Under et fjell av gjeld

Når historikerne en gang i fremtiden avsier sin dom over Mario Draghi, vil de ikke kunne unngå tre ord som han er blitt kjent for: «whatever it takes». Presidenten i Den europeiske sentralbank (ESB) vil gjøre det som trengs for å bevare euroen.

Det var ment som en advarsel til spekulanter som da gamblet på en oppløsning av valutaunionen i lys av den høye gjelden i land som Hellas og Italia. Og det var en invitasjon til alle å satse på stigende kurs for europeiske obligasjonslån og aksjer. Sentralbanksjefen hadde gitt en garanti. ESB underbygget eden ved å kjøpe stats- og fondsobligasjoner i stor stil.

Sentral­bankene er blitt til fanger av sin egen politikk

Mer restriktiv pengepolitikk

Man må prøve å minnes dette, for å forstå hvilken betydning de pengepolitiske avgjørelsene som skal tas i de kommende ukene får. Og hvordan de kommer til å bli.

Denne uka signaliserte Draghi for første gang på mange år at Den europeiske sentralbank kommer til å føre en mer restriktiv pengepolitikk. Færre obligasjonskjøp, kanskje en gang i tiden også høyere styringsrente, men bare hvis ingen ting kommer imellom.

Heller ikke i USA holder sentralbanken igjen. Hun bare gir ikke fullt så mye gass. Og det vil nok fortsette slik, uansett om Janet Yellen fortsetter som sentralbanksjef, eller om en annen overtar.

Fanget av sin egen politikk

Hvorfor er det slik? Sentralbankene er blitt til fanger av sin egen politikk. Etter finanskrisen i 2008, og enda en gang etter eurokrisen, har de forhindret at både banker, konsern og stater gikk konkurs.

Siden det har Investorer og skyldnere vendt seg til at den amerikanske sentralbanken, Den europeiske sentralbank og andre viktige sentralbanker holder renten lav. Hvis renten ligger under inflasjonsmålet – krymper gjelden automatisk. Skyldnerne må nedbetale mindre enn de har lånt.

Oppsparte midler derimot minker i realverdi. Det fører til en omfordeling fra kreditorer til skyldnere. De som profitterer på dette, er skrantende stater som Italia og Hellas, men også den tyske regjeringen som til og med kan låne penger til negativ rente.

Til tross for Den europeiske sentralbankens hjelp har ikke eurosonens problemstater greid å nedbetale sin enorme gjeld. Verden over er summen av statlig og privat gjeld steget til rekordnivå. De kunstig lave rentene har nok bidratt til det. 

Mang en skyldner i eurosonen vil ikke tåle en rask renteoppgang

Inflasjonen ligger godt under målet

Draghi og Yellen selv rettferdiggjør sin politikk annerledes. ESB henviser til at inflasjonen, pengepolitikkens viktigste målestokk, fortsatt ligger godt under inflasjonsmålet som er to prosent. En prisøkning på dette nivået oppfattes som sunt – for å fremme vekst, og for å skape arbeidsplasser. På denne måten skal det skapes en buffer mot deflasjonen, altså en nedadgående spiral av fallende priser og krympende økonomi.

For bare to år siden var eurosonen faretruende nær et slikt scenario. Men imidlertid er veksten robust. Inflasjonsraten i valutaunionen ligger rundt 1,5 prosent, i Tyskland rundt 1,8 prosent, og til og med i kriserammede Hellas rundt 1,0 prosent.

Det er selvfølgelig fullt mulig å krangle om hvorvidt inflasjonen måles på en korrekt måte. Om utgiftene for bolig, utdanning og helse er riktig priset. Det finnes tegn til at den offisielle statistikken «underdriver» den faktiske prisøkningen.

Store deler av befolkningen taper kjøpekraft på grunn av stigende aksjekurser og boligpriser. Relativt sett fordi de unge, som ennå ikke har finans- eller annen formue, faller tilbake, sammenlignet med de eldre. Dette blir definitivt merkbart, for eksempel når de raskt voksende boligprisene resulterer i høyre leiepriser. Inntektsandelen som innbyggerne må bruke på husleien vokser i tyske storbyer.

Fare for kollaps

Men øker faren for kollaps? Donald Trumps uberegnelige politikk, eller når boligboblen i Kina sprekker, kan utløse en flukt fra aksjer og risikable obligasjoner. Mulige konsekvenser kan være høyere markedsrenter, konkurser, færre investeringer og resesjon.

Draghi, Yellen og deres kolleger er sikkert klar over hvor lite handlingsrom de for øyeblikket har for å kunne reagere på slike økonomiske sjokkopplevelser.

Går de fram på en for brå måte, er det fare for at de selv tenner ilden som de frykter så veldig.

For mang en skyldner i eurosonen vil ikke tåle en rask renteoppgang. Og det vil Draghi ikke tillate. Whatever it takes.

© 2017 Der Spiegel or Spiegel Online. Distributed by New York Times Syndicate. Oversatt fra tysk av Hermann Möhring.