«Putin kommer til å drepe meg»

Grigorij Rodtschenkows liv som flyktning begynte 17. november 2015. Denne dagen landet han på Los Angeles internasjonale flyplass. Han hadde på seg jeans og en blå skjorte og dro på en svart rullekoffert. Han hadde kommet med et fly fra Moskva, etter å ha vært nødt til å forlate Russland over natten. Han var redd for å bli drept av den hemmelige russiske etterretningstjenesten.

Et par meter etter passkontrollen strakk han hendene i været og ropte: «Jeg lever fortsatt!» Han kastet seg deretter om halsen til Bryan Fogel, mannen som hadde hjulpet ham å flykte.

Rodtschenkow leter i kofferten sin, drar frem en harddisk og gir den til Fogel. «Hva er dette?», spurte Fogel. «Ikke tenk på det», sa Rodtschenkow. «Bare gjem den på en sikker plass.»

På harddisken ligger det dokumenter, tabeller og e-poster. De var bevis på at Russland benyttet seg av et av sportshistoriens mest effektive dopingsystemer, styrt av regjeringen, utført av Rodtschenkow. Etter landingen i Los Angeles var han klar til å fortelle verden om det.

Ankomsten på flyplassen er en del av dokumentarfilmen om Grigorij Rodtschenkow som amerikaneren Bryan Fogel har laget. Dokumentaren har fått tittelen «Ikarus» og vises på Netflix. Den er 121 minutter lang, og handler om idrettens baksider. Om medaljer, urin, intriger, flukt og forfølgelse.

I begynnelsen av filmen dukker det opp et sitat av George Orwell: «I bedrageriets storhetstid vil formidling av sannhet være en revolusjonær handling.»

SPIEGEL + DP

For å gi våre lesere internasjonale perspektiver på aktuelle saker, har vi inngått en publiseringsavtale med det toneangivende tyske nyhetsmagasinet Der Spiegel.

Grigorij Michailowitsch Rodtschenkow, 58, doktor i kjemi. Han var sjef for dopingkontroll-laboratoriet i Moskva i ti år. Han jobbet for WADA, verdens antidopingbyrå, som er paraplyorganisasjonen som organiserer kampen mot idrettens mørke side.

Laboratoriet i Moskva er et av 34 laboratorium som analyserer dopingtester på oppdrag fra WADA. Hvert år undersøker vitenskapsmenn over 300.000 tester fra utøvere verden over. I hvert laboratorium er oppdraget det samme: å teste blod- og urinprøver fra utøvere for å avsløre juksere. Rodtschenkow gjorde det motsatte. Han var hjernen bak et juksekartell. Han var regelvokter- og forbryter samtidig.

Dopingens historie er bakmennenes historie - leger, managere og veiledere som skaffer midler og lukrative forretninger.

Victor Conte distribuerte designersteroider til baseballspillere og sprintere. Eufemiano Fuentes tynnet ut blod fra sykkelproffer i Madrid. Sportsbedrageri er full av spraglete figurer, men alle blekner i sammenlikning med Rodtschenkow. Han organiserte doping i et helt land. Han bygde opp et system som sannsynligvis fortsatt gir hundrevis av topputøvere muligheter.

Biografien hans symboliserer utøvernes avmakt i møte med juksemakere og løgnere. Historien hans er et bevis på at antidopingsystemet har feilet. Den handler om en vitenskapsmann med rufsete hår og skjelnet blikk som først sørget for Russlands seier, for så å bli en statsfiende.

Rodtschenkow kan ikke snakke selv. Da Russlands dopingprogram dukket opp flyktet han til Amerika. Det amerikanske justisdepartementet har hatt ham i beskyttelsesforvaring. Rodtschenkow oppholder seg et eller annet sted i USA. Selv ikke familien hans har kontakt med ham.

Men man kan følge sporene han etterlot. Man kan snakke med tidligere medarbeidere og betrodde samt lese WADA-rapporter om ham utarbeidet av spesialetterforskere. Man kan lese dokumentasjonen og treffe regissøren Bryan Fogel.

I juni, dagen etter en filmfremvisning, setter Fogel seg i et hotell i London. Filmprodusenten fra Los Angeles fulgte Rodtschenkow med kamera i månedsvis. Han hjalp ham å flykte, han var hans beskytter, hans talsmann og hans assistent under og etter avsløringene. «Det var mitt livs villeste tid», sier Fogel. Man ser det i øynene hans, som er rødsprengte.

Fogel begynte på filmprosjektet i 2014. I utgangspunktet skulle det handle om seg selv: Fogel er amatørsyklist og ville dope seg foran kamera og dokumentere fremgangen. Han fikk et tips om at labsjefen Rodtschenkow fra Moskva var den rette til å rådføre seg med. Fogel spurte om han var interessert. Rodtschenkow var begeistret.

Deretter snakket de regelmessig med hverandre over Skype. Rodtschenkow forklarte Fogel innholdets substans, hvor han kan få tak i informasjonen og hvordan lagre den.

I London forteller Fogel at han var forundret i starten: «Jeg tenkte at: Hey, denne typen er egentlig ansvarlig for antidoping-systemet i Russland, og han leder meg til å dope meg? Det er galskap. Forhåpentligvis minster han ikke jobben sin på grunn av dette.» I Fogels film ser man hvordan han sprøyter i seg Epo, testosteron og veksthormoner på kjøkkenet.

Sommeren 2015 inviterte kjemikeren regissøren til Moskva. Rodtschenkow viste Fogel laboratoriet sitt. Det ligger øst i Moskva på et inngjerdet område. De drikker vodka, feirer, danser og bygger vennskap. Samtidig kartla WADA Russland, etter at den tyske nyhetskanalen ARD hadde fortalt om doping-hverdagen i det russiske friidrettsmiljøet i 2014. «Grigorij trodde den gang at alt oppstyret kunne bli feiet under teppet. Som alltid var han veldig rolig,» fortalte Fogel.

9. november 2015 endret dette seg. Denne dagen holdt Wada en pressekonferanse i Genève. Dopingprobemet i Russland er «verre enn antatt», sier Wada-talsmann Richard Pound. Moskva-laboratoriet må suspenderes og sjefen må sparkes. 

Samme kveld tar Rodtschenkow kontakt med kompisen i Los Angeles. Fogel spør: «Må du i fengsel? Er du i fare?» Rodtschenkow svarte: «Ja, jeg er I fare, men det handler ikke om fengsel. Jeg er den eneste som kan fikse de olympiske lekene. Jeg er den eneste som kan fikse Russland. Jeg er den eneste som kan fikse Wada. Og nå kommer de snart til å fikse meg.»

Der og da bestemte Fogel seg for å lage en ny film med en ny protagonist: Rodtschenkow.

Som student var Grigorij Rodtschenkow mellom- og langdistanseløper. Han begynte på universitetslaget i Moskva og løp 1500- og 5000-meter. Han dopet seg med Stanozolol, som er anabole steroider. Han studerte kjemi. Rodtschenkow lot seg fascinere over hvordan medikamenter kunne gjøre mennesker mer robust og i stand til å yte bedre. Derfor begynte han som medarbeider hos et antidoping-laboratorium i Moskva ved siden av studiene. For noen år siden fortalte han i et intervju at han testet ut «nesten hele listen med forbudte midler» på seg selv. Eksperimentene var viktige for arbeidet hans som dopingekspert.

I 2005 ble han sjef på laboratoriet. Samtidig ble han medarbeider hos den russiske etterretningstjenesten FSB der han regelmessig måtte informere om hva som utløp seg på laboratoriet.

Utenfor Russland opptrådte han som en engasjert motstander av doping. Han snakket på Wada-konferranser i Tyskland og USA og offentliggjorde bidrag i renommerte vitenskapsmagasin. Kolleger fra andre land var imponert over fagkompetansen hans.

I kampen mot doping utviklet Rodtschenkow en metode som ble sett på som et stort fremskritt: Bare for et par år siden var det kun mulig å påvise steroider i urin et par dager i etterkant. Rodtschenkow oppfant en test som kunne avsløre utøvere opp til seks måneder senere.

Mange utøvere som deltok på de olympiske lekene i 2008 og 2012 ble på den måten avslørt av tester i etterkant. Mange måtte gi medaljene sine tilbake. Man kan si at Rodtschenkow hadde ledet antidoping-kampen et skritt videre, men det var også en del av hans kamuflasje.

I Moskva var Rodtschenkow en korrupt doping-dealer. Sammen med søsteren sin Marina solgte han forbudte medikamenter til russiske utøvere: Testosteron, Oxandrolon og Methandienone. Når en utøver hadde testet positivt etter en konkurranse lot Rodtschenkow prøvene på laboratoriet sitt forsvinne. Han innkasserte 30.000 rubler per utøver, som den gang var omtrent 7500 kroner.

