Reddet pensjons­reformen – skjøt ned sykelønns­forslag

Men hun visste også og bruke den – både konstruktivt og i forsvarsposisjon. Gerd LIv Valla var uunnværlig for Regjeringen Stoltenbergs prestisjeprosjekt – pensjonsreformen. Og hun ydmyket den samme regjeringen når den ville endre i sykelønnsordningen året etter.

Reddet pensjonsreformen

I sin bok «Min historie» skriver tidligere statsminister Jens Stoltenberg om Valla:

Gerd Liv og jeg traff hverandre ofte i årene som kom. Det var gjerne uformelt og hyggelig. Vi stekte frossenpizza og drakk vin på den lille hytta hennes i kolonihagen på Solvang, og vi gikk turer sammen».

Denne personlige kontakten var viktig da Regjeringen Stoltenberg skulle få igjennom sin nye pensjonsreform i 2005. I LO var motstanden kraftig. Gerd Liv Valla, ble jokeren. Stoltenberg skriver:

«Gerd Liv ble helt avgjørende for å få vedtatt pensjonsreformen». Det var hun som snudde delegatene på LO-kongressen gjennom en flammende tale, da resten av LO-ledelsen hadde gitt opp, framhever Stoltenberg i boken.

Sykelønnsfadesen

Men året etter hadde hun omvendt effekt. Da regjeringen ville gjøre endringer i sykelønnsordningen, satt Valla foten ned – og det i full offentlighet. I VG kunne man lese følgende:

«LO-lederen stemme skalv av vrede da hun på en improvisert pressekonferanse anklaget den rød grønne-regjeringen for å ha brutt avtalen om et inkluderende arbeidsliv. – Regjeringen aner ikke hva et trepartssamarbeid er. Den har gjort seg skyldig i avtalebrudd og legger fram et diktat uten forutgående drøftinger, sa Valla. Hun sier hun frykter at konsekvensene av regjeringens diktat vil bli at enkelte grupper støtes ut fra arbeidslivet i stedet for å inkluderes».

Den saken ble det ikke noe av, gitt. Arbeidsminister Bjarne Håkon Hansen og Jens Stoltenberg hadde ikke samlet seg god nok støtte i forkant.

I boken skriver Staoltenberg at han trodde Valla ville protestere, men at det ikke ville bli full kamp:

«Det skulle vise seg å være en skjebnesvanger feilvurdering». Stoltenberg skriver videre at han først ønsket å stå på sitt, og vise at Ap ikke lar seg diktere av LO-sjefen. Men han måtte til slutt kaste inn håndkledet:

«Jeg skjønte at jeg var nødt til å gi meg. Grunnen sviktet under oss. Dette ville vi ikke klare å bære verken gjennom partiet eller Stortinget. Jeg måtte finne en vei ut».   

Gerd Liv Valla var med andre ord en sterk premissleverandør til norsk politikk da hun var LO-leder. Men var hun for egenrådig?

Da den store «Yssen-saken» dukket opp, ble det Vallas skjebne. Hun måtte til slutt trekke seg som LO-leder, og hun som tidligere ble kåret til «Norges mektigste kvinne» av VG, mistet brått all makt.