De mektige økonomene

Stemningen på Grand Hotel var forventningsfull. Fra sine plasser på bord 21 midt i rommet kunne Rødt-leder Bjørnar Moxnes, Ferd-eier Johan H. Andresen og NAV-direktør Sigrun Vågeng alle titte opp mot der sentralbanksjef Øystein Olsen hadde samlet sine aller viktigste gjester. På hovedbordet satt han med finansminister Siv Jensen, DNB-sjefen Rune Bjerke og Telenor-sjef Sigve Brekke og småpratet med høyesterettsjustitiarius Toril Øye, Ap-leder Jonas Gahr Støre og finansråd Hans Henrik Scheel.

Sentralbanksjefens årstale og påfølgende middag på Grand er blitt et så sentralt samlingsted for landets økonomiske elite at den studeres av sosiologer. Professor Johs Hjellebrekke ved UiB tok i fjor for seg middagen og bordsettingen for 2012. Han kalte det en signingsarena, hvor eliten får bekreftet sin plassering i det sosiale hierarkiet. I analysen sin bekrefter Hjellebrekke det Gudmund Hernes hadde hevdet i årevis, at det å ikke lenger bli invitert til årsmiddagen kunne sammenlignes med å bli styrtet fra den tarpeiske klippe - en henvisning til at den 25 meter høye klippen midt i Romas maktsentrum Kapitol hvor man styrtet samfunnets frafalne.

Blant gjestene er det flere trekk som går igjen. Noen har arvet mye, andre er betydningsfulle næringslivsledere, enkelte politikere er gjengangere, og det samme er visse ledere i det offentlige. Men en gruppe slår dem alle. Fagøkonomen - enten tilknyttet sentralbanken, Statistisk sentralbyrå, utdanningsinstitusjonene, Finanstilsynet eller Finansdepartementet, har en plass ved alle bord.

Økonomene snakker politikkens morsmål, de sitter i samfunnets kontrollrom. Dessuten mestrer de nettverksbygging - særlig nettverk med tre hjørner.

– Jerntriangelet har vært bra for Norge. Fantastisk bra, egentlig.

En økonom som har sett innsiden og utsiden av det som lenge ble omtalt som Jerntriangelet, svingdøren mellom Økonomisk Institutt ved UiO, Statistisk Sentralbyrå og Finansdepartementet hvor embetsmenn og akademikere med partiboken i orden byttet på posisjonene, ramser opp suksesshistorier i fleng: Oljepolitikken med høy skatt på overskudd ga oss oljeformuen - og en skyhøy levestandard. De samme folkene var sentrale premissleverandører da slaget sto om hvordan oljepengene skulle brukes. Jerntriangelets folk var delaktige i at formuen ble plassert utenfor politikere og særinteressers griske grep. Til slutt serverte de oss handlingsregelen som åpnet for å bruke litt av pengene likevel, men på forsvarlig vis og med tanke på fremtidige generasjoner.

– Det har ikke vært noen konspirasjon eller et organisert nettverk. Disse folkene er for sosialt tafatte til å gjøre noe sånt. Det er bare blitt sånn. De utfører sin faglige funksjon, sier en kilde med betydelig fartstid i Finansdepartementet.

Instituttet

Foto

PREMISSLEVERANDØR: Sentralbanksjef Øystein Olsen – ved en av sine mange kunngjøringer om Norges Banks hovedstyrets rentebeslutning. (Erlend Daae / NTB scanpix)

 

De fleste starter historien om økonomenes innflytelse over politikken med Ragnar Frisch som etablerte Økonomisk Institutt ved UiO på 30-tallet. Frisch skulle egentlig gå i lære for å bli gullsmed i foreldrenes gullsmedforretning. Det var moren som fikk ham til å begynne på universitetet. Han valgte sosialøkonomi fordi det, ifølge ham selv, var det korteste og enkleste studiet å oppdrive.

