Velferdssektoren er superlønnsom

Store kommersielle selskap som satser på velferdssektoren tjener til smør på brødet og vel så det. Ifølge en ny rapport er lønnsomheten i å investere i drift av velferdstjenester skyhøy i forhold til de aller fleste andre forretningsområder.

Fra politisk hold løftes gjerne den ideelle fanen høyt. «Alle» vil ha frivillige og ideelle organisasjoner til å ta hånd om vår eldre, pleie våre syke, passe på våre mest utsatte barn og ellers bistå de av oss som trenger hjelp for å klare seg.

Men ideelle og frivillige aktører har i realiteten ingen sjans til å konkurrere på pris mot kommersielle giganter som for eksempel Aleris og Din Utvikling.

Og når det kommer til pris i dette markedet handler det i all hovedsak om lønns- og personalkostnader. Der de store bruker «konsulenter» og frilansere til omsorgstjenestene, må de ideelle forholde seg til tarifflønn og arbeidsgiveransvar.

Attføring på anbud

I rapporten «Milliarder – ikke mennesker» som LO-forbundet Forbundet for Ledelse og Teknikk (FLT) har utarbeidet, har rapportforfatterne analysert konsekvensene av anbudsutsettelse på arbeidstiltak og attføringsfeltet.

Daglig leder av alliansen For velferdsstaten, Linn Herning, og politisk rådgiver i FLT, Johan Martin Leikvoll, har ført rapporten i pennen.

Herning og Leikvoll har sett på konsekvensene av å sette flere typer arbeidsavklaringstiltak ut på anbud, noe regjeringen åpnet for i 2015. De ønsket også å se om anbudsrundene ga seg utslag i at flere ideelle og frivillige organisasjoner kom inn i dette «markedet» - som var et av de uttalte målene ved anbudsutsettelsen.

I rapporten heter det: «Resultatet av anbudsutsettingen på Oppfølgings – og Avklaringstiltaket er entydig: Ingen nye ideelle leverandører har kommet til. Ikke en eneste en. Tvert imot har flere ideelle aktører blitt skjøvet ut fra Avklarings- og Oppfølgingstiltakene, som f.eks. Blå Kors og Kirkens Bymisjon. Andelen ideelle aktører er dramatisk redusert, mens målet var motsatt».

Kommersielle aktører har på sin side vunnet anbud til en årlig verdi på 468 millioner kroner av totalt utlyst verdi på 795 millioner kroner. Det vil si 59 prosent av den årlige utlyste verdien, heter det i rapporten.

– Flere av de ideelle organisasjonene har jo mange års erfaring med sosialt arbeid, også fra arbeidstilpasning. Men skulle tro at de hadde noe å bidra med. Men de har ikke sjans. Mange av dem vil ikke en gang levere anbud. De vet at de taper, sier Johan Martin Leikvoll i Forbundet for Ledelse og Teknikk.

Hvor mye innovasjon blir det i et system der de ansatte i hovedsak selv må bekoste alle ekstra utgifter?

Leikvoll mener kompliserte anbudsprosesser og prispress er de to viktigste årsakene til at ideelle organisasjoner ikke klarer å konkurrere med de store kommersielle aktørene på «velferdsmarkedet».

Han forklarer at et i et ordinært anbud på for eksempel en attføringstjeneste, så er det to hovedkriterier man velger ut etter: Pris og kvalitet.

– De to, tre beste kandidatene blir så gjerne kalt inn til forhandlinger med Nav eller den som har lyst ut anbudet. Der får de ofte beskjed om å «gå ned på pris». Det er det mange ideelle som ikke makter. Mens de kommersielle som regel har noe å gå på, sier Leikvoll.

«Selvstendig næringsdrivende»

Og det er vanligvis lønn og personalkostnader som er de kommersielle aktørenes største konkurransefortrinn. Jobber du som miljøarbeider eller vernepleier i Aleris eller Din Utvikling så er du høyst sannsynlig «konsulent» eller «selvstendig næringsdrivende» – ikke fast ansatt.

