De som ­tenker for oss

Tankesmiene eller tenketankene har hatt stor innflytelse på det norske samfunnet.

Gjennom frenetisk kronikkproduksjon, skolering av ungdomspolitikere, innsamling av kunnskapsgrunnlag, arrangering av frokostmøter og bokutgivelser leverer de premisser på løpende bånd.

Det har gitt investorene politisk avkastning og mediene gratis innhold. I løpet av kort tid har de rukket å være fødselshjelp for en regjering, sette fyr på venstresiden og forsøkt å snu KrF mot venstre. (Om de lykkes får vi vite neste uke).

Til å være små får de betydelig gjennomslag

«Tankesmiene er coming», sier en kilde med lang fartstid i sentralforvaltningen. Hun tror de spiller en større rolle enn mange forstår.

– Spesielt Civita. Clemet har Høyres øre, sier hun.

Tenketanker er på sitt beste når de fungerer som et nav. Det er i oppbygningen av nettverk og gjennom plassering av folk på de riktige stedene at de utøver sin makt.

Men professor Paul Bjerke ved Høgskolen i Volda som er en av få som har studert de norske tankesmiene, tror tiden for vekst er over.

Tre skiller seg ut

Det er vanlig å regne at det eksisterer 12 tankesmier i Norge. De to desidert største er Civita på høyresiden og Agenda på venstresiden. Begge lederne, Kristin Clemet og Marthe Gerhardsen, som nylig gikk av, var til stede under middagen etter sentralbanksjefens årstale, det ultimate beviset på et man er en del av det gode, norske samfunn.

Foto

Professor ved Høgskolen i Volda, Paul Bjerke, tror tiden for ekspansjon er over. Foto: Høgskolen i Volda.

Andre som har satt spor etter seg uten å være invitert på elite-middag, er Manifest som ligger ytterst til venstre og Human Rights Service som har skapt mye kontrovers rundt sine kritiske utspill om islam. HRS har kun to ansatte og mister trolig statsstøtten neste år.

Minotenk som fremmer minoriteters rettigheter, og Skaperkraft som vil løfte debatten om verdispørsmål, kan også nevnes.

Får gjennomslag

Norske tenketanker er bittesmå. Den største har omlag 15 ansatte. Men som myggen i soverommet, får de mye oppmerksomhet.

– Til å være så små får de betydelig gjennomslag.

Det sier professor Paul Bjerke ved Høgskolen i Volda.

Da han i 2015 skrev kapittelet om tenketanker i boken Makt, Medier og Politikk av professorene Sigurd Allern og Øyvind Ihlen, snakket han med flere av de sentrale aktørene.

– Alle svarte at det var enkelt å få tilgang til mediene hvis de ønsket det, sier han.

En invitasjon til NRKs oppsummering av dagens viktigste nyhetssaker i radioprogrammet Dagsnytt18 blir fortsatt ansett som beviset på at man lyktes med å sette dagsorden - i hvert fall denne ene dagen.

Programmet tiltrekker seg opinionsledere som er tankesmienes målgruppe nummer en.

Men i tenketankene anser man det ikke som spesielt vanskelig å bli invitert til Dagsnytt18 heller.

Ofte er det enklere for en travel redaksjon å hanke inn en talefør person som vet hva hun snakker om og som kan «ta i» de vanskelige sakene, enn en politiker i skvis.

Ideologi skapes ikke lenger i partiene - og heller ikke i mediene. Mens Oslokontoret i den gamle Arbeiderpressen skrev ledere og kommentarer som måtte publiseres overalt og var et ideologisk sentrum frem til 90-tallet, er det ingen i mediene som har en slik rolle nå.

På den måten kan man si at tankesmiene har fylt et hull gjennom kronikkene sine. Den økonomiske krisen i mediene utenfor Marienlyst spiller også en rolle. Tenketankenes meninger er billige.

Så kan det sies at man ser en økende tendens til at mediene igjen politiseres. De om investerer i medier i dag, gjør det trolig ikke for å tjene masse penger. Også her passer tankesmienes meninger godt inn.

– De utgjør en del av politiseringen. De opptrer i hvert fall i tråd med en slik tendens, sier Bjerke.

Dessuten har tenketankene også egne kanaler. Civitas folk skriver ofte for Minerva som nylig fikk pressestøtte. Og Agenda har sitt eget Magasin.