I 1927 fikk han et stipend av Rockerfeller-stiftelsen, den tidens versjon av fondet til Bill og Melinda Gates. I USA samarbeidet han med en rekke verdensledende økonomer og tenkere. Etter hvert søkte han Rockerfeller-stiftelsen om midler til å flytte hjem til Oslo for å opprette et eget økonomisk institutt der, noe han fikk på betingelse av at han selv tok ledelsen for prosjektet. Dermed måtte han takke nei til en attraktivt posisjon ved eliteskolen Yale. I Oslo fortsatte han sin banebrytende forskning og ble til slutt tildelt den aller første Nobelprisen i økonomi i 1969.

Spør man økonomene selv om politisk syn er viktig, svarer de som regel unnvikende. De ser først og fremst på seg selv som fagpersoner. Men økonomifaget har mange anvendelser som kan tas i bruk av de fleste politiske leire. Frisch blir av samtidige omtalt som lyseblå da han kom tilbake fra USA. Men ganske raskt skulle han endre holdning. Historikerne vet ikke hva som skjedde. Frem til da hadde Frisch skrevet flere kronikker hvor han argumenterte for at markedet kunne korrigeres i krisetid, men at det ellers måtte få være i fred. Kanskje skjedde det noe under et møte med toppledelsen i Arbeiderpartiet høsten 1933. Han deltok i hvert fall i utformingen av partiets kriseplan og gikk inn for kraftig økning i det offentlige forbruket - og det med lånte penger. Den tidligere støtten til privat næringsliv forsvant, og det samme gjorde tidligere forslag om skattekutt.

Til tross for sin politiske oppvåkning, ble Frisch aldri en aktiv politiker utover en og annen forsvarstale for Sovjetunionen og fordelene med planøkonomi. Han var sterk motstander av norsk medlemskap i den europeiske kull og stålunionen, forløperen til EU. På slutten av livet sluttet han å stemme på Arbeiderpartiet og uttrykte sin støtte til SV.

Holdningene hans smittet også over på instituttet. Fra krigen og i flere tiår etter ble Oslo-skolen assosiert med planøkonomi og skepsis til markedsløsninger. Det skulle få store konsekvenser. Mange av Frisch sine beste elever skulle senere bli fremtredende medlemmer i Jerntriangelet - både i sine posisjoner i departementet og gjennom oppbyggingen av forskningsavdelingen i SSB.

Det politiskere er senere tonet ned til fordel for det faglige. De fleste peker i dag på professor Steinar Holden som den som sterkest representerer Økonomisk Institutt. Holden har nærmest monopol på offentlige utredninger som handler om norsk arbeidsliv - og han er brukt flittig av både den rødgrønne og den blåblå regjeringen.

• LES OGSÅ Overblikk - Politikkens mektige bakspillere

Le Bureau

En sentral kanal i Jerntriangelet går fra Blindern til SSB. Det var denne veien Jens Stoltenberg fulgte før politikken ble altoppslukende for ham. Det var som forskningsdirektør i SSB at Odd Aukrust lanserte frontfagsmodellen for lønnsdannelsen i Norge. Dette er fortsatt modellen partene i arbeidslivet sverger troskap til.

En opprivende tid for SSB kom da Kjell Roland brøt opp og etablerte det svært innflytelsesrike konsulentselskapet ECON som senere ble kjøpt opp av finske Pöyry. Roland syntes SSB var blitt for tungt akademisk, og kanskje også at man tenkte litt gammeldags til tider. Da han brøt opp førte det til stor sorg og irritasjon for de som ble igjen som syntes han prostituerte seg.

Dette var holdninger som skulle død ut. Et godt eksempel er dagens sjeføkonom i LO, Roger Bjørnstad. Etter doktorgraden ved Økonomisk Institutt og opphold i Norges Bank ble han SSB-forsker. Da det tidligere SV-medlemmet Bjørnstad sluttet i SSB, tok han en stilling i ECON. Og da ECON i praksis var konkurs, tok han med seg restene og startet et nytt byrå, Samfunnsøkonomisk Analyse.

