Syriske krigsflyktninger spør hvorfor Norge ikke vil ha dem

Krigen i Syria har rast i over seks år, 400.000 mennesker er trolig drept og halve befolkningen er drevet på flukt – minst 5 millioner til naboland og 6,3 millioner inne i Syria.

Libanon, som er litt større enn Rogaland fylke, hadde rundt 4,5 millioner innbyggere før krigen i Syria. Nå lever det også minst 1,5 millioner syriske krigsflyktninger der. Norge har gitt opphold til under 12.000, innvandringsminister Sylvi Listhaug (Frp) mener dette er nok.

– Libanon er et naboland og langt likere Syria enn hva Norge er. Det er mye enklere å integrere syriske flyktninger i Libanon, sier hun til NTB.

Et liv i telt

– Er ikke Norge verdens rikeste land, spør Ghassoun når vi forteller hvor mange syrere som er innvilget asyl i Norge.

Den 42 år gamle kvinnen flyktet fra landsbygda i Hama-provinsen i 2013. De siste tre årene har hun levd i et telt i Semmaqiyeh lengst nord i Libanon, sammen med ektemannen og den 13 år gamle sønnen.

Om vinteren høljer regnet ned. De gamle teppene som dekker jordgulvet hindrer ikke fukt og kulde fra å trenge inn. Om sommeren er det kvelende varmt.

Solgte alt

For å komme seg til Libanon måtte den lille familien selge både huset og mannens motorsykkel og i tillegg ta opp et lån på 13.000 kroner hos smuglerne som hjalp dem over grensa.

Hvordan de noensinne skal greie å betale lånet tilbake og samtidig livnære seg i Libanon, vet de ikke.

Mannen jakter på dagjobber i landsbyer i området, men har ikke klart å finne arbeid på tre måneder. De syriske flyktningene gjør at det er nok av arbeidskraft i området, og storbonden som eier teltplassen, har ikke noe å tilby.

Likevel krever han 2.000 kroner året i leie av flyktningene, og det er mye for den som ingenting har.

Mistet troen på fred

FNs høykommissær for flyktninger (UNHCR) gir familien matrasjoner, drikkevann og parafin til oppvarming og matlaging. Men ikke nok, forteller Ghassoun.

– Det er en evig kamp, sier hun.

Den skitne elva som renner rett bak teltleiren, utgjør grensa til det krigsherjede landet de forlot. Ghassoun tror ikke at de vil kunne krysse den igjen med det første, kanskje aldri.

– Vi har uansett ikke noe å vende hjem til, alt er ødelagt. Vi har mistet håpet, sier hun.

Ektemannen drept

Noen telt bortenfor bor den 27 år gamle enka Rabiaa, sammen med de to barna sine på sju og åtte år. Mannen ble drept da krigen kom til Baba Amr i Homs, hvem som drepte ham vil hun ikke snakke om. Homs var de tre første årene av krigen opprørskontrollert, men ble gjenerobret av regjeringsstyrker i 2014.

Familiens hus er brent ned, alt de en gang hadde er borte, forteller Rabiaa. I tre år nå har hun og barna bodd i teltleiren i Semmaqiyeh.

– Det er ikke bra her, søppelet flyter og vi er syke hele tida, men har ikke råd til lege og medisiner. Tror du Norge vil ha oss, spør Rabiaa, som særlig er bekymret for barna.

– Selv om krigen i Syria stanset i dag, kommer ikke disse flyktningene til å returnere i morgen, sier Assem Chrain i den libanesiske hjelpeorganisasjonen LOST.

– Mange av dem kommer aldri til å returnere, det er ikke lenger noe å vende hjem til der, sier han.

– Ikke flere

Listhaug fastholder at flyktningene har det best i Libanon.

– Hvis vi kan hjelpe Libanon å hjelpe, vil det utgjøre en forskjell for mange flere enn om vi henter noen tusen ekstra til Norge, sier Listhaug. Hun mener Norge bidrar mye i så måte.

– Norge er et av de landene som bidrar mest. I fjor kunne vi bidra med ekstra penger fordi vi sparte penger på at det var så få som kom til Norge. Disse midlene kanaliseres gjennom ulike hjelpeorganisasjoner, sier hun.