans konfliktlinjer

Foto

Aksemannen. Stein Rokkan var statsviter, politisk og historisk sosiolog, historiker, samfunnsstatistiker, datapionér og franskfilolog. Han ble verdenskjent for sine analyser om politiske akser og skillelinjer. (NTB scanpix)

Senterpartiet er landets mest rendyrkede interesseparti. Det er dannet for å ivareta bøndenes interesser og det har etter hvert utviklet seg til å bli distriktenes parti. Den relativt sterke konservatismen man finner i Sp er kommet som en følge av at velgerne i distriktene er mer tradisjonelle enn de moderne urbane velgerne. Ideologi er kommet etter interesse.

Merkelappene «de moderne mot de tradisjonelle» inngår i et sett med beskrivelser som valgforskerne og meningsmålerne bruker for å forstå velgernes adferd. De fleste av dem tar utgangspunkt i den verdenskjente statsviteren Stein Rokkan, og hans forskning om konfliktlinjene i norsk politikk. De gjør det mulig å tegne et kart over det politiske landskapet. Den viktigste konflikten er ideologisk definert – velgerne blir gruppert etter en høyre-venstre akse. Urbane menn med relativt høy inntekt og øvre middelklassebakgrunn er sterkt representert på høyresiden der man vil ha lavere skatter og mindre offentlig sektor. Dårligere betalte kvinner i offentlig sektor med arbeiderbakgrunn – både i byene og i distriktene – er i flertall på venstresiden.

Men det er flere akser. Senterpartiet danner det ene ytterpunktet på sentrum-periferi aksen, mens det er Kristelig Folkeparti som holder bredden på konfliktlinjen som beskriver verdibevissthet. Verdi-begrepet er etter hvert blitt fylt med mye nytt innhold, men den opprinnelige konflikten sto mellom de sekulære og de som i størst grad ville at kristne verdier skulle prege samfunnet.

Skillet mellom de som var for og i mot NATO var det viktigste på en utenriks- og sikkerhetspolitisk akse som i flere tiår nesten har vært glemt, men som er dukket opp igjen i en ny og meget potent form. Striden nå står om tempo og omfang på globaliseringen – eller for å si det motsatt: Hvor stor den nasjonale selvråderetten skal være. Global-nasjonal aksen er blitt et nyttig redskap når man skal analysere kampen om EU og EØS, men den er i de siste årene også blitt brukt aktivt for å forklare anti-establishment strømninger og innvandringsmotstand.

Den gamle motkultur-aksen er også i ferd med å bli fylt med nytt innhold. Tradisjonelt var det sentrumspartiene, Venstre, KrF og Sp som holdt ytterskansen på konfliktlinjen som gikk mellom de motkulturelle i distriktene og de urbane i byene. De var opptatt av å kjempe mot avkristningen, bokmålet og den løsslupne alkoholpolitikken som de mente de moderne byfolkene sto for. I disse sakene forfektet de ytterpunkt-standpunkter, men de ble likevel kalt sentrumspartier fordi de i den økonomiske politikken lå mellom Høyre og Arbeiderpartiet.

Nå har Venstre flyttet seg nesten til den andre siden på en omdefinert motkulturakse som går mellom tradisjonsforsvarerne og modernisererne. Den brukes også for å forklare både innvandring og avstanden mellom folk og elite. Her i landet er antagelig avstanden mellom topp og bunn mindre enn i de fleste andre vestlige land, men den er stor nok til at den blir virksom i politikken. Den bidrar også til å gjøre Fremskrittspartiet og Senterpartiet likere enn de har vært tidligere. Både Sp og Frp har begge sett at de har sitt største velgergrunnlag blant folk som står langt fra elitene – kulturelt og/eller geografisk. Dermed har de mobilisert støtte ved å fremstille seg selv på omtrent samme måte – som folkets forsvarere mot elitemakten utøvet av Oslo-baserte politikere og byråkrater.

Arbeiderpartiet som eksempel

Dermed er vi nær svaret på hvordan kunnskapen om de politiske konfliktlinjene brukes av partiene i dag og hvordan den kan kaste lys over de ulike ideologidebattene. Ta Arbeiderpartiet som eksempel: De mange som ønsker at partiet skal gå til venstre, er slett ikke enige seg i mellom. Noen av dem har en ideologisk argumentasjon – partiet må gå mot private velferdsløsninger og for høyere skatter fordi det fortsatt er slike løsninger som gir det beste samfunnet. Partiet må rett og slett bli seg mer bevisst sitt ideologiske utspring.

Andre igjen, og det er antagelig de fleste, mener at partiet må gå til venstre for å bli mer gjenkjennelig. Når de største velgergruppene har kjennetegnene til venstresidevelgere, må Ap også se ut som et venstreparti – både i argumentasjon og i en viss grad i representasjon. Dette forklarer den tilsynelatende selvmotsigelsen som ligger i at det å alliere seg med fagbevegelsen automatisk sees som en venstredreining. Deler av LO ligger langt på høyresiden i spørsmål som dreier seg om klima, innvandring og likestilling. I Fellesforbundet har det til og med vært ledende representanter som har delt høyresidens syn på formuesskatt. Standpunktene i enkeltsaker er imidlertid mindre viktig enn klassefellesskapet. Ingen i Fellesforbundet føler at de har noe felles med politikere fra Høyre. De tilhører arbeiderklassen og den er på venstresiden. Ferdig med det.

