Nato er ikke forberedt

I en hemmelig rapport advarer Nato mot at de ikke vil være i stand til å håndtere et russisk angrep. Militære ledere vil vende tilbake til den kalde krigens kommandostrukturer.

«The second Cavalry Regiment» er et av de eldste i den amerikanske arméens historie. Allerede i 1846 kjempet soldater fra dette regimemtet mot mexicanerne. Under indianerkrigene to tiår senere ble en del av regimentet overrumplet av et bakholdsangrep og skalpert. I 1905 slo kavaleriet ned et opprør på Filipinene. Regimentet var i militær innsats i to verdenskriger og har flere ganger gjort tjeneste i Irak og Afghanistan.

18. juli 2017 møtte det stolte regimentets første skvadron en motstander de ikke var skikket til å håndtere. På grensen mellom Romania og Bulgaria dannet en amerikansk panserkonvoi kø ved en grenseovergang. «I en og en halv time satt vi i stridsvognene våre i solen og ventet på at en eller annen type skulle stemple papirene våre», sier den oberst Patrick Ellis, som er enhetens kommandør.

Dette, som kan virke som en farse i fredstider, kan i et nødstilfelle så usikkerhet rundt Natos evne til å forsvare seg. Siden den russiske anneksjonen av Krim i 2014 har alliansen intensivert sine forberedelser på forsvar av egne områder mot russisk aggressjon. Men faktum er at grensebyråkratiet hos de 29 medlemsstatene i Nato sannsynligvis bremser militære Nato-konvoier mer enn en noe russisk panserforsvar. Og problemet skydes ikke bare byråkratiet.

Hemmelig rapport

Foto

MYE Å STYRE MED: Natos generalsekretær Jens Stoltenberg styrer kanskje verdens sterkeste militære allianse, men logistikken er så som så, viser fersk rapprt. Her fra et besøk hos Nato-styrker i Romania nylig. (NTB-scanpix).

En hemmelig rapport fra sist sommer sirkulerer nå i alliansens hovedkvarter i Brussel. Den adresserer Natos svakheter på en nådeløs måte. Under den lite fengende overskriften «Fremskrittsrapport over alliansens styrkede avskrekkings- og forsvarsdisposisjoner» gjør forfatterne et dramatisk funn: «Natos evne til raskt å kunne styrke periferien i sine ansvarsområder i Europa har logistisk sett atrofiert siden slutten av den kalde krigen.»

«Atrofi» er det medisinerne kaller tap av vev når en arm er gipset. Det tar lang tid før den opprinnelige funksjonaliteten er gjenopprettet. 27 år etter den kalde krigens slutt er Natos logistiske infrastruktur i en lignende tilstand: forsvarsevnen er betinget.

Nesten alt mangler: det mangler brønnhengere for stridsvogner, togvogner for tung last, moderne bruer som uten problem kan bære en «Leopard 2» – en 64-tonns koloss av en stridsvogn.

Hva hjelper det med de dyreste våpensystemene når de ikke kan flyttes dit de trengs? «Risikoen er vesentlig under en rask forsterkning», står det i rapporten.

Man kan ikke en gang stole på at Natos QRF (Quick Reaction Force) vil kunne håndtere jobben. Slik kommandostrukturen for Europa for øyeblikket er organisert «finnes det ingen tilstrekkelig garanti for at innsatsgruppen QRF er i stand til å reagere raskt- og om nødvendig – varig».

Den hemmelige rapporten fra Brussel antyder at alliansen ikke er i stand til å beskytte seg mot et angrep fra Russland fordi den ikke er i stand til å mobilisere troppene i tide.

Hva hjelper det med de dyreste våpensystemene når de ikke kan flyttes dit de trengs?

Overlegen, men...

Nato er sannsynligvis militært overlegen Vladimir Putins militære styrker og helt garantert økonomisk overlegen. Likevel viser en flere tusen år gammel militærhistorie at så enkle faktorer som forsterkninger, forsyninger og logistikk er avgjørende for om utfallet blir seier eller nederlag. Nesten ingen tror at Russland vil komme til å angripe et Nato-land, men mange i alliansen er overbevist om at kun velfungerende militær avskrekking vil hindre Putin i å legge politisk press på periferistatene i alliansen – land som Estland, Litauen og Latvia.

Tre år etter annekteringen av Krim står alliansens oppbygning overfor en dyptgående omstrukturering. Fred og forsonings-tiden tid er forbi og den kalde krigens kommandostrukturer vender tilbake. Nato skal igjen være rustet for en stor militær konflikt. For en «MJO+» som en militærsjargongen heter. En slik «Major Joint Operation Plus» bklir alliansens angående dersom Nato-kontraktens paragraf 5 settes i verk.

Alliansen må være i stand til å «reagere raskt for å forsterke en eller flere truede allierte, avskrekke i fredstid, styrke i krisetider og støtte allierte i tilfelle et angrep», heter det i rapporten.

Nato må også være i stand til å mobilisere tropper raskt, og evne å holde dem i gang så lenge som nødvendig – uavhengig av operasjonens «natur, behov, lokasjon og varighet». For å få til det kreves «robust militær logistikk og evne som har kommunikasjon som strekker seg fra Nord-Amerika til den østlige og sørlige grensen av NATO-territoriet og som inkluderer 'intern-europeiske' ruter».

Velkommen til Natos store papirkrig

De ser det selv

Allerede i februar ble de 29 Nato-landenes forsvarsministere enige om en ambisjon om å reformere kommandostrukturene. Den gang het det at alliansen i fremtiden må være i stand til å gjennomføre flere operasjoner samtidig til maksimal «Level of Ambition». Militære benytter seg av dette fagbegrepet for å definere deres institusjonelle ærgjerrighet.

Inneværende kommandostruktur i Nato «vil i beste fall bare delvis innfri, og selv om den aldri har blitt testet, vil den raskt svikte» dersom den skulle den bli konfrontert med Natos maksimale 'Level of Ambition, heter det i rapporten. Denne såkalte «Level of Ambition» er definert som en kategori «MJO+». I klartekst betyr det: Nato forbereder seg på en mulig krig med Russland.

At kommandostrukturene i Nato-alliansen ikke er oppdaterte har militære visst om i lang tid. På fredag for to uker siden la Nato frem forslag til opprustning av stabene for alliansens militærkomité. Nå får alle nasjonene ytre seg før forsvarsministeren sier ja til forslagene i begynnelsen av november.

«Vi vet at vi må tilpasse og modernisere alliansen og dens kommandostrukturer», sa den daværende norske forsvarsministeren Ine Eriksen Søreide. «Norge vil gjøre en innsats for at Natos kommandostrukturer forblir relevante og robuste, sa Søreide.

Hennes danske kollega, Claus Hjort Fredriksen, sier at «Russland har brutt folkeretten», og at Nato derfor må gjennomgå sine strukturer. «Nato er verdens sterkeste forsvarsallianse fordi den gjennom 70 år stadig har tilpasset seg nye utfordringer», sier Fredriksen.

Også Litauens forsvarsminister Raimundas Karoblis krever bedring i organiseringen av Nato til «avskrekking og forsterkning» i Øst-Europa. De nye strukturene i alliansen skal støtte opp om «sårbare regioner som for eksempel Baltikum».

Det trengs ikke mange tall for å dokumentere atrofien som har rammet alliansen. Før Berlinmurens fall hadde Nato en egen innsatsstyrke på 23.000 soldater ved Natos militærposter rundt om i Europa. Den gang var også hundretusenvis av amerikanske soldater stasjonert i Europa. Militærstaber hadde om nødvendig mulighet til å mobilisere tropper og materiale i øst i løpet av kort tid.

Også forsterkningsruten fra USA til Europa over Atlanterhavet var organisert på beste vis. Fra 1952 til 2003 sørget Nato for regelmessig sikring av transport av krigsmateriale til Europa. Hver eneste dag forberedte en eller annen amerikansk admiral seg på konfrontasjon med Sovjetunionen og Warszawapakten.

Så falt muren og forholdet til Russland opplevde en ny, men kort vår. Det virket å være tid for å ruste ned og for å innkassere fredsutbyttet. Frem til 2011 krympet innsatsstyrken med 10.000 mann til 13.000.

De krympende innsatsstyrkene var lenge udramtisk, fordi alliansen ikke lenger regnet med omfattende landkriger. Innsatsstyrkene ble massivt omstrukturert etter den kalde krigen, for nå ble «internasjonalt krisehåndtering» hovedoppgaven. Lands- og allianseforsvar virket å være fortidens bekymringer. En relikvie fra blokkonfrontasjonens tid.

Russisk Krim-sjokk

Den russiske anneksjonen av Krim i 2014 sjokkerte nato-landene. Plutselig var en krig i Europa et mulig scenario, og at Russland kunne ta Baltikum inn i sitt revir kunne man ikke lenger utelukke. Naturlig nok var bekymringen størst blant de øst-europeiske Nato-statene. Først og fremst balterne og polakkene krevde at alliansen måtte sende et tydelig signal. De presset på for garantier om at Nato raskt måtte komme partnerne til unnsetning ved et eventuelt nødstilfelle.

De ble hørt. På toppmøtet i Wales i 2014 besluttet alliansen å sende kampklare styrker til de fire periferistatene Polen, Litauen, Latvia og Estland. Disse styrkene er for få i antall – «noen tusen» –for å ha noen virkelig militær betydning, men de sender et klart signal til Russland om at Nato er fast bestemt på å forsvare det tidligere sovjetiske territoriet i Baltikum.

Natos store papirkrig

Foto

FEIRING PÅ KRIM: Russiske soldater feirer «Marinens dag» i Sevastopol på Krim-halvøya i sommer. (NTB-scanpix).