En nyvinning er Agendas satsing på eget PR-byrå som skal hjelpe de som ikke kommer frem i mediene.

Viktige ledere

Lederne i tankesmiene er de viktigste og mest synlige personene. Civita tok først av da Kristin Clemet tok over for NRKS politiske journalist og Høyre-medlem Terje Svabø. Marthe Gerhardsen i Agenda sluttet i år uten å kunne vise til noen store gjennombrudd. Hun er erstattet av retorikkekspert og tidligere rådgiver for konsernsjef Eldar Sætre i Equinor, Trygve Svensson. Magnus Marsdal i Manifest har siden utgivelsen av Frp-koden vært en av de tydeligste stemmene på den ytre venstresiden.

Jeg tror det stopper nå. de er fortsatt små, men ekspansjonstiden er over.

Noen ganger blir personene viktigere enn organisasjonen. Flere kjenner trolig navnet til Hege Storhaug enn til Human Rights Service.

Bjerke bemerker at at det er vanskelig å finne gode ledere av tenketanker. Det er mange sjeldne egenskaper man skal ha for å lykkes. Intelligens og kunnskap tar deg bare så langt. De må også egne seg i offentligheten og elske kampen.

Det gjør Magnus Marsdal i Manifest. Han har hele tiden omtalt arbeidet sitt som tankekrigen.

Nylig skrev han at kringkastingsrådet skulle ta opp til diskusjon at Kristin Clemet var valgkommentator i NRK under den svenske valgkvelden. En stor andel av klagene skulle vise seg å kunne knyttes til en Facebook-gruppe tilhørende partiet Rødt.

Marsdal mente det var feil at hun satt der fordi Clemet ikke er en uhildet kilde som leder av Civita.

Marsdal syntes det var problematisk at Clemet uttalte at et Sverigedemokraterna og Frp ikke kunne sammenlignes fordi de er to svært ulike partier - noe de er - men som også er et poeng Clemet er svært tjent med å fremme så lenge hun har som plan å få KrF med i en borgerlig flertallsregjering sammen med Frp.

I sin kritikk viser Marsdal hvordan tankekrigen fungerer. Akkurat nå står for eksempel et retorisk slag om hvorfor Sverigedemokraterna har hatt en fremgang.

Mens Clemet gjerne peker på innvandring og forskning som støtter et slikt syn, vil venstresiden, og Marsdal selv, gjerne løfte frem arbeidsløshet og økende klasseskiller som de viktigste årsakene.

Saken var egentlig en kritikk av NRK og måtte så klart tas opp på Dagsnytt18. Det ga både Marsdal og Rødt enda en mulighet til å nå opinionslederne de så gjerne vil påvirke.

Verdt pengene?

Det finnes mange måter å kjøpe seg oppmerksomhet i media på, og selv om det er mye som tyder på at det kan være lurt å bruke tenketankenes enkle tilgang oppslag, er det også andre - og kanskje viktigere grunner for å støtte tenketankene.

Da Erna Solberg dannet regjering i 2013 sammen med Frp, var det mange som ga Civita deler av æren.

Bjerke er enig i at tankesmien hadde en betydning.

– De var en fødselshjelper. Det ble skapt en arena hvor partene kunne komme sammen og diskutere uten store konsekvenser dersom det gikk galt, forklarer han.

Manifest var tidlig ute med å fremme kritikk av såkalte velferdsprofitører. Dette er saker som har gitt Rødt og SV medvind. Nylig snudde også Ap og er nå tydelige på at heller ikke de ønsker kommersielle aktører i velferdsstaten.

Agenda skåret et tidlig mål ved å hente ulikhetsforsker Thomas Piketty til Norge. Det satte spørsmålet om ulikhet på dagsorden. Etter valget i 2017 var det likevel få som mente det var en viktig sak for deres partivalg.

Men for Agenda kan det være en større pris å hente. 2 november er det avgjort om KrF snur og kaster regjeringen. Skulle det skje, vil mange peke på Agendas arbeid. Spekulasjonene er allerede i gang. En av Hareides nærmeste rådgivere kom i sin tid direkte fra tankesmien.

Og skulle det skje at KrF går inn i regjering, så blir det enda en fjær i hatten til Clemet.

Påvirkelig ungdom

De fleste tankesmiene jobber ganske likt. Blant annet er en viktig ingrediens å samle ungdomspolitikere fra forskjellige partier.