Det er i dette klasseperspektivet Jonas Gahr Støres sosiale bakgrunn blir problematisk. Det er ikke det at han har penger i banken som er vanskelig, det er det at han har arvet dem, og at han stort sett i hele sitt liv har bodd og feriert sammen med andre kapitaleiere og sjefer. Han er en representant for arbeiderklassens motpart. Ingen tviler på at hans intellektuelt motiverte beslutning om å velge seg Arbeiderpartiet kan gi ham de rette standpunktene i enkeltsaker, men det er en utbredt tvil om dybden i hans engasjement. Forstår han det sosiale og kulturelle imperativet som følger med det å komme fra arbeiderklassen?

Ap-lederens svenske kollega har et motsatt problem. Stefan Löfven har den rette klassebakgrunnen, og det blir av og til brukt mot ham. Hva forstår han av middelklassens problemer og om den kompliserte samfunnsstyringen når han «bare» er sveiser, og stort sett har bygget seg opp til leder og statsminister i fagbevegelsen?

Det kan bli galt uansett – ganske enkelt fordi dagens sosialdemokratiske partier skal treffe både de velgerne som er klassebevisste, og de som ikke er det. Den siste gruppen er aller mest opptatt av trygg og effektiv styring. Det er her du finner de såkalte lillavelgerne – de som flyter mellom de to store styringspartiene.

Jakten på lillavelgerne

Foto

Mennesker, ikke ­milliarder. Stats­minister Erna Solberg besøker Høyres bydels­foreninger på Stovner i Groruddalen. Hun kom nok ikke dit for å tale om skatte­lettelser og ­fjerning av formuesskatten. (Vidar Ruud/NTB scanpix)

Den gruppen velgere som egentlig ikke bryr seg om partifarge, men heller verdsetter kompetent styring, er ikke veldig stor. Men den er ekstremt viktig fordi den flyter mellom Høyre og Ap og er så stor at den i mange valg avgjør hvem som blir statsminister. Partiene bruker meningsmålinger, holdningsundersøkelser og ulike fokusgrupper for å finne ut mest mulig om denne gruppen. Etter hvert kommer de også i økende grad til å bruke stordataanalyser av sosiale medier.

Bruken av denne informasjonen er så omfattende og så viktig for partistrategene at den stadig blir referert til i de interne debattene. Det er via en slik mekanisme at det blir riktig å snakke om bruken av moderne velgerkunnskap som en erstatning for ideologi. Eller eventuelt som en avtager for de gamle ideologiene. På samme måte som sosialistiske eller konservative læresetninger i gamle dager kunne brukes i partidebatten til å kjempe igjennom enkeltstandpunkter, kan man i dagens interne debatter bruke kunnskapen om hva lillavelgeren mener som et trumfkort. Her skal det det gis noen eksempler:

I Høyre er det mange tillitsvalgte som ikke skjønner hvorfor partiledelsen foran hvert valg freder sykelønnsordningen. Det ideologisk riktige for et høyreparti hadde vært å innføre noen flere insentiver slik at både den ansatte og arbeidsgiveren jobbet litt ekstra for å få ned sykefraværet. Partistrategene kan imidlertid slå dem i hodet med tall og analyser som viser at lillavelgerne vil hoppe over til Ap, dersom Høyre utfordrer sykelønnsordningen. Man kan bli ideologisk renere, men man vil miste makten.

I Høyre er det mange tillitsvalgte som ikke skjønner hvorfor partiledelsen foran hvert valg freder sykelønnsordningen

Tilsvarende går debatten om skatt i Arbeiderpartiet. De ideologisk bevisste mener det er riktig å gå inn for økt skatt, fordi det både vil føre til økt omfordeling og bedre finansiering av velferdstjenester. Lillavelgerne antas å være opptatt av egen lommebok, og partiets meningsmålingseksperter regner med at de vil gå over til Høyre, dersom Ap kjører valgkamp for økt skatt. Som kjent gjorde partiet det i fjorårets valgkamp, og det er mange som i ettertid minnet om analysen: Flertallet tapes, om man tar mer hensyn til den gamle ideologien enn den nye kunnskapen om velgernes adferd.

• Opptatt av ideologi? | Les hele vår artikkelserie om politisk ideologi her 

Sett fra et ideelt ståsted er det galt at velgernes antatte holdninger skal avgjøre hva et parti mener. Politiske partier skal i utgangspunktet presenterte seg for velgerne med politiske løsninger som de tror på. Borgerne skal velge dem, partiene skal ikke la seg styre av velgerne. Ekstra betenkelig – sett fra et demokratisk ståsted – er det at kunnskapen om hva velgerne mener både er upresis og statisk. Holdningsundersøkelser kan eksempelvis gi vidt ulike resultater avhengig av hvordan spørsmålene blir stilt.

Dermed er vi inne på den delen av de gammeldagse ideologiene som nå er erstattet av kommunikajonskunnskap. En klassisk ideologi er jo ikke bare et helhetlig sett av holdninger og svar på aktuelle politiske problemstillinger – det er også en presentasjon av et verdensbilde. Sosialistene og kapitalistene mobiliserte sine tilhengere ved å fortelle enkle historier om klassekamp. Ut av disse enkle historiene sprang de politiske løsningene.

En parallell i dagens verden er å ha problemstillingsprivelegiet. Den som klarer å få folket til å tro på sin fortelling om hva som egentlig er problemet i dagens samfunn, får nesten automatisk velgerne til å godta svarene.

I moderne politikk gjelder det å vinne virkelighetsbeskrivelsen, eller for å si det med andre ord: Å være den beste historiefortelleren.

I den bransjen driver også alle nyere populistiske bevegelser. Det skal det skrives mer om i en annen artikkel.