Hemmelig fransk ­partner i tyske regjerings­forhandlinger

I begynnelsen av desember er den foreløpige utenriksministeren og tidligere leder av sosialdemokratiske SPD Sigmar Gabriel i Paris for å møte sin franske partikollega og utenriksminister Jean-Yves Le Drian. Et par dager tidligere fikk Gabriel en melding fra Élysée-palasset: den franske presidenten Emmanuel Macron inviterer på frokost.

Det er i og for seg ikke noe utenom det vanlige. Gabriel og Macron er gode bekjente etter å ha hatt et nært politisk vennskap i mange år. Likevel er møtets tidspunkt høyaktuelt: to uker tidligere strandet forhandlingene om en Jamaica-koalisjon i Berlin. Nå er sosialdemokratene usikre på om de skal gå inn i en ny utgave av storkoalisjonen.

Macron trenger tyskerne på sin side

Macron benytter sjansen til å formidle til sin venn hvor mye han ønsker seg en ny koalisjon mellom SPD og Merkel, og hvor viktig det ville være for Europa. Og det snarest mulig, sier Macron til Gabriel.

Det er ikke første gang at Paris utøver sin innflytelse når det kommer til interesser i valget av politisk personal i Berlin. Macrons vilje til å få dannet en tysk regjering begrenser seg ikke til hans planer om å omstrukturere Frankrike. Franskmannen ringer ukentlig til Berlin – til kansleren, til SPD-sjef Martin Schulz eller til Gabriel.

Avisen Le Figaro beskriver den franske presidenten som «den hemmelige partneren» i de tyske regjeringsforhandlingene.  

Jeg ønsker ikke å være den som fører an Europa

Macron trenger tyskerne. Aldri før har så mye stått på spill for en fransk president – i Tyskland – som nå. For å virkeliggjøre Macrons ideer om en EU-reform og et enda tettere samarbeid i eurosonen må Berlin være med å dra lasset.

«Tyskerne må selv forstå hva som er rett», sier liberale Sylvie Goulard. Hun var en av Macrons støttespillere fra første stund. Ingen i Frankrike vil blande seg inn i tysk innenrikspolitikk, men til syvende og sist er det «også i tysk interesse å sikre den økonomiske og monetære unionens fremtid».

Europeisk innenrikspolitikk

Dermed finnes det i tysk-fransk sammenheng for første gang noe som minner om en europeisk innenrikspolitikk. Det har oppstått et triangel mellom forbundskansler Angela Merkel, president Macron og partiet SPD der alle kjenner hverandre, alle bruker hverandre og alle trenger hverandre. Det ringes, drives lobbyvirksomhet og det spilles indirekte. SPD-ledelsen bruker Macron for å reklamere for en storkoalisjon i egne rekker. Den europabegeistrede franske presidenten tilbyr en historisk mulighet, og for å forhindre at den forspilles, må en tysk regjering logisk ledes av Merkel. SPD må gjenopplive det europeiske prosjektet sammen med Macron, heter det.

For kansler Merkel er samarbeidet derimot bare fruktbart hvis Macron hjelper henne å tvinge sosialdemokratene inn i en storkoalisjon. Macron kan, på sin side, bruke sosialdemokratene som vektstang for i det minste å forankre en del av reformen sin i en tysk koalisjonsavtale.

I Élysée-palasst følger de situasjonen i Berlin tett, fordi man vet at presidentens planer for Europa avgjøres der. For Macron var Merkels svake valgresultat skuffende. Ikke fordi han føler seg tilknyttet CDU. Macrons «La République en marche»-bevegelse lar seg ikke innordne politisk, verken til høyre eller venstre.

Foto

FROKST I PALASSET: Tysklands utenriksminister, SPD-mannen Sigmar Gabriel, har et personlig og godt forhold til den franske presidenten  Emmanuel Macron. (Foto: AFP PHOTO / ALAIN JOCARD)

Men Macron verdsetter Merkel. Hennes nøkternhet og retoriske tilbakeholdenhet passer ham godt. Merkel overlater den store scenen til ham, som for eksempel FNs generalforsamling i september, hvor hun ikke har dukket opp en eneste gang.

Macron respekterer også Merkels politiske erfaring. Beundrer den kanskje til og med. Mest av alt verdsetter han at hun lar ham styre. Det er det samme om han inviterer Donald Trump til paraden på Frankrikes nasjonaldag eller om han ønsker å befri Libya. Hun plystrer ham ikke tilbake, men avventer situasjonen. Samtidig er Macron for klok til å profilere seg selv på bekostning av Merkel. «Jeg ønsker ikke å være den som fører an Europa», sa han til Time Magazine.

Talen han holdt ved Sorbonnen rett etter parlamentsvalget hadde han på forhånd allerede sendt til Merkel, og også endret på etter hennes ønske. Han får hennes velsignelse – og med det forplikter han henne også. Skulle Martin Schulz be om en samtale med ham, vil han la Merkel få vite om det. Fire til fem ganger i uka, altså nesten stadig vekk, er Élysée-palasset i kontakt med kanslerens kontor.