I Civita har de for eksempel Civita-skolen. Agenda har ofte mange unge på sine arrangementer - og nestleder Kaia Storvik har uttalt at de jobber mer i sosiale medier for å nettopp nå ut til yngre folk. Tall fra sosiale medier tyder på at Agenda lykkes noe bedre enn de andre her.

Ungdommen er som kjent lettere påvirkelig, og det er også her man kanskje ser den viktigste effekten av tankesmienes arbeid på sikt.

– Det er veldig lett å se. KrFU er for eksempel en støttespiller for regjeringen nå, sier Bjerke og viser til hvordan KrFU nylig gikk inn for å tre inn i regjeringen samtidig som KrF-leder Knut Arild Hareide ønsker å gå i motsatt retning.

Han peker også på Unge Venstre som har vedtatt politikk som kan sies å være mer liberal på enkelte områder enn både Høyres og Frps.

Flere tidligere ungdomspolitikere vi har snakket med, omtaler Civitaskolen med ærefrykt.

En AUFer fortalte at han opplevde at man alltid visste hvem som hadde vært der, fordi de kunne sjonglere de store politiske tenkerne. Hans henvisning til John Rawls uvitenhetens slør ble ofte møtt av, og gjerne slått i bakken av, deres henvisninger til John Stuart Mills.

Og når de ikke skoleres i filosofi, drikker de øl sammen. Noen ganger for mye.

Tidligere Unge Høyre leder og Civita-rådgiver Kristian Tonning-Riise skulle være den mest Civita-skolerte politikeren noensinne. Men da han ble anklaget for voldtektsforsøk i forbindelse med et ungdomsarrangement i partiet, ble de planene skrinlagt.

Da gikk det bedre med en annen unge Høyre-leder, Henrik Asheim som er sittende formann i Finanskomitéen og i en periode vikarierte som kunnskapsminister. Asheim har uttalt at «det går nok ikke an å overvurdere hvor viktig tankesmien Civita har vært i prosessen med å samle de borgerlige partiene».

Bjerke peker på at det fortsatt er for tidlig å se noen klare tegn til at de som har gått på Civita-skolen har fått fremtredende posisjoner selv om flere i dag sitter på Stortinget.

– Det er veldig tette bånd. Men det henger naturlig sammen med at tankesmiene er så nært knyttet til partiene fra før, sier han.

Hit, men ikke lenger?

Da Bjerke første gang gjennomførte studien sin, fant han en sterk og klar vekst i oppmerksomhet og gjennomslag for tenketankene over tid.

Men det har stabilisert seg. I sommer undersøkte Klassekampen og og medieanalytikere i Retriever hvordan det har gått siden 2014 og utover at Kristin Clemet og Civita får overlegent mest oppmerksomhet, var det også tegn til at veksten hadde stoppet opp.

Riktignok er det mye å gå på før medieoppmerksomheten er på nivået i Danmark, der tenketankene har en mye mer dominerende posisjon. Men Bjerke tror vi har nådd et toppunkt her i landet.

Vil en dobling av finanseringen gi enda mer gjennomslag i mediene nå?

– Jeg tror det stopper nå. De er fortsatt små, men ekspansjonen er over, sier han.

Bjerke mener det går et viktig skille mellom tenketanker i Norge og de fleste andre land, ved at tenketankene i stor grad har oppstått og blitt finansiert i allerede etablerte maktstrukturer.

Han peker på at de norske tenketankene har tydelig utgangspunkt i det tradisjonelle partilandskapet. De er alle ledet av personer med utgangspunkt i partisystemet og finansiert av de gamle hovedaktørene i arbeidslivet - fortsatt handler det meste om slaget mellom arbeid og kapital.

Både LO og NHO er tungt inne med finansiering. Mens NHO-presidenten sitter i styret til Civita, deler LO regningen for Agenda med Bergens-milliardæren Trond Mohn. Fagbevegelsen finansierer også Manifest gjennom storinnkjøp av tankesmiens diverse pamfletter.

En rekke formuende personer med er eller mindre uttalt motstand mot skattenivået går også igjen på listen over donorene til Civita.

Totalt har tenketankenes utgifter de siste femten årene trolig overgått 200 millioner kroner.

– Så lenge de som finansierer dette synes det får gjennomslag for idéene og de synes det er nyttig, kommer tankesmiene til å fortsette å eksistere, sier Bjerke - men om lag på dagens nivå.