Men forflytningen mot øst avdekket også svakheter i alliansen som nå delvis skal utbedres gjennom omorganiseringen av kommandostrukturene. Nato ville bestemt gjenopplive avskrekkingspolitikken, men gjennomføringen forløp heller kaotisk. «Vi må fastslå at vi var veldig rustne», medgir en Nato-general. «Vi hadde rett og slett glemt hvordan vi forflytter tropper».

Erfaringene som Oberst Ellis fra «The second Cavalry Regiment» gjorde seg i sola på den rumensk-bulgarske grensen lar seg overføre til Nato som helhet. Alle land, og ofte også regionale og lokale myndigheter, må godkjenne hver enkel militær transport. Enhetlige formuleringer finnes ikke. Det holder ikke å oppgi det totale antallet fartøy. Myndighetene insisterer på å registrere hvert enkelt serienummer for hver eneste lastebil og stridsvogn. Velkommen til Natos store papirkrig.

Om NATO vil forflytte tropper fra Stuttgart gjennom Polen til Latvia for avskrekking ved Natos yttergrense mot Russland, må transporten byråkratisk planlegges flere uker i forveien. «Selv om det skulle bryte ut en krig, betyr ikke det at forskrifter kan bli satt til side», sier general Steven Shapiro, som er sjef for logistikken for den amerikanske hæren i Europa. Fagfolk som ham vet at det ikke bare er byråkratiet som vil kunne by på komplikasjoner når det kommer til å forsvare alliansens territorium.

Forsterkninger må organiseres på en annen måte. Slik oppsto ideen om to nye innsatsstyrker med omtrent 2000 mann. En ny maritim innsatsstyrke skal sikre passasje av tropper og materiale til Europa.

Høyt rangerte militære i Nato tror at sjøveien kan bli en akilleshæl for forsterkningsstyrkene. I de hemmelige møtene om kommandoreformen advarte analytikere mot at Russland i stor grad beveger seg uobservert med U-båter i Atlanterhavet. Angrep på Nato-konvoier med tropper er nesten umulig å beskytte seg mot nå til dags.

Fordelingen av forsterkningene i Europa er også problematisk. Det skal nå en egen innsatsstyrke overta. Dens oppgave skal være å planlegge og sikre logistikken mellom Mellom-Europa og de østlige medlemsstatene. Det handler om å sikre bevegelsesfrihet og om å sikre områdene vest for alliansens grenser. Det høres teknisk ut, men er i virkeligheten den kalde krigens mobiliseringskonsepts renessanse.

Polen viser stor interesse for å lede dette arbeidet i praksis. Warszawa presser på for å få så mange Nato-enheter som mulig stasjonert i Polen. Den polske regjeringen ser på det som et effektivt virkemiddel for å avskrekke Russland.

Amerikanerne og andre allierte ser likevel for seg en annen lokasjon. Tyskland hadde av geografiske grunner vært en ideell kandidat. I begynnelsen av Oktober forhørte høyt rangerte amerikanske militære seg uformelt hos deres tyske kamerater om ikke Tysklands forsvar ville søke det nye oppdraget.

Torsdag ettermiddag etter det tyske parlamentsvalget hadde den tyske forsvarsministeren Ursula von der Leyen og hennes amerikanske kollega James Mattis deres første telefonsamtale, og allerede sto kommandostrukturene på programmet.

I Berlin er ledelsen av en ny logistisk innsatsstyrke av stor interesse. Innad i alliansen kan Tyskland, som stadig blir presset til å ta større ansvar i alliansen, overta en viktig oppgave.

Innenpolitisk i Tyskland ville prosjektet, selv med en mulig Jamaica-koalisjon med det Grønne partiet, vært uproblematisk. Tyskland vil ikke stille noen kamp-tropper til rådighet, men kun stabssoldater – som en slik innsatsstyrke hovedsakelig dreier seg om. Det er en oppgave tyske forsvarspolitikere tradisjonelt sett helst tar.

Bok blir virkelighet?

Briten Richard Shirreff observerer oppmerksomt at Nato-alliansen endelig har blitt aktiv. Den firestjerners generalen var nestkommanderende i Europa frem til 2014, og dermed også Natos høyest rangerte soldat. Etter sin avskjed sørget han for oppstyr da han skrev en bok – thriller – om en fiktiv krig med Russland.

Boken er ikke interessant på grunn av sin litterære kvalitet, men på grunn av budskapet: Etter at alliansen siden slutten av den kalde krigen har hatt fjerne krisesoner som Afghanistan på radaren, må de nå på ny ta den russiske trusselen på alvor. Ellers har Nato ingen sjanse mot en eventuell aggresjon omkring Baltikum, er Shirreffs påstand. «Det er på høy tid at Europa bruker anneksjonen av Krim som en vekkerklokke», sier Shirreff.

© 2017 Der Spiegel or Spiegel Online. Distributed by New York Times Syndicate. Oversatt fra tysk av Håkon Benedikt Harnes.