En oppdretter styres av 9 lover, 6 departementer, 6 etater, fylkeskommunen og kommunen

Salmon Group som representerer småskala oppdrettere langs hele kysten, har sett seg lei av det byråkratiske lappeteppet som møter næringen rundt om i distriktene.

I en høringsuttalelse til ekspertutvalget for regionene, hvor nye regionale oppgaver er oppe til diskusjon, lanserer gruppen et forslag om en egen digital plattform under fylkeskommunenes vinger.

Foto

Nils Aadland i Salmon Group med konstruktivt forslag til ny digital plattform. Foto: Salmon Group.

– Næringen vår er rigget for å være en liten nisjebransje, sier direktør for samfunnskontakt, Nils Aadland

Han mener bransjen er for fragmentert:

– Det er mange aktører som skal mene og si noe om næringen. Det blir vanskelig for en liten bedrift som kanskje har bare 5 ansatte.

For mye lakserosa teip

Han kan se ut til å ha et poeng. Totalt er det ni lover, seks departementer, seks statlige etater, fylkeskommunen og kommunen hvor oppdrettsanlegget ligger som får konsekvenser for en liten oppdrettsbedrift.

Når det hver uke skal det rapporteres inn eventuelle endringer som får følger for konsesjonen, kan det bli mye å følge med på.

Snakker ikke sammen

I utgangspunktet burde det være håndterlig, men ifølge Aadland snakker ingen av myndighetsorganene sammen. Dessuten varierer praksis fra fylke til fylke.

Mens man for biler har et felles register, sitter hvert instans i det offentlige med hver sin oversikt over havbrukene. Et felles register finnes ikke.

Tidligere hadde Fiskeridirektoratet styringen med såkalte fiskerirettledere i hvert fylke. Og med det følte de også et visst eierskap til styringen i bransjen. Men dette ble de fratatt da ansvaret for rettlederne ble gitt til fylkeskommunene.

– Etter dette virket det som alle bare jobbet for seg uten å tenke på den overordnede prosessen, sier Aadland.

Slik han og næringen ser det er resultatet blitt en mangel på dialog mellom bedriftene og forvaltningen som tidvis får store konsekvenser for den enkelte.

En oppdretter ventet på svar på søknaden sin i et halvt år uten å høre noe. Da han selv tok kontakt, var svaret at det manglet et kart i søknaden. Ville han vite mer, måtte han ta kontakt med en annen instans.

Overarbeidet av lakseboom

Det handler ikke om inkompetanse. Lakseboomen har ført til at de regionale myndighetene er svært underbemannet til å ta imot søknadsmassen.

Fylkesmannen i Sogn og Fjordane har fått en tidobling i antall saker på lakseområdet, men er bemannet som for 15 år siden. Da blir det vanskelig å opprettholde garantien om at alle skal få svar på søknaden sin innen 22 uker.

Kan det tenkes at det er et midlertidig problem?

Aadland tror ikke det. I fremtiden er sjansen større for at det kommer til flere forskrifter enn for at det blir færre.

– Det har bare økt i omfang. Det er ingenting som tyder på at noe annet enn at arbeidsmengden kommer til å fortsette å øke fremover, sier han.

Fylkeskommunen bør eie prosessen

Laksenæringen har valgt å møte utfordringen på en konstruktiv måte. Forslaget om en digital plattform skal sørge for mer samarbeid mellom næringsaktører og forvaltning.

Tanken er at en portal som allerede er i bruk i en bransje som ofte ligger milevis fra kommunehuset, burde utvides til å kunne håndtere lakserapportering også. Det kunne for eksempel være at man går gjennom Altinn.

– Dersom det mangler et kart, så får søker beskjed om det automatisk. Man kan sjekke status og hvor saken ligger, sier Aadland som selv har erfaring fra utvikling av IT-prosjekter:

– Vi tror fylkeskommunen bør ta eierskap til selve IT-portalen og med det prosessen, sier Aadland og peker på at Difi kan spille en veiledende rolle.