En fremadstormende forsker i SSB i dag er Thomas van Brasch som sitter i teknisk bereningsutvalg. Han har sin utdannelse fra UiO, men kommer fra Norges Bank.

Departementet

Fra SSB eller Blindern går ruten gjerne videre til den mektige økonomiavdelingen i Finansdepartementet. Det var denne karriereveien Sentralbanksjef Øystein Olsen gikk. Tidligere sentralbanksjefer som Hermod Skånland og Svein Gjedrem har også bakgrunn fra ledelsen i Finansdepartementet, selv om Norges Bank ikke regnes som en del av triangelet siden banken i prinsippet skal være uavhengig.

De mange bindingene mellom ledelsen i departementet og Arbeiderpartiet førte nok til en sosialdemokratisk overvekt i flere tilfeller. Flere av de mest prominente økonomene hadde medlemskap i partiet, selv om ikke alle stilte på alle møtene. Både tidligere finansråd Tore Eriksen og Hermod Skånland var Ap-medlemmer. Thorvald Moe var ihuga sosialdemokrat selv om han var den første siviløkonomen i departementet. Svein Gjerdrem var det ikke. Dagens finansråd, Scheel, har bakgrunn fra Unge Høyre.

I 2017-boken The power of Economists within the State, tar førsteamanuensis Johan Christensen ved Universitetet i Leiden for seg finansdepartementene i en rekke europeiske land, blant annet i Norge. Han peker på at toppbyråkrater har mer innflytelse på den økonomiske politikken enn andre eksperter utenfor forvaltningen. Stjerneeksempelet er utformingen av norsk skattelovgivning, hvor departementet har utøvet enorm innflytelse. Først og fremst på grunn av sin faglige tyngde, men også fordi de har ønsket å styre utviklingen.

Christensen har intervjuet en rekke av disse tidligere toppbyråkratene. Han mener å kunne se at det skjedde noe med Finansdepartementet på 70-tallet. Erfaringene med stagnasjon i økonomien på tross av høye investeringene tvang frem nye tanker. Folk med en annen bakgrunn enn Blindern fikk rom. En ledende embetsmann i Finansdepartementet forteller til Christensen at han var en pådriver for innføring av moderne økonomisk tenkning i departementet. Man forsto at ikke alt kunne løses med etterspørsel, slik den rådende tankegangen var i Oslo-skolen den gangen. Men om det ble noen endringer, har de ikke vært betydningsfulle.

Sannheten er at norske økonomer nesten alltid har vært rørende enige. I hver fall de som har bakgrunn fra Finansdepartementet slik som sjeføkonom i NHO, Øystein Dørum, sjeføkonom i Civita, Steinar Juel, og tidligere sjeføkonom i LO, Stein Reegård. Ingen av disse har i dag heller noe særlig å utsette på resonnementene til professor Jørn Rattsø ved NTNU, eller professor Øystein Thøgersen ved NHH. Litt større uengighet er det å kanskje å spore når NHH-rektor Viktor Normann uttaler seg, men bare dersom han tar i for å lage litt støy, slik han gjorde i 1990 da han foreslo å selge Norge ut av oljebransjen. Eller den gangen i 2015 da han ønsket å ta inn 100.000 flyktniger fra Syria.

Etableringen av oljefondet

Finansdepartementets store kronikør, UiO-historiker Einar Lie, beskrev i 2013 hvordan departementet var premissleverandør for etableringen av oljefondet i artikkelen Bukken og pengesekken i Nytt Norsk Tidsskrift.