Virksomheten gikk bra for Rodtschenkow – helt frem til våren 2011, da den russiske antidopingmyndigheten ble oppmerksomme på ham. Han ble arrestert, og hjemmet hans ble endevendt. Søsteren Marina ble dømt til et og et halvt års fengsel. Anklagene mot Rodtschenkow ble derimot droppet av myndighetene. Han fikk til og med fortsette som lab-sjef.

I Fogels film sier han at: «Istedenfor å gå i fengsel skulle jeg forberede Russlands suksess i de Olympiske lekene i Sotsji i 2014. Ovenfra ble det sagt: «Du er ansvarlig for at vi vinner. Det er din måte å gjøre det godt igjen på.»

Kjemikeren i lab-frakken ble de mektiges tjener. Et system som minner om mafiaen. Rodtschenkow skal ha fått ordre fra regjeringen om å dope Russland. Målet hans: olympiske medaljer.

Forberedelsene til dopingprogrammet begynte et halvt år før de olympiske lekene i Sotsji startet. Første del av Rodtschenkows plan var å finne det rette doping-stoffet. Han hadde tilegnet seg mye kunnskap om steroiders virkninger. Han mikset mikrodoser av Trenbolon, Oxandrolon og Methasteron og løste opp et milligram av steroidene i alkohol. Han kalte opp cocktailen etter en kjent russisk drikke: Herzogin.

Også smaken var viktig. Til de mannlige utøverne mikset han preparatet med Whiskey, og til de kvinnelige malurt. I en Wada-rapport står det: «Utøverne spylte ned miksturen og spyttet den ut igjen. Stoffene skulle bli absorbert gjennom munnslimhinnen, og doktor Rodtschenkows forskning hadde vist at stoffene bare var påviselige tre til fem dager i etterkant.»

Rodtschenkows cocktail falt tydeligvis i smak blant de russiske utøverne, som startet under de olympiske lekene i London i 2012, friidrettsutøverne før verdensmesterskapet i Moskva i 2013 og deltakerne i vinterlekene i Sotsji i 2014.

Det finnes klare regler på hva som skal gjøres når en utøver tester positivt. De står i anti-doping-kodeksen, som er godkjent av alle idrettsforbund i hele verden. Wada må bli informert om prøveresultatet og det ansvarlige forbundet må åpne sak mot utøveren.

Rodtschenkow forsømte reglene. Wada-funksjonærene i Montreal var langt borte og hans virkelige sjefer satt i Moskva. Siden 2011 meldte Rodtschenkow de positive testene via E-mail til Jurij Nagorny, som den gang var Russlands viseminister for sport. Nagorny meddelte deretter om vedkommende skulle utestenges eller ikke. Det beviser e-poster mellom de to, som Rodtschenkow har gitt til Wada.

Dopede russere hadde lite å frykte. Dukket det opp en positiv test på laboratoriet, ble Rodtschenkow anvist til å melde denne som negativ i Wada-databasen. I årevis virket metoden perfekt fordi Rodtschenkow var samtlige instanser i personalunionen: forbryter, kontrollør og dommer.

I dokumentaren holder Fogel et intervju med Rodtschenkow: «Hvor mange russere var dopet under de olympiske lekene i Beijing i 2008?», spør Fogel.

Rodtschenkow: – 30 prosent.

Fogel: – Hvor mange var dopet under OL i London i 2012?

Rodtschenkow: – Godt over halvparten.

Programmet skulle bli utvidet ytterligere før Sotsji, fortalte Rodtschenkow. Under de olympiske lekene kunne ikke positive prøver bare bli utgitt for å være negative. Ved de olympiske lekene kommer internasjonale eksperter til unnsetning, og de overvåker laboratoriet.

Del to av Rodtschenkows plan var derfor å manipulere prøvene allerede før de ble analysert på laboratoriet.

I tiden før vinterlekene i Sotsji møtte Rodtschenkow ukentlig i Idrettsdepartementet for å diskutere detaljene i konseptet han hadde utarbeidet. Det fortalte han til Fogel etter at han hadde flyktet. Russlands tidligere sportsminister Witalij Mutko var involvert, og det samme var agenter fra FSB.

I Sotsji skulle dopingprøvene bli analysert på stedet. Rodtschenkow tok seg av byggeplanene for det nye kontroll-laboratoriet. Han bestemte hvor det skulle monteres dører og overvåkningskamera, og enda viktigere: hvor det ikke skulle installeres kameraer.

Rett over midnatt snek han seg inn i et bøttekott som grenset til laboratoriet. En medarbeider samlet inn flaskene med urinprøvene til de russiske utøverne og ga dem til Rodtschenkow som befant seg i rommet ved siden av. Mennene ga flaskene til hverandre gjennom et hull i veggen. På dagen ble hullet dekket over av et vitrineskap fortalte Rodtschenkow.

En FSB-medarbeider valgte ut de forseglede flaskene og åpnet dem med spesielle verktøy slik at lokket ikke ble ødelagt og kunne skrus tilbake på plass etterpå. Rodtschenkow tømte flaskene i do, rengjorde flaskene og fylte de opp med urin han hadde samlet inn fra utøverne noen måneder tidligere.

Ved hver dopingkontroll blir mengden, vekt og farge på urinen skrevet ned i et skjema. Rodtschenkow fylte salt eller vann i flaskene for å gjøre urinen tyngre, lettere, mørkere eller lysere. Han skrudde lokkene tilbake på flaskene og ga dem tilbake til laboratoriet gjennom hullet i veggen.

Han jobbet som man gjør på rullebånd. Han tillot seg bare pauser til å ta en sigarett i ny og ne. Neste morgen kunne de begynne å analysere dopingprøvene i laboratoriet uten at de russiske utøverne hadde noe å frykte.

Russland vant 33 medaljer i Sotsji - mer enn noe annet land. Samtlige russiske dopingtester var negative.

I januar 2015 ble Rodtschenkow invitert til sportsmuseet i Moskva av regjeringen. På en stor feiring fikk han vennskapsorden for sine «fremdragende bidrag til Russlands suksess i vinterlekene i Sotsji,» som det het i takketalen.

Rodtschenkows tid i Moskva-laboratoriet kom til en brå slutt i november 2015, rett etter at Wada hadde offentliggjort sine første pressemeldinger. For første gang ble Russland anklaget for å drive et omfattende doping-regime. Wada beskylte Rodtschenkow for å ha tuklet med 1400 prøver i laboratoriet sitt for å fjerne alle spor.

I filmen forteller Rodtschenkow at han fikk en oppfordring fra Mutko. «Kan du trekke deg?» skal idrettsministeren ha spurt.

Rodtschenkow pakket sakene sine på laboratoriet, og kopierte raskt innholdet på datamaskinen sin over på en harddisk. De neste dagene måtte han tilbringe i leiligheten sin i Moskva. FSB-agenter overvåket ham og hans kone.

Putin opptrådte på russisk TV. Statlig organisert doping? Bare løgn, slo presidenten fast. Han kom til å innlede egne granskninger. Skulle noen ha brutt reglene blir de «straffet individuelt». Rodtschenkow ante at Putins ord var rettet mot ham selv.

«En venn av Grigorij som jobber i FSB fortalte ham at de ville rydde ham av veien. Det skal se ut som selvmord,» fortalte Fogel. Rodtschenkow forsto at han skulle bli syndebukken. «Jeg må ut herfra. Kan du hjelpe meg?» spurte han Fogel over telefon.

Fogel betalte flybilletten fra Moskva til Los Angeles. «Han kunne ikke betale det med sitt kredittkort,» fortalte Fogel. «Det hadde vært mistenksomt.» Rodtschenkow pakket ned klærne sine og harddisken i kofferten. Han hadde fortsatt et gyldig visum i USA fordi han hadde holdt et foredrag der et par måneder tidligere. Slik lyktes han med å flykte.

Fogel skaffet leilighet, bil og advokat til Rodtschenkow i Los Angeles. Et par uker etter flukten gikk nyheter om at to russiske sportsfunksjoærer var døde. Wjatscheslaw Sinew og Nikita Kamajew døde rett etter hverandre. De hadde jobbet i det russiske antidoping-byrået i årevis.

I filmen ser man hvordan Rodtschenkow reagerer på nyheten: Han sitter i leiligheten sin i Los Angeles og ser på TV og forteller om hans omkomne kolleger. Kamajew skal ha jobbet på en bok med avsløringer. «Det er farlig å skrive bøker i Russland.»

«Vi merket at Grigorij kun hadde én mulighet til å redde seg selv: Han måtte offentliggjøre alt som varsler før han ble drept.» I filmen er det en scene der Rodtschenkow løper rundt i leiligheten, tydelig oppskaket. «Putin kommer til å drepe meg!»

