Statsminister eller høyreleder?

RETORISK ANALYSE:

Vi går nå inn i valgåret 2017. Gjennom retoriske valg har Erna Solberg posisjonert seg selv i sin nyttårstale. Fikk vi se høyre-toppen som proklamerer borgerlig retorikk, eller var det den samlende statsministeren som leder landet?

En god tale har noe magisk ved seg. Den forhekser tilhørere og opphever følelsen av tid og rom. Den gode talen bygger fellesskap og former vår forståelse av virkeligheten.

Her viser Solberg ledertakter, hvor hun  også posisjonerer seg som en samlende statsminister

I nyttårstalen må statsministeren svare på spørsmål om hva Norge er, hvordan vi bør være og hvordan vi skal få til det. Samtidig bør man unngå å bli oppfattet som om man utnytter situasjonen til å fremme partipolitikk.

Under talen forsøkte Erna Solberg å fylle flere roller samtidig.

Hun ønsket å være statsminister, men var også mer partipolitisk enn hva som har vært normalt de siste årene.

Da Jens Stoltenberg holdt sin nyttårstale 1. januar 2011 brukte han Norge som metafor for regjeringens politikk. Det var eksempelvis «Norge» som trappet opp innsatsen i klimakampen. Ikke regjeringen. Innledningsvis i årets tale lyktes Erna Solberg godt med å skape et tilsvarende fellesskap.

«Vi står foran store utfordringer.

Men selv om vi lever i en tid med usikkerhet, så føler jeg optimisme.

Jeg har tro på Norge.

Og jeg har tro på nordmenn»

Det statsministeren mestrer her er ikke bare bruken av «vi», men også fremstillingen av seg selv. Fellesskapet står overfor store utfordringer, men «jeg» har tro på Norge og nordmenn. Her viser Solberg ledertakter, hvor hun  også posisjonerer seg som en samlende statsminister.

Dermed blir også den samlende statsministeren med ett til høyrepolitikeren

Imidlertid svikter det underveis.

«Vi ønsker flere slike forskningsgjennombrudd.

Derfor har regjeringen økt forskningsinnsatsen betydelig»

Her blir opplevelsen av fellesskap brutt. «Vi» – som tidligere i talen har vært Norge – blir nå til «regjeringen». Dermed blir også den samlende statsministeren med ett til høyrepolitikeren, og når vi som tilhørere får det inntrykket, så preger det også resten av talen.

«Regjeringen arbeider med reform av barnevernet (…)

Vi må gi disse barna en bedre start på livet, og den kjærlighet og omsorg som de ikke fikk i hjemmet»

Statsministeren går fra å posisjonere seg selv som leder av landet, til å snevre seg selv inn til lederen av en regjering.

Igjen er det regjeringen som er «vi». Ikke Norge og nordmenn, som statsministeren var så optimistisk på vegne av innledningsvis.

Selv om Solberg helt sikkert forsøker å skape et mer omfattende «vi», så er magien borte. Det innbilte fellesskapet har forsvunnet.

Når «vi»-et endrer seg, gjør vår forståelse av «jeg» det samme. Den samlende nasjonen «vi» blir i stedet høyre-velgere. Statsministeren går fra å posisjonere seg selv som leder av landet, til å snevre seg selv inn til lederen av en regjering.

Det er heller ingen store visjoner Solberg kommer med. «Hverdagsengasjementet» er viktig, men gir inntrykk av en statsminister som er opptatt av de politiske realitetene, og ikke våger å være visjonær. Det blir ingen månelanding, slik vi så hos Stoltenberg. Fallhøyden blir da også mindre for Solberg, men den innledende optimismen glir dermed over til realistisk forsiktighet underveis i talen"

En tale kan forme vår forståelse av virkeligheten. Etter en høst hvor budsjettforhandlinger og interne stridigheter har preget den politiske retorikken, er det blitt stilt spørsmål ved om statsministeren fremstår som samlende.

Nyttårstalen virker også noe vaklende på dette punktet. Dette bør Solberg få til i løpet av våren hvis hun ønsker å fortsette som statsminister etter valget til høsten.

• LES MER Nyttårstalene som ordskyer