Ifølge Lie ble fondet lagt utenfor statsbudsjettet og i utenlandske aktiva fordi departementet hadde så skrekkelige erfaringer med Folketrygdfondet, som tidvis ble brukt som en minibank for særinteresser. Det var Frisch-elev Hermod Skånland som fremmet prinsippet om at inntektene burde plasseres i utlandet og trekkes tilbake til norsk økonomi i «et tempo og omfang tilpasset samfunnsøkonomiske betraktninger».

Men det var et problem. Dette var ikke det man hadde sett for seg i Finansdepartementet. Ideene ble forsøkt torpedert. Frykten var at fondet kom til å bli for lett tilgjengelig for politikerne som ønsket å bruke midlene til å «bygge landet». «Et oljefond vil virke sterkt tiltrekkende på interessegrupper som mener seg forfordelt…», het det i et notat fra Økonomiavdelingen. Etter flere forvaltningsmessige finter fra departementet, som blant annet sørget for å plassere et flertall av sine egne folk i et utvalg, ble forslaget at Oljefondet ikke skulle være et fond, men en innskuddskonto i Norges Bank.

I 1989 kommanderte finansminister Arne Skauge departementet til å utrede et fond likevel. Daværende ekspedisjonssjef i Økonomiavdelingen, Svein Gjedrem, skrev i et internt notat at de politiske signalene hadde «vært så tydelige at det ikke er noen vei utenom». Men departementets motstand bidro til at fondet har den konstruksjon det har i dag, skriver Lie.

De som til slutt laget fondet, folk som Gjedrem og avdelingsdirektør Tore Eriksen, tvilte sterkt på om det noen gang ville komme midler i det. Så feil kan man ta. I 2018 er saldoen om lag 8200 milliarder kroner.

Hvorfor dem?

Foto

EKSEMPEL PÅ DEN GAMLE, MEKTIGE SKOLEN: Tidligere sentralbanksjef, nå avdøde, Hermod Skånland, jobbet ved Sosialøkonomisk institutt, i Statistisk sentralbyrå og Finansdepartementet, og endte til slutt opp som sentralbanksjef fra 1985 til 1994, etter 14 år som visesentralbanksjef. (Erik Johansen / NTBscanpix)

 

Så hvordan ble det slik at økonomene tok over? Legene var bedre på skolen, og juristene kan mer om loven. Ingeniørene kan mer matematikk og er flinkere med teknologi. Statsviterne og historikerne har en dypere forståelse for samfunnets strukturer. Men økonomene er gode all-roundere. De kan litt mer matematikk enn andre ikke-teknologer og litt mer juss enn ikke-jurister. At de økonomiske spillereglene er innført på stadig flere baner siden 80-tallet, har nok også hjulpet. Det er også blitt flere av dem etter hvert. Økonomistudier er de billigste for høyskolene å produsere og antallet økonomer har vokst jevnt og trutt. Og fortsatt er andelen økonomer lavere i norsk arbeidsliv enn i de fleste andre vestlige land, ifølge en sammenstilling Kompetanseutvalget til Steinar Holden har gjort.

Uansett hva grunnen er, må stadig «praktiske menn» som John Maynard Keynes ville sagt det, «forholde seg til en eller annen død økonoms ideer».

Hvis ikke verden snus fullstendig på hodet, da.

Historiker Lie skrev i Aftenposten i 2017 at noe var i ferd med å skje. Han syntes å ane at finanskrisen hadde endret holdningene til økonomifaget.

«Det er liten tvil om at konvensjonelle økonomiske argumenter, og særlig økonomer som faglig kollektiv, står svakere enn tidligere. Skjønt, ikke ved at alternative fag har trengt seg på, men ved at den økonomiske politikken synes å være mindre opptatt av å bygge etablert faglighet», konkluderte han etter å ha lagt bak seg et 2016 hvor økonomenes soleklare råd ble ignorert i spørsmålet om Brexit og hvem som var best egnet til å være president i USA.

Dessuten ruster Jerntriangelet

Den såkalte SSB-saken som endte med at tidligere SSB-sjef Christine Meyer måtte gå, og som Finansminister Siv Jensen har brukt mye av sin tid på å forsvare anklager om manipulasjon for Kontroll- og konstitusjonskomiteen, har gjort stor skade på tilliten til hele systemet. Det frykter en lang rekke aktører i og rundt det fagøkonomiske miljøet i Norge.

I realiteten har rustingen pågått lenge. En endelig frakobling skjedde da UiO-professor Kalle Moene opprettet ESOP, Centre for the Study of Equality, Social Organization and Performance ved Økonomisk Institutt. Da begynte man å rekruttere internasjonalt og konkurransen ble større. I den siste rekrutteringsrunden fikk instituttet inn søknader fra 800 «strålende kvalifiserte» søkere til bare tre stillinger.

Det var fra ESOP professor Mange Mogstad lanserte sin kometkarriere og landet i Universitetet i Chicago - den gamle borggården til Milton Friedman. Også tilknyttet ESOP-prosjektet er siviløkonomen fra NHH, Kjetil Storesletten. Professoren er Norges mest siterte økonom i internasjonale tidsskrifter, og han tok doktorgraden under Nobelprisvinner Finn Kydland ved Carnegie Mellon Universitetet i USA. Det gir ikke alltid mening å snakke om en høyre og venstreside i økonomifaget, men Kydlands arbeider har definitivt flest tilhengere på høyresiden, og Storeslettens uttalelser har tidvis fått folk med ekstra rødt blod i årene til å bruse litt ekstra.

Fagbøkene er også endret siden folk som leder TBU og tidligere forskningssjef i SSB, Ådne Cappelen, gikk på Blindern. Den gangen var pensum norskt og tilpasset den norske konteksten. Siden har det skjedd en betydelig internasjonalisering. Økonomifaget er globalt og ideer flyter gjerne fra toppen, ofte fra amerikanske læresteder, til periferien.

Resultatet er at lærebøkene i alle land ofte er laget av de samme folkene. Det kan være professorer som Paul Krugman ved Princeton, som politisk tilhører den amerikanske venstresiden, eller Greg Mankiw ved Harvard som er republikaner. Men begge kan sies å tilhøre den samme skoleretningen, nykeynsianisme etter den legandariske økonomen John Maynard Keynes.

Ved de ledende utdanningsinstitusjonene i Norge har man valgt det trygge, med noen små variasjoner. I innføringsfaget i mikroøkonomi, ECON 1210, ved Økonomisk Institutt på UiO brukes boken til Krugman i tillegg til norsk materiell om frontfagsmodellen.

På NHH bruker de boken til blant andre Austan Goolsbee, den tidligere økonomiske rådgiveren til Barack Obama i sine innføringskurs i samfunnsøkonomi. Men kapitelet om offentlig inngripen ved markedssvikt er ikke en del av pensum.

Dødsstøtet for Jerntriangelet

– I praksis er ikke Økonomisk Institutt en del av triangelet lenger, sier en kilde i SSB.

Og da NHH-økonomen Christine Meyer ble sjef i byrået, var det flere som så hvilken vei det bar. I hvert fall for en stund.

Andre økonomiske premissleverandører har kommet til og styrket sin posisjon. Etter finanskrisen fikk Norge en ordning for såkalt makrotilsyn som førte til et annet triangel – mellom Norges Bank, Finanstilsynet og Finansdepartementet.

– De har holdt utrolig lenge. Du kan godt si det sånn. Persontrafikken hvor toppfolkene bytter jobb, det er jo ikke bra. Men det har fungert fordi de har hatt en slik enorm integritet. De har vært ukorrupte. Ellers hadde det ikke gått, sier en kilde.

