Den standhaftige mot den formidable

De er begge solide og kompetente ledere. Det mener tidligere journalist, redaktør og taleskriver Agnar Kaarbø om både Støre og Solberg.

– De aller vanskeligste beslutningene lander til slutt på deres bord. Det kan være lett å glemme når vi ser dem i mediene og får inntrykket av at de er direktører i et omreisende sirkus, sier han.

Kaarbø ser to statsministerkandidater som begge er opptatt av å kunne de politiske sakene og som vet at tålmodighet og utholdenhet er viktige egenskaper.

– De forventer at statsrådene skal komme godt forberedt til de ukentlige regjeringskonferansene hvor de viktige politiske diskusjonene i regjeringen foregår, sier han.

– Mitt inntrykk er de begge også er flinke til å lage god stemning rundt seg. Godt humør er viktig i politisk arbeid, sier Kaarbø.

Bakkeklatreren

Renate Nedregård har forfattet den uautoriserte biografien «Erna – fra fiasko til statsminister». Hun er selverklært Erna-fan, men jobber som kommunikasjonsrådgiver for Miljøpartiet De Grønne i Hordaland. Hun omtaler statsministeren som en «motbakkemester». Og et feministisk forbilde. «Langt fra en typisk Høyre-leder», slår hun fast.

– Hennes fremste egenskap er at hun ikke er redd for å stå i det vanskelige. Bare se på det hun har vært igjennom for noen år siden – hvilket press det har vært for å få henne til å gå av, også internt, sier Nedregård.

Tidlig i sin politiske karriere ble Erna Solberg kastet som leder for Bergen Unge Høyre på dramatisk vis. Hun sverget å aldri vende tilbake til partipolitikken. Slik gikk det selvsagt ikke. I 1989 ble Solberg valgt inn på Stortinget i en alder av 28. Der jobbet hun i årevis, uten å stikke hodet frem nevneverdig. Men utrettelig arbeid førte etterhvert frem, og hun gikk via en statsrådpost i Bondevik-regjeringen til ledervervet i Høyre i 2004. Kun ett år etter at Solberg tiltrådte som leder i partiet var det klart for stortingsvalg. Det endte med nederlag, og det dårligste valgresultatet for Høyre noen gang, med en oppslutning på bare 14,1 prosent.

Til Ukeavisen Ledelse har Solberg tidligere uttalt at dette var nederlaget som formet henne mest som leder. «Jeg så hvor viktig det er å forankre politikken i eget parti. Som politiker må du jobbe gjennom organisasjonen din,» sa hun. Det neste valget endte imidlertid også med tap for Jens Stoltenberg. Først på tredje forsøk som partileder lyktes hun.

– Hun kunne gjort det enkleste, for seg selv og for partiet, og gått av etter sitt første eller andre nederlag. Men hun har is i magen. Hun har en evne til å tenke langsiktig og se forbi midlertidig støy, sier Nedregård.

Dette mener hun har blitt veldig tydelig under statsminister Solbergs første fire år i posisjon. Nesten hele perioden har vært preget av oljeprisfallet og støyen i arbeidsmarkedet som fulgte. Arbeiderpartiet og Jonas Gahr Støre baserte mer eller mindre hele valgkampen på at arbeidsledigheten gikk opp, sysselsettingen ned, samtidig som arbeidsstyrken minket. Så snudde det. Pilene som før pekte nedover har nå flatet ut eller gjort helomvending. Prognosene for de kommende årene er gode.

Og selv om Solberg har møtt mye motgang, såpass at hun har blitt en mester i motbakker, vil hun være en mer enn kapabel leder i medvind, tror Nedregård.

– Hun har ledet hele livet. Hennes første lederverv var i speideren som 12-åring. Og litt senere ledet hun Operasjon Dagsverk nasjonalt. I et intervju som tenåring ble hun spurt om hva som interesserte henne. Da svarte hun: «min eneste interesse er politikk». Det sier noe som andre kvinnelige ledere kan lære av. Det er lov å bare være nerdete på den ene tingen man er interessert og god på.

Ekstrem lojalitet

Julie Margrethe Brodtkorb har vært en av Erna Solbergs nærmeste medarbeidere i 16 år, og var stabssjef ved statsminister Solbergs kontor i tre og et halvt år. Hun fikk avskjed i nåde i statsråd i mai, og i løpet av september tar hun over som direktør i Maskinentreprenørenes Forbund.

Hun vil ikke være med på at Solberg har opplevd så mange flere nederlag enn andre ledere i politikken.

– Men hun er veldig trygg i seg selv, og villig til å snakke åpent om det, og dra erfaringer og lærdom av det som ikke har vært så lett. Det gjør det også lettere for oss andre å snakke med henne. Skal du være en god leder, kan du ikke bare ha oppturer. Det er av nedturene du lærer å være menneske. Og Erna vet veldig mye om det å være menneske.

– I det langsiktige har hun vist, siden valgnederlaget i 2005, at hun evner å starte prosesser som gjør at en hel organisasjon er med på en strategi. Det tar tid, og det kan være frustrerende, men jeg tror det var klokt av henne å ta med hele partiet nedenfra og opp. Alle kjente seg igjen i strategien, og når det buttet mot i noen år kunne alle si at «dette var noe vi var enige om».

På den måten har hun skapt det Brodtkorb kaller en «ekstrem lojalitet». Den pleier hun blant annet gjennom medarbeidersamtaler og personlige julekort til hele staben – fra sjåfører til stabssjef.

– Så har hun evnen til å holde seg til planen. Hun evner å løfte hodet og se litt lenger frem, og ikke bli fristet til å gjøre kortsiktige krumspring på veien. Og det er mange som har prøvd å få henne til å gjøre det!

Brodtkorb vektlegger Solbergs «menneskelige evne» til å se hvilken dagsform hver enkelt medarbeider er i.

– Hun ser akkurat når man trenger ro, og når man tåler å få konstruktiv kritikk og et lite spark for å jobbe enda litt mer.

Den tidligere stabssjefen trekker også frem Solbergs ærlighet i møte med sine medarbeidere. Solberg har selv fortalt at nærheten til sine medarbeidere er viktig for henne. Det førte til at hun i 2010 flyttet fra partilederkontoret i Keiserfløyen i Stortingets tredje etasje til Høyres forhenværende avis- og møterom på bakkeplan. I administrasjonen skal det ha blitt mumlet om at flyttingen brøt med god kutyme, men sånