Erdogan strammer grepet

Etter det mislykkede kuppforsøket mot Recep Tayyip Erdogan i juli i fjor, har den tyrkiske presidenten tatt grep som gjør at han blir oppfattet å være den absolutte, ubestridte herskeren av Tyrkia.

I tillegg til alt annet, ga[tab]kuppet ham en etterlengtet unnskyldning for å gå videre med sin utrensking av «gulenister» i det militære og i offentlig sektor domenet – gulenistene er tilhengere av den religiøse lederen Fethullah Gülen som lever i eksil i USA.

Gülen har svært mange støttespillere i Tyrkia, og over 70.000 mennesker har blitt arrestert siden kuppforsøket, og selv om flere nå er blitt løslatt er antallet fortsatt svimlende høyt.

Destabilisering

Det er ingen tvil om det faktum at Gülen-tilhengerne lagt på vei hadde infiltrert store deler av den tyrkiske administrasjonen.

Men det er også et faktum at hele systemet er et resultat av en praksis som var allment akseptert i Tyrkia på den tiden da Erdogan og Gülen var politiske venner og nære allierte.

Nesten et halvt år etter det mislykkede kuppet, synes det som om Tyrkia er inne i en uendelig lang periode med de-stabilisering og uro som vi bare så starten på med kuppforsøket i juli i fjor.

Ulike terrorangrep i løpet av 2016 har tatt minst 180 liv – sist gang under skytingen på den velkjente nattklubben Reina nyttårsaften, der 39 mennesker ble drept.

De konstante angrepene fra islamistiske og kurdiske grupper har pågått i lang tid, og ser ikke ut til å stoppe. Dermed skapes det en følelse av at landet er under konstant angrep på sitt eget territorium.

Jihadistisk krigserklæring

Ifølge den tyske avisa Die Zeit var det siste angrepet på nattklubben Reina ingenting annet enn en klar jihadistisk krigserklæring mot Tyrkia.

Målet som ble valgt levner ingen tvil; Club Reina i Istanbul på nyttårsaften er det mest «vestlige» målet som kunne ha blitt valgt. Meldingen er krystallklar: Den islamske staten (IS) ser ikke annerledes på Tyrkia enn de ser på andre europeiske og kristne land.

Disse angrepene ville ha en helt annen tyngde dersom fienden hadde kommet fra utenfor Tyrkia.

Men det faktum at angriperne finnes i tyrkernes egne rekker, er like vel svært kritisk, da det avslører den dype kløften som eksisterer innenfor det tyrkiske samfunnet – de enorme forskjellene mellom det sekulære og det religiøse Tyrkia.

Presidenten tar sikte på å fjerne statsministerposten og innføre et presidentstyre som vil gi ham enda mer makt

Disse forskjellene har alltid stått sentralt i alle aspekter av Tyrkias politiske liv, og forskjellene – og samspillet – mellom det sekulære og religiøse har lenge vært selve grunnfjellet som den moderne tyrkiske staten er blitt bygget på.

Det er bemerkelsesverdig at kun noen dager før angrepet på nyttårsaften, så kom den regjeringskritiske avisa Milli Gazette ut med følgende tittel på første siden:

«Dette er den siste dagen. Dette er siste advarsel. Du skal ikke feire (nyttår)».

Samtidig skrev den regjerings- og islamistvennlige avisa Yeni Akit følgende: «Ned med deres sivilisasjon!» som en overskrift til et bilde som vist mennesker på en fest.

Bevisst polariserende

Ifølge forskningsdirektør Konstantinos Flilis, ved Institutt for internasjonale relasjoner ved Universitetet i Athen, er Erdogan i ferd med å forgifte det tyrkiske samfunnet:

– Erdogan har forgiftet det tyrkiske samfunnet innenfra, ved å følge en polariserende politisk strategi som tar sikte på å sikre ham kontroll med alle de «super-myndighetene» som i øyeblikket er ikke unders hans formelle kontroll, selv om han i dag de facto har tatt kontrollen, sier Flilis.

For å oppnå dette, har Erdogan målrettet utpekt sine fiende med motsatt ståsted enn ham selv, påpeker Flilis. 

– Han har gått til frontalangrep på store deler av sitt eget land, det være seg kurderne eller de vestligorienterte tyrkerne. Samtidig har han fått med seg resten av Tyrkia mot disse gruppene, og utviklet en helt ny form for tyrkisk nasjonalisme, sier forskningsdirektøren.

Utenlandske analytikere hevder at det er nettopp denne polariserende politikken til Erdogan som har tillatt Den islamske staten å bli en politisk aktør i Tyrkia.

Forskjellene og det økende konfliktnivået mellom den progressive sekulære delen av Tyrkia og de konservative religiøse er som opptenningsved for IS.

Legger man til de kurdiske angrepene mot den tyrkiske staten, er resultatet destabilisering med ukjente og uforutsigbare resultater.

Nasjonalistisk eller?

Søndag første nyttårsdag, dagen etter angrepet på Club Reina, kom Erdogan med en uttalelse som kan tolkes på mange måter: «De arbeider for å ødelegge vårt lands moral og de ønsker å skape kaos ved bevisst å ramme vår nasjons fred og ramme sivile med disse avskyelige angrepene», sa han.

«Vi vil som nasjon holde hodet kaldt, og stå tettere sammen, og vi vil aldri gi rom til slikt skittent spill», sa Erdogan. 

Foto

KUPPFORSØK: Det var i juli i fjor, mens Erdogan selv var på ferie, at krefter innen det militære forsøkte å gjøre statskupp i Tyrkia. (Foto: NTB-scanpix)

Spørsmålet mange stiller seg er: Har den tyrkiske presidenten forstått at hans strategi splitter landet? Eller er dette bare nok en annen tale til de stolte, nasjonalistiske tilhengerne hans?

Sotiris Roussos, professor ved Senter for Middelhavet, Midtøsten og islamske studier, har forsøkt å bryte ned Erdogans valg av retorikk, og kommer til en dyster konklusjon:

–Han spiller høyt på fanatisme blant de troende og blant nasjonalistene. Denne spillet kan fort ende opp i en røre av fascisme og jihadisme, sier Roussos til CNN.

Valuta i fritt fall

På et annet, men ikke mindre viktig nivå, bør det bemerkes at den tyrkiske lira har startet en nedadgående spiral siden juli i fjor.

Nedturen for den tyrkiske valutaen har ennå ikke stoppet opp, og et tap i verdi på 2 prosent i løpet av en dag er ikke lenger noen overraskelse.

Markedsanalytikere peker på at det som skremmer mulige investorer mer enn noe annet, er en uforutsigbar president som vil være fri til å bestemme i henhold til egne innfall.

I disse dager behandler den tyrkiske nasjonalforsamlingen Erdogans forslag til reform av den tyrkiske grunnloven. Presidenten tar sikte på å fjerne statsministerposten og innføre et presidentstyre som vil gi ham enda mer makt.

Medlemmene av nasjonalforsamlingen har allerede vedtatt den første av de 18 nye bestemmelsene, det skjedde søndag. I dagene som kommer vil man de resterende 17 forslagene – man regne med ett forslag hver annen dag.

Til slutt er planen at grunnlovsreformen skal godkjennes via en nasjonal folkeavstemning.

Deler av opposisjonen i Tyrkia har allerede protestert høylytt, og hevdet at skal den nye grunnloven vil gjøre Tyrkia til intet mindre enn et diktatur.

Venter på Trump

Som det fremgår ovenfor, er den indre situasjon Tyrkia langt fra stabil.

Det store spørsmålet i kjølvannet av utviklingen i Tyrkia, gjelder måten Erdogan vil velge å oppføre seg utenfor sitt eget land. Den nasjonalistiske holdningen hans ser ikke ut til å falme med det første.

I øyeblikket ser det ut som om tyrkisk politikk blant annet i Syria, har tatt et lite hvileskjær. Som mange andre av verdens ledere avventer også tyrkerne oppstarten av Donald Trump presidentskap før noen store endringer eller avgjørelser tas.

I Genève har man de siste ukene hatt samtaler mellom de greske og de tyrkiske kypriotene i et forsøk på å løse den årelange delingen av øya. Forhandlingene ledes av Espen Barth Eide, som er spesialutsending for FN.

Forskjellene og det økende konflikt-nivået mellom den progressive sekulære delen av Tyrkia og de konservative religiøse er som opptenningsved for IS

Også disse samtalene virker å ha stoppet noe opp, men både tyrkiske og greske tjenestemenn vil svært gjerne fortsette samtalene.

Helt nylig ble nemlig et stort gassreservoar funnet like utenfor den kypriotiske kysten. Det antas at dette vil kunne bidra til å begrense Europa avhengighet av gass fra Russland.

Hvordan Erdogan vil bruke dette i sitt politiske spill, er fortsatt uvisst.

Om den tyrkiske presidenten er i en så utsatt posisjon at han må gå tilbake på ting han har sagt, kan diskuteres.

I Hellas mener de fleste politiske analytikerne at Erdogans oppfordring om at «tyrkerne må står tettere samme» ikke er noe annet enn en nasjonalistisk propaganda.