Og nå kommer kanskje dødsstøtet. Flere av våre kilder peker på dagens ledelse i Finansdepartementet, med ekspedisjonssjef i Økonomiavdelingen, Amund Holmsen i spiisen, kan ha bidratt til å politisere forvaltningen. De som mener det, påpeker gjerne at Holmsen har bakgrunn fra landsstyret til Høyre og er gift med en tidligere stortingspolitiker i partiet.

Amund Holmsens karriere startet i Norges Bank. Han slo seg opp på endringene som skjedde i banken på begynnelsen av 2000-tallet da pengepolitikken fikk inflasjonsmål, en omlegging som var overmoden. I dette skiftet blir Holmsen omtalt som en av «hardlinerene». Diskusjonen handlet om teoretiske modeller.

I 2007 og 2008 – årene rett før Norge falt inn i den internasjonale finanskrisen, gikk det en debatt i fagbladet Samfunnsøkonomen som kan bidra til å belyse dagens situasjon.

I utgangspunktet var temaet tørt og teknisk. Modellvalget for pengepolitikken – altså hvilket teoretisk analyseverktøy man skulle bruke for å bestemme rentenivået. Den første artikkelen ble forfattet av professor Ragnar Nymoen ved UiO og Roger Bjørnstad som den gang jobbet i ECON.

Bjørnstad og Nymoen pekte på at Holmsen og andre i Norges Bank i 2002 hadde uttrykt at frontfagsmodellen ikke lenger reflekterte den norske lønnsdannelsen. I seg selv en ganske oppsiktsvekkende tiltale. De to viste så til egen forskning som de mente beviste at frontfaget fortsatt var relevant.

Norges Banks fremste teoretikere svarte krast (alt er relativt – også debatter blant akademiske økonomer) at modellen var irrelevant fordi konsekvensen av inflasjonsmålet og flytende valutakurs var at lønnsdannelsen i industrien ikke lenger ble påvirket av lønnsomheten i næringen.

Her kan det passe med et hvileskjær. At norske økonomer betviler frontfagsmodellen er mer kontroversielt enn det høres ut. Frontfaget er hellig i norsk arbeidsliv. Tanken om at arbeiderne i industrien skal forhandle først i lønnsoppgjøret, og at resultatet her skal være retningsgivende for resten av oppgjørene, regnes som en helt essensiell del av den norske modellen. Denne måten å gjøre ting på sikret lenge at Norge hadde billigere ingeniører enn det som er vanlig i andre land. Man har også tenkt at det bremser svekkelsen i norsk næringslivs konkurransekraft sammenlignet med industri i andre land. Noe som har vært svært nødvendig i oljealderen.

Men dersom de viktigste premissleverandørene i Norges Bank ikke lenger trodde på denne historien, hadde man et problem. En kime til mistillit var sådd. Og den skulle blusse opp igjen flere år senere da Christine Meyer var blitt sjef i SSB og Amund Holmsen ekspedisjonssjef i Økonomiavdelingen i Finansdepartement.

Ingen vet om det var Holmsens intensjon å undergrave SSBs rolle, slik enkelte- og ofte på venstresiden vil hevde, eller om han bare har gjort som finansminister Siv Jensen ba ham om.

Det vi vet, er at han en i en tale for et publikum i Bank for International Settlements i Basel i 2014, presterte mesterstykke å sitere Odd Nordstoga, Milton Friedman og paradigmeteoretiker Thomas Kuhn i en og samme tale. Først Nordstoga, som er en av få norske tekstforfattere som har trukket paralleller mellom passelig inflasjon og lykke.

Lykka er dagen forutan gjeld

og slutten av boka kvar einaste kveld

Lykka er vår i ein feit nasjon

med akkurat passeleg inflasjon

Så Friedman som han sa fikk rett i sine spådommer om at den økonomiske styringen på 70-tallet ikke ville fungere på sikt.

Og så til slutt Kuhn: «Paradigmeskift skjer ikke fordi forsvarere av den gamle lære plutselig ser lyset, men fordi de til slutt dør ut».