Den fryktløse

Han flørter med Trump, prater med Putin, omfavner Merkel og megler i Saudi-Arabia. Macron var selvsagt på plass i Davos denne uken også. Han forandrer Frankrikes rolle i verden.

I november, på den franske minnedagen for våpenstillstanden i Compiègne som avsluttet Den første verdenskrig, skrittet Vésuve de Brekka i duskregn sakte oppover Champs-Élysées, ved siden av sin president. Knappe to måneder senere følger den ni år gamle vallaken ham til Beijing.

Hesten var Emmanuel Macrons gave til vertene, i anledning av hans første statsbesøk i Kina. Under banketten til hans ære overrakte han partisjef Xi Jinping høytidelig et fotografi av det usedvanlig flotte dyret – fra stallen til Den republikanske garden.

Anekdoten er symbolsk for utenrikspolitikken til den unge presidenten: gjerne overraskende, av og til litt hemningsløs. Men alltid selvbevisst.

En mann av de store gestene

Han håndhilser et øyeblikk for lenge og for fast på Donald Trump, eller nesten kveler ham i sin hjertelighet over den felles feiringen av nasjonaldagen. Han kjører Vladimir Putin gjennom slottshagen i Versailles for så å irettesette ham foran en samlet presse. Og han svinger seg opp til å være den øverste klimabeskytteren og deler ut slagordet: «Make our planet great again».

Enhver legger merke til ham, nykommeren på den internasjonale scenen. Emmanuel Macrons entré var høylytt og ga gjenklang. Og det virker som om han har fulgt dette prinsippet fram til i dag: stor innsats, overalt og utrettelig. Små, velregisserte opptreden er det færre av. Macron elsker den store gesten og pompøse iscenesettelser, noe som skyldes hans forkjærlighet for symbolikk.

Redd for kontakt er han ikke. Fryktløs omfavner han, klapper han, stråler og går ikke av veien for fysisk kontakt. Han tar Trump på armen under en militærparade og Østerrikes kansler Sebastian Kurz på hoften under statsbesøket i Paris.

Og folk liker det: Donald Trump kaller Macron en «grei kar». Han er «smart» og «sterk», mener den amerikanske presidenten. «I all begynnelse bor en magi», formulerte selv Angela Merkel uvant lyrisk første gang hun møtte Macron etter at han ble valgt til president.

De snakker til meg som om jeg fortsatt skulle representere en kolonialmakt. Men jeg vil ikke bry meg om strømforsyningen i Burkina Faso

Siden mai i fjor ser verdenen igjen oftere til Frankrike og kan tilsynelatende ikke få nok av denne gutteaktige mannen med de store gestene. På få måneder har Macron greid det som hans forgjengere ikke greide i løpet av tiår: å la Frankrike igjen fremstå som et moderne land, som en ledende europeisk kraft med voksende innflytelsessfære.

Presidenten har et utpreget talent til å finne den rette tonen hvem enn han møter, heter det i Élysée-palasset.

Det er ikke så lenge siden at den franske republikken ble oppfattet som et land som var snørt sammen i et korsett av herdete strukturer og som holdt på å kvele seg selv. Da laget Frankrike bare overskrifter når landet ble offer for terrorangrep – eller når det ble skrevet om en politisk overklasse som oppførte seg så arrogant at den trodde at selv den mest massive skandalen ikke kunne rokke ved dens stilling. Den innenrikspolitiske apatien gikk hånd i hånd med den utenrikspolitiske blekheten.

Forgjengernes forsøk å korrigere dette inntrykket, ved å delta i internasjonale militæraksjoner, hjalp heller ikke. Nicholas Sarkozy ville profilere seg med sin inngripen i Libya-konflikten, mens Francois Hollande lot IS-stillinger bombardere. Begge aksjoner har vært «grusomt feil», er dommen fra etterfølgeren deres i dag.

France is back

RÅDGIVER: President Emmanuel Macron (til høyre) i samtale med sin utenrikspolitiske rådgiver, Philippe Etienne, mellom møter under FNs generalforsamling i New York i fjor.

Foto

AFP PHOTO / LUDOVIC MARIN

Macron satser på dialog: «Vi snakker med alle.» Han søker kontakt med Bashar al-Assad, den syriske diktatoren. Han vil være den første franske topp-politikeren siden 1971 som besøker Iran. Helst så snart som mulig. Hans aktivitetstrang finner gjenklang.

Sannsynligvis står Macron i samme rekke som presidenter som Charles de Gaulle og Francois Mitterrand, skrev nylig tidsskriftet «Foreign Policy». US-magasinet «Time» slo allerede i november fast at Macron vil være den nye lederen av den frie verden. Selv om presidenten bestrider det, så høres han ofte slik ut. For bladet «Economist» var Frankrike vinneren av året 2017. Landet hadde fornyet seg helt på egen hånd: «Frankrike har overgått alle forventninger», skrev britene. France is back.

I Brussel er mangeårige franske diplomater overrasket over hvor mye mer vekt presidentens ord plutselig kan få. Også Berlin konstaterer returen av en partner i øyehøyde. At en rekke av Macrons ideer om Europa, presentert i en prinsipptale ved universitetet Sorbonne like før det tyske valget, nå finnes i sonderingspapirene til både kristeligdemokrater og sosialdemokrater, er bare ett bevis på det.

Hvorfor vil han delta i forhandlinger overalt, og blande seg inn i alt?

I forrige uke kunngjorde den tyske kansleren et besøk i Paris – for personlig å informere Macron om regjeringsforhandlingene i Tyskland.

Forholdet til Tyskland har vært viktig for Macron, fra begynnelsen av. Derfor har han også oppnevnt den tidligere franske ambassadøren i Berlin, Philippe Étienne, til sin diplomatiske sjefsrådgiver. 62-årige Étienne er en vennlig mann og erfaren diplomat med stilsikker smak for briller. Han snakker ikke bare flytende tysk, men også russisk, serbokroatisk og rumensk. Han har dessuten, sammen med Francois Hollande, gjennomført ENA, den franske høyskolen som utdanner ledere til statsadministrasjonen.

Til den såkalte «cellule diplo» hører tolv rådgivere. Noen av dem har Macron studert sammen med, andre har tidligere jobbet for ham i Næringsdepartementet. Blant dem 35 år gamle Clément Beaune. Hans betraktninger om Europa ble kopiert og spredt allerede mens han studerte. Så strålende var de. Under valgkampen vek ikke Beaune fra Macrons side. Macrons initiativ for Europa bærer hans håndskrift. Beaune er vittig, smart og rett fram – en heller sjelden egenskap hos diplomater.

I Kina gjorde Macron visstnok inntrykk med sin gave. Statssjef Xi Jinping skal ha blitt rørt av så mye oppmerksomhet. Siden sitt besøk i Paris i 2014 svermer nemlig Xi for hestene til Den republikanske garden.

Han ville heretter komme på besøk hvert år, lovet Macron og siterte de Gaulle som kineserne elsker siden Frankrike var ett av de første landene som anerkjente folkerepublikken i 1964: «Frankrike er og vil være makten i Europas hjerte som fører dialogen med Kina», annonserte Macron og så ut til å ha helt glemt at dette er en rolle som hittil har vært Angela Merkels.

Kina-besøket har endelig gjort ham til Europas «leader», skrev en italiensk avis. Og «Handelsblatt» utnevnte ham til og med til sjefdiplomat.

Europas nye leder?

Selvfølgelig bruker Macron all sin utstrålingskraft til å profilere Frankrike. Landet hans, erklærer han utilslørt, skulle igjen bli en stormakt. «L´influence», det gamle prinsippet om at Frankrike utøver innflytelse på verden, gjelder fortsatt som ledestjerne i Élysée-palasset.

Det er en vågal spagat å ville holde et øye med Europas interesser samtidig som han skal gjøre seg gjeldende på verdensscenen. Særlig i land som Kina. For slike reiser handler også om milliardtunge handelsavtaler.

En slovakisk minister sammenlignet Macrons Europa-planer med oppfordringen til å bestige Mount Everest uten surstoffapparat

Med Macron og hans politikk er det litt som med Goethe og hans dikt «Fiskeren»: «Halvt dro han henne, og halvt sank hun hen», heter det i balladen fra 1779. Omtrent slik kan man forestille seg det med denne presidenten og hans suksess i utlandet.

Macrons stjerne stråler for øyeblikket – men det er også fordi det ikke finnes noen som konkurrerer med ham. I Amerika regjerer Trumps vilkårlighet, britene har trukket seg tilbake som det kjente pinnsvinet, og Merkel har unektelig passert maktens høyeste tinder. På den vestlige halvkulen finnes det i alle fall ingen som ser ut til å kunne stoppe Emmanuel Macron.

At han mangler en sparringspartner, ser noen som et problem. For hva vil én person alene kunne utrette, uansett hvor mye han virvler rundt?

For Bertrand Badie, professor i internasjonal politikk ved universitetet Sciences Pro i Paris, er Macron for høylytt og aktiv.

Diplomati, sier Badie, er egentlig en diskret, stille virksomhet. Vellykkede diplomatiske initiativer kommer sjelden med en trommevirvel.

– Hvorfor vil han delta i forhandlinger overalt, og blande seg inn i alt? spør Badie.

En fransk unote?

GUTTA PÅ TUR: Emmanuel Macron og US-president Donald Trump overværer en militærparade i Paris.

Foto

AP Photo/Michel Euler

Hva oppnår man hvis man vil roe ned Trump, stagge Iran og i tillegg løse konflikten mellom israelerne og palestinerne? Macron, mener Badie, har så langt bare produsert bilder. Det er altfor tidlig å kunne avsi en korrekt dom over hans utenrikspolitikk. Likevel er det en «déformation francaise», en fransk unote, å ville blande seg opp i alt – å ville være tilstede overalt.

Og det stemmer jo: Macron tar imot Netanyahu, like etterpå Abbas. Og i mellomtiden bidrar han til at den libanesiske statsministeren Hariri returnerer fra Saudi-Arabia. Eller, slik det skjedde i fjor sommer, at han raskt forhandler fram en våpenhvileavtale i Libya, i et lite slott utenfor Paris. Konsekvensen av disse «fredssamtalene» var at han irriterte noen nokså kraftig med sitt sololøp. Særlig fordi han ellers bedyrer ved hver anledning at han er en stor tilhenger av multilateralisme, altså å involvere flere.

Like før årsskiftet så det ut som om han ville overgå seg selv. I løpet av en uke reiste han i tre dager gjennom Vest-Afrika, så videre til Algerie og Qatar. Han organiserte et eget klima-toppmøte og inviterte ikke bare stats- og regjeringssjefer, men også det internasjonale veldedighets-jetsettet. «One Planet Summit» døpte han arrangementet som var effektivt – i alle fall mediemessig. Bare én dag senere innkalte han den såkalte «G5-Sahel-gruppen» for å diskutere felles mål i kampen mot terrorisme.

Bortsett fra det overdrevent teatralske av og til: symbolikk burde ikke undervurderes i utenrikspolitikken. Macrons ambisjoner vil kunne få vidtrekkende konsekvenser – særlig for Europa. For eksempel er hans forslag om en fornyelse av EU noe særlig østeuropeerne skeptiske til.

En slovakisk minister sammenlignet Macrons Europa-planer med oppfordringen til å bestige Mount Everest uten surstoffapparat. Men mange andre europeiske partnere reagerer positivt på Macrons krav om fornyelse.

En ny politisk generasjon

At han er en politiker fra en ny generasjon, viste Macron på sin Afrika-reise hvor han kom med hittil helt ukjente toner: foran et ikke akkurat velvillig publikum i Quagadougou holdt han en tale. Burkina Faso var fram til 1960 fransk koloni.

Under den påfølgende spørrerunden ble han angrepet av en student som spurte hvordan det skulle være mulig å gjennomføre et studium når klimaanlegget streiker hele tiden fordi landets strømforsyning er så dårlig? Macron lyttet oppmerksomt og svarte klart og tydelig: «De snakker til meg som om jeg fortsatt skulle representere en kolonialmakt. Men jeg vil ikke bry meg om strømforsyningen i Burkina Faso».

Dette svaret ble heftig kritisert, men Macron har ikke glemt sin historie. Han reklamerer for en ny, mer likestilt kontakt mellom land. Lar vi fortiden ligge bak oss, bryr vi oss om framtiden, skal det bety.

Hos franskmennene faller denne utilslørte, framover-rettede væremåten i god jord. Selv om hans popularitet falt dypt i fjor sommer, har han kommet kraftig tilbake på de siste måneders meningsmålinger. Til tross for den upopulære sosialreformen viser hans landsmenn respekt for hans internasjonale innsats: 75 prosent liker måten han representerer Frankrike på i utlandet.

En slik oppslutning kunne Francois Hollande og Nicolas Sarkozy bare drømme om.

© 2017 Der Spiegel or Spiegel Online. Distributed by New York Times Syndicate. Oversatt fra tysk av Hermann Möhring.