Les mer:

• Både bestemor og lillegutt på anbud
• Svenske tilstander – vil bremse privatiseringen

Det er altså ikke bare innen delingsøkonomien og gjennom de nye, app-baserte tjenestene vi ser at tilknytningen til arbeidslivet endrer seg fra faste ansettelser til selvstendige frilans-kontrakter. I årevis har de store, kommersielle velferdsleverandørene drevet sin virksomhet ved hjelp av «frilansere» og «konsulenter». Det innebærer at den som passer på eldre, unge rusmisbrukere, psykisk syke eller barn i barnevernsinstitusjoner, svært ofte ikke er fast ansatt, men jobber på oppdrag og tidsbegrensede kontrakter. Dermed slipper de store selskapene å betale blant annet arbeidsgiveravgift og feriepenger. Og de kan mye lettere gi slipp på sine konsulenter, dersom for eksempel antall beboere i et bofellesskap reduseres eller et oppdrag kanselleres.

Dreper innovasjon og nytenking

– Dette fører jo til et slags løsarbeidersystem, som flere enn meg og mine som burde bekymret seg over, mener Leikvoll. Han viser til behovet for innovasjon og nytenking i offentlig sektor.

– Hvor mye innovasjon blir det i et system der de ansatte i hovedsak selv må bekoste alle ekstra utgifter til for eksempel kursing og opplæring? Fordrer et slikt system innovasjon?

Leikvoll har i årevis jobbet med mennesker som sliter med å finne sin plass i arbeidslivet. Blant annet har han i mange år vært direktør for Attføringsbedriftene i NHO.

Leikvoll er også bekymret for den faglige biten ved anbudssystemet.

– Det blir et rigid system som er basert på nøyaktig utregnede priser og kostander, uten noen form for fleksibilitet, hevder han.

Foto

KRITISK RAPPORT: Daglig leder av alliansen For velferdsstaten, Linn Herning, og politisk rådgiver i FLT, Johan Martin Leikvoll, har ført rapporten Milliarder – ikke mennesker» i pennen.

Lukrativ velferd

Johan Martin Leikvoll mener at de lave personalkostnadene hos de største kommersielle aktørene gjør det svært lukrativt å investere i velferdstjenester. Og ifølge rapporten han og Linn Herning har laget, er det meget lønnsomt å investere i velferdstjenester.

Et mål for lønnsomhet er såkalt totalkapitalrentabilitet, eller TK-rentabilitet. Dette måler avkastningen bedriften får på sine aktiva, og som gjerne brukes for å sammenlikne ulike alternative investeringer. Analyseselskapet Defacto har gjennomgått nøkkeltall for de største kommersielle attføringsbedriftene, og TK-rentabiliteten for disse er gjengitt i rapporten fra FLT.

Mens TK-rentabiliteten for alle aksjeselskaper i Norge eksklusiv finansielle selskaper lå på 4,4 prosent i 2015, hadde de fire største kommersielle selskapene på attføringsområdet i snitt en TK-rentabilitet på hele 31,9 prosent. I 2012 var den på hele 45,8 prosent, mens den for resten av aksjeselskapene lå på 10,2 prosent.

I rapporten heter det: «Ser man på TK-rentabiliteten for de største attføringsbedriftene finner man en entydig konklusjon: Investeringer her er meget lønnsomme! Vi ser altså en lønnsomhet i attførings- og velferdssektoren for de dominerende aktørene som er skyhøy sammenliknet med resten av næringslivet».

Og selv om hele næringslivet som sådan har opplevd lavere lønnsomhet de aller seneste årene, har relative lønnsomheten for de fire store kommersielle i attføringsbransjen økt fra 2012 til 2015 sammenliknet med resten av næringslivet.

«Mens TK-rentabiliteten var litt over 4 ganger så god for disse velferdsprofitørene som for resten av næringslivet i 2012 var den sju ganger så høy i 2015. Beskjeden disse tallene gir til investorene krystallklar: Ikke sett pengene dine i det ordinære næringslivet. Sats på skattefinansierte velferdstjenester», skriver Leikvoll og Herning i sin rapport.

– Dette området er det lønnsomt å investere i, påpeker Leikvoll. – Det er lønnsomt fordi man kan spare på lønnskostnader. Man har jo nesten ikke kapitalkostnader, sier han.

Prispress på personell

Medforfatter av rapporten, Line Herning fra alliansen For velferdsstaten, framhever at «anbud er en prispressingsmekanisme».

– Og her foregår det i en sektor der mellom 80 og 85 prosent av kostnadene er personalkostnader, sier Herning. Hun har fulgt utviklingen i velferdssektoren svært tett de siste årene, og er blant annet forfatter av boken «Velferdsprofitørene», som fikk mye oppmerksomhet da den kom ut for et par år siden.

– Hvordan de ulike kommersielle selskapene klarer å presse prisene er litt forskjellig. Noen gjør det på pensjon, mens andre sparer mye på å ha frilansmedarbeidere eller innleide konsulenter. – Men det handler nesten alltid om å spare på personalkostnadene, sier Herning.

Men det handler nesten alltid om å spare på personalkostnadene

Hun framhever at de ansatte i ideelle organisasjoner som jobber i sykehjems- og barneverssektoren har tilnærmet samme lønns- og pensjonssystem som i offentlig sektor. Dermed blir de lett utkonkurrert av private, kommersielle aktører som ikke trenger å forholde seg til de samme personalkostnadene.

– Man hører stadig at de kommersielle «jobber så mye smartere». Jeg lurer på hvordan. Så langt jeg kan se er det personell de sparer kostnader på, ikke på nye, effektive og smarte måter å jobbe på, sier Linn Herning.

Konsulentene i Din Utvikling

I rapporten «Milliarder – ikke mennesker» tar forfatterne for seg den største kommersielle aktørene innen attføringsleverandørene, for å se på hvordan lønnssystemet de opererer med bidrar til prispress i sektoren.

«Det er relevant å undersøke hvordan aktørene presser sine priser nedover, og hvorvidt det egentlig er konkurranse på like vilkår», heter det i rapporten.

Den største kommersielle leverandøren, Din Utvikling AS, har en forretningsmodell som bygger på at selskapet ikke har egne ansatte veiledere. I stedet leier selskapet inn «frittstående» konsulenter til å utføre veiledningen. Disse er registrert som enkeltpersonforetak. Det er Din Utvikling AS som har kontrakt med NAV, mens konsulentene har kontrakt med Din Utvikling AS.

I rapporten heter det: «Din Utvikling AS sin kontrakt med NAV er basert på at man kan fakturere antall brukte timer pr bruker. Timeprisen er bygd opp av elementer definert og godkjent av NAV, og vil normalt ha som utgangspunkt at kontraktspartneren har egne ansatte som man har arbeidsgiveransvar for. Timeprisen skal dermed dekke brutto lønnskostnad (brutto lønn, pensjon, sykepenger, arbeidsgiveravgift, mv,), reiseutgifter, utgifter til kurs/konferanser i forbindelse med kompetanseutvikling, møter, administrasjon, selskapets profitt, mv.».

Modellen blir dermed særdeles lønnsom for Din Utvikling, da ansvaret for lønn og annen utgiftsdekning er overført til konsulenten, hevder rapportforfatterne.

Konsulentene leies inn for en tidsbegrenset periode, og har ingen rettigheter som arbeidstakere: «Modellen med å leie inn «selvstendige» konsulenter fremfor å ansette arbeidstakere er i mange sammenhenger åpenbart en strategi fra selskapene for å fraskrive seg arbeidsgiveransvar. Dette er en praksis som ser ut til å gripe om seg blant private leverandører av velferdstjenester», heter det i rapporten.