Hvilken verden skaper populistene?

Med den siste tids fremgang i valg og på meningsmålinger er alt duket for at populistiske partier i Europa, og andre steder, vil få mer innflytelse på samfunnsutviklingen.

Innvandring og integrering har alltid vært de viktigste spørsmålene for disse partiene. Men utover det, hva slags verden vil de egentlig skape?

Tre forskere ved tyske Köln Universitet og Universitetet Leiden i Haag i Nederland har for første gang gjort en større studie på hvordan høyre-populistiske partier har påvirket utviklingen av velferdsstaten i Europa de siste 30 årene.

Utgangspunktetet er tidligere forskning som har vist at populistiske partier lykkes best i å hente velgere ved å appellere til verdier og identitet. Typiske sosioøkonomiske saker, som for eksempel offentlig forbruk på sosiale tiltak, har kommet i andre rekke.

Men det betyr ikke at partiene har skygget unna slik politikk, de har bare ikke klart å enes om retningen. Uenigheten bunner i at partiene har hentet stemmer fra to svært forskjellige grupperinger i samfunnet.

Blant liberalistene i de populistiske partiene på høyresiden finner man ofte folk med bakgrunn fra det såkalte småborgerskapet. Dette er typisk bedriftseiere som har sett seg lei av statlig inngripen og skatter og avgifter.

Den andre gruppen er velgere fra arbeiderklassen som tidligere stemte på venstresiden. I mange av partiene har denne gruppen vokst til å bli den dominerende.

Så langt har innvandringspørsmålet samlet disse to gruppene. Men flere har pekt på at partiene har tilpasset seg sine nye og mindre liberalistiske velgere ved å gå mot sentrum og venstre i stadig flere spørsmål - særlig det som har med fordeling og velferdsstaten å gjøre.

I andre spørsmål har de høyre-populistiske partiene satset på det forskerne omtaler som en strategi som har til hensikt å tåkelegge egen posisjon ved å være vag og til dels selvmotsigende.

I forskningsartikkelen The Impact of Populist Radical Right Parties on Socio-economic policies fremsettes følgende hypotese: Sentrum-høyre regjeringer med deltagelse av et høye-populistisk parti, fører en mer fordelende økonomisk politikk enn sentrum-høye-regjeringer uten.

Samtidig argumenterer forskerne for at deregulering trolig vil være en viktig del av en slik regjering.

Siden deregulering er politikk som ikke er like direkte truende for de høyre-populistiske velgerne, vil det fungere som en god hestehandel i bytte mot innstramming i innvandringspolitikken, er argumentasjonen.

Dessuten heter det videre at deregulering ofte vil ramme fagforeningene som disse partiene alltid har vært skeptiske til i utgangspunktet. Fagforeninger er elitistiske og derfor en god politisk skyteskive for populister som nesten alltid kan defineres av en retorikk hvor «det ekte folket» utfordrer den «etablerte eliten».

Dereguleringspolitikk har også den fordelen for partiene at effektene lenge vil være vanskelige å peke på. Dermed fremstår partiene uten en klar posisjon i en internt splittende sak.

For å teste hypotesene sine har forskerne laget et datasett med en rekke europeiske regjeringer de siste 30 år hvor høyre-populistiske partier har deltatt direkte, eller hvor regjeringen har vært avhengig av dem for støtte i parlamentet. Dermed blir for eksempel Syse-regjeringen fra 1989 til 1990 en del av datasettet, siden Frp ga en del avgjørende stemmer fra sin fløyposisjon.

Og dataene støtter opp om hypotesene.

Mens sentrum-høyre-regjeringer i Europa ville ført en markedsliberal økonomisk politikk de siste tiårene, har avhengigheten av høyrepopulister gjort at det motsatte i mange tilfeller har skjedd.

Og jo lenger denne konstellasjonen får regjere, jo sterkere blir effekten, ifølge analysen.

Når det kommer til deregulering, viser det seg at sentrum-høyre-regjeringer har hatt dette i aller høyeste grad på agendaen, og dersom de fikk regjere alene, ville man resultatet blitt en betydelig omlegging av samfunnet på dette området.

Men dersom et høyre-populistisk parti får innflytelse i regjeringen, er sluttresultatet faktisk null deregulering på sikt.

Samtidig påpeker forskerne at partiene ser ut til å ha vært mer åpne for deregulering av arbeidsmarkedene enn finansmarkedene.

Frps effekt

Det er fortsatt tidlig å konkludere noe som helst om Solbergs regjeringstid med Frp, som lenge har vært omtalt som et populistisk parti på høyresiden. Men så langt viser det seg at antall ansatte i offentlig sektor har est ut og at den offentlige pengebruken er på sitt høyeste nivå noensinne.

Det har ikke vært snakk om kutt inoen velferdsorndinger av betydelig størrelse.

Samtidig har regjeringen startet en omfattende deregulering av jernbanen og ved flere anledninger hisset på seg fagforeningene. Frps første arbeidsminister Robert Eriksson måtte sågar gå av etter massiv kritikk etter foreslåtte endringer i arbeidsmiljøloven som åpnet for større fleksibilitet rundt midlertidighet.