Fransk Jamaica-frykt

Det verste er allerede avverget ifølge Macron & Paris: en Jamaica-koalisjon der FDP angir den europa-politiske tonen. I starten av november benyttet den franske finansministeren Bruno Le Maire seg av en konferanse i Berlin til å holde enkeltsamtaler med de aktuelle Jamaica-partnerne. Hans mål: jamaicanernes koalisjonsavtale burde ha stort nok spillerom til at Macrons forslag i det minste fortsatt befinner seg på forhandlingsbordet.

Le Maire tok runden i Berlin. Han traff FDP-sjef Christian Lindner, de grønnes Cem Özdemir, den konservative Jens Spahn, den ferske forbundsdagspresidenten Wolfgang Schäuble og selvsagt også sin gamle venn, kristendemokraten Peter Altmaier. Altmaier og Le Maire har kjent hverandre i nesten ti år, siden tiden deres som EU-statssekretærer. Altmaier snakker flytende fransk og Le Maire snakker fremdragende tysk. Dem imellom snakker de fransk – slik at Altmaiers språkferdigheter ikke ruster. Tre til fire ganger i året treffer de hverandre ansikt til ansikt. Det har blitt til en vane.

Macron er et lykketreff for Europa

Altmaier tilhører dem som presser på for å unngå å reagere på Macrons europainitiativ med den vanlige tafattheten. Macron har klart å «finne et nytt språk for Europa», svermer han i et tidligere Spiegel-intervju.

Altmaier skal nå signalisere til franskmennene at Merkel vil ta opp Macrons initiativ.

I Berlin er man absolutt forberedt på å komme Macron i møte. Men ikke til en hver pris. I Merkels krets er man ikke komfortable med de enorme pengebeløpene Macron ser for seg å bruke på euro-landene.

Macron og SPD

Macron bruker nå sine forbindelser til SPD for å legge press på Merkel. Han håper sosialdemokratene vil sette en proeuropeisk reformagenda for koalisjonsforhandlingene. «Macron er et lykketreff for Europa», sier utenriksminister Gabriel.

Gabriel og Macron kjenner hverandre fra deres tid som næringslivsministere. Gabriel var begynnelsen på Macrons personlige tysk-franske vennskap. Også privat har Macron og Gabriel allerede truffet hverandre ved flere anledninger med med sine familier. Macron og hans kone har mottatt Gabriel og hans familie i Paris. Helt frem til i dag har tonen vært fortrolig og hjertelig.

Med Martin Schulz ser det annerledes ut.

Innholdsmessig står også Schulz på Macrons side, men med den personlige forbindelsen står det ikke så bra til. Macron viser seg riktignok imponert over SPD-sjefens flytende fransk, men det holder også med det.

I Élysée-palasset mener de at Schulz ikke kan måle seg med Merkel. Han var den som måtte ta opp kampen mot Merkel, og i Paris har Schulz en profil som en pappfigur. I de franske naboenes øyne har han ikke oppnådd noe som helst verdt å merke seg. Hans valgkamp var motløs. Hans opptreden etter valget hjelpeløs.

Schulz’ opptredener etter valget har styrket Macron og hans folk i deres oppfatning om at hans politiske instinkter er begrensede. At han i mellomtiden betegner macronistene som SPDs søsterparti utløser forlegen latter.

Foto

ENSOM KJÆRLIGHET: SPD-leder Martin Schulz vil gjerne bli bestevenn med Macron, men kjærligheten er visstnok ikke helt gjensidig. (Foto: AFP PHOTO / John MACDOUGALL)

Europaparlamentet neste

Mens forholdet mellom Merkel og Macron preges av gjensidig respekt, hersker det en ikke-gjensidig kjærlighet mellom Schulz og franskmannen. Schulz streber etter et nært forhold, og han beundrer Macrons innsats for Europa og håper selv å kunne endre den tyske europapolitikken fundamentalt i lys av Macrons medvind.

Samtidig ønsker også Macron å revolusjonere europapolitikken. Ved europavalget i 2019 vil presidenten åpenbart gjenta det han lyktes med i Frankrike: å drive det bestående partisystemet til bristepunktet.

Fra og med januar vil Macron sende utsendinger fra sitt parti til Europas hovedsteder for å granske terrenget og lete etter nye koalisjoner. Målet er en ny fraksjon i Europaparlamentet som verken tilslutter seg de konservative eller sosialdemokratene.

Målet er at europatilhengerne skal stå opp mot de antieuropeiske høyrepopulistene, omtrent som i den franske valgkampen. Sosialistene og kristendemokratene – Schulz og Merkel – vil kun ha to muligheter i et slikt scenario: å slutte seg til Macron eller å stå igjen som representant for de synkende «gamle-partiene».