Rodtschenkow og Fogel organiserte dokumentene Rodtschenkow hadde tatt med seg på harddisken. Navnelister med russiske utøvere, e-poster med henvisninger fra departementet, tabeller med koder fra dopingprøver. I mai 2016 gikk Rodtschenkow ut i New York Times og fortalte om de lange nettene i Sotsji og tuklingen med dopingprøvene. Han fortalte at han hadde manipulert rundt hundre dopingprøver av russiske utøvere.

I Moskva reagerte Putin med en pressekonferanse der han kalte Rodtschenkow for «en kjeltring» som blir «styrt av utenlandske krefter» og forteller «oppdiktede historier». Russiske myndigheter avhørte Rodtschenkows kone og barn. Passene deres ble konfiskert og hytten hans beslaglagt.

I juli 2016 bestemte den amerikanske regjeringen seg for å ta Rodtschenkow i asyl. Myndighetene gikk ut ifra at livet hans sto i fare. Han måtte bli flyttet til en hemmelig plass. På slutten av Fogels dokumentar snakker Rodtschenkow en siste gang med familien sin på telefon. Kona hans gråter og sier at «de fremstiller oss som monstre. Det er så trist.» Rodtschenkow sier han er lei seg.

Richard McLaren er en kanadisk advokat som de seneste månedene har jobbet med dopinganklagene mot Russland. Han ble hyret inn av Wada til å samle bevis. Hvis man skal tro rapportene hans har varsleren Rodtschenkow fortalt sannheten.

I følge Wada har over tusen russiske utøvere nytt godt av dopingprogrammet. Friidrettsutøvere, vektløftere og skøyteløpere. Til og med seilere. Også handikappede utøvere. Det var ingen av dem som fattet mistanke. «Utøvere er som små barn» sa Rodtschenkow. «Uansett hva du gir dem putter de det i munnen.»

Rodtschenkows kollegaer forteller at han noen ganger klaget over trykket ovenfra og tvangen han ble utsatt for. Han skulle imidlertid ha hatt muligheten til å bryte ut. Hvorfor gjorde han ikke det?

En som kjenner ham godt sier at «for Grigorij er doping en del av sportens konkurranse. Han er stolt av å ha lurt systemet. Han så på seg selv som en aktiv deltaker i de olympiske lekene.»

«Fra første dag som utøver til siste dag som lab-sjef handlet det om å omgå reglene for Grigorij» forteller Fogel. «I landet hans fantes det aldri en kultur mot doping. Ikke i Sovjetunionen og heller ikke senere. Etter Sotsji hadde han i oppdrag å utarbeide dopingprogrammet for fotball-VM i Russland i 2018. Grigorij var midt i planleggingen da alt gikk opp i røyk.»

Witalij Mutko, som er sjef for organisasjonskomiteen for VM forteller at «staten ikke har noen mulighet til å overvåke en lab-sjef.» Rodtschenkow var bare underordnet Wada. «Han var høyt ansett internasjonalt og ble brukt som ekspert under de olympiske lekene» forteller Mutko. «Naturligvis trodde vi at alt var i skjønneste orden.»

Et spørsmål forblir uavklart: har sporten lært noe av skandalen? Fogel forteller at han fikk et brev fra Thomas Bach i fjor. IOC-presidenten skrev at han tar dopinganklagene mot Russland dypt alvorlig. Fogel sier at han ikke tror et eneste ord av det Bach skriver.

Ved de olympiske lekene i Rio de Janeiro i 2016 tillot IOC at 271 russiske utøvere stilte til start til tross for avsløringene. I juni arrangerte Russland Confederations Cup – generalprøven på fotball-VM. I følge FIFA ble det gjort 854 dopingprøver, og alle var negative. Nylig beslagla likevel Wada 155 prøver av russiske fotballspillere.

I år har allerede russiske brytere, roere, vektløftere, friidrettsutøvere og bobkjørere blitt utestengt på grunn av doping. Det seneste tilfellet var ishockeystjernen Danis Sapirow.

Noen vestlige sportsfunksjonærer vil at Russland skal bli utestengt fra de olympiske vinterlekene i Pyeonchang i februar. IOC meddeler at to arbeidsgrupper vil avgjøre dette i mars, men avgjørelsen er forsinket.

Den høyeste prisen for Russlands doping-regime betaler han som sørget for at det brøt sammen: Grigorij Rodtschenkow. Selv Fogel vet ikke hvor kjemikeren oppholder seg. Rodtschenkow vil aldri kunne vende hjem igjen.

© 2017 Der Spiegel or Spiegel Online Distributed by New York Times Syndicate.

Oversatt av Håkon-Benedikt Harnes