Illustrasjonsfoto.
rawpixel/Unsplash.
Arbeidsmengden har økt raskere enn folketallet
Ved utgangen av 2017 var det i gjennomsnitt 1100 pasienter for hver fastlege i Norge, 6 prosent færre enn i 2010, viser tall fra Statistisk sentralbyrå.
Både antallet fastlegeavtaler og antall årsverk i allmennlegetjenesten har økt raskere enn folketallet. Samtidig rapporterer legene om at arbeidsmengden deres har økt mye.
I en nylig publisert kartlegging av fastlegers arbeidstid ved starten av 2018, ble det gjennomsnittlige timetallet per uke oppgitt å være 55,6. Dette er 7 timer mer per uke enn nivået i 2014 som en annen undersøkelse viste.
Kartleggingen fra siste årsskifte ble besvart av om lag 40 prosent av landets fastleger og ble gjennomført på oppdrag fra Helsedirektoratet. Dens resultater innebærer at 80 prosent av fastlegene arbeider mer enn arbeidsmiljølovens bestemmelser.
Forverring av sin arbeidssituasjon
Ifølge opplysningene fra Helfo økte antall konsultasjoner hos fastlegene fra under 13 millioner i 2010 til mellom 14 og 15 millioner i 2017, som er en vekst oppunder 13 prosent gjennom perioden.
Med en samtidig vekst i folketallet på 8 prosent gikk også antall konsultasjoner per innbygger opp – med 4,5 prosent. Fordelt på hele befolkningen var gjennomsnittet 2,7 konsultasjoner i 2017, mens andelen som hadde oppsøkt legekontorene var 70 prosent, også dette en oppgang fra 68 prosent i 2010.
Både kommunene, som har det overordnede ansvaret for fastlegene, og legenes organisasjoner uttrykker bekymring for tjenestens framtidige bærekraft, og et begrep som «krise» tas ofte i bruk.
Fra legenes perspektiv er oppmerksomheten rettet mot det de oppfatter som en forverring av sin arbeidssituasjon, mens det i en stor andel av kommunene er uro over rekrutteringen til ledige avtaler framover.
Aldrende befolkning gir økt arbeidsmengde
Det er mange forhold som kan bidra til å forklare at det i gjennomsnitt rapporteres om noe økt arbeid med den enkelte pasient.
Den viktigste bakenforliggende faktoren er sannsynligvis aldringen av befolkningen. Selv om antall friske eldre også antas å øke, er det stadig flere hjemmeboende eldre. Siden andelen eldre i institusjon har gått ned, er de som innvilges plass ved institusjonene stadig eldre og i gjennomsnitt ved stadig dårligere helse.
Dermed kan det være grunn til å tro at fastlegene får ansvar for en stadig større populasjon av eldre, med stadig flere syke. Selv om personer med langtidsopphold på sykehjem fortsetter å stå på fastlegenes lister, er deres behov for legehjelp som oftest ivaretatt av den øvrige legetjenesten i kommunen. Økningen i antall hjemmeboende eldre har derfor større betydning for fastlegenes situasjon enn den generelle økningen i antall eldre.
Samtidig har mer strukturelle endringer i helsetjenesten betydning for utviklingen. Samhandlingsreformen, som har økt kommunenes ansvar for ferdigbehandlede pasienter fra sykehus, har nok hatt stor betydning for veksten og mangfoldet i legenes oppgaver overfor listepasientene.
Av de øvrige større og mindre reformer som er listet opp, har for eksempel fraværsgrensene hatt dokumentert effekt på legesøkningen blant de unge mellom 16 og 19 år. Selv om dette er en liten aldersgruppe, har gruppen gitt et bidrag til at antall konsultasjoner per innbygger har økt noe raskere de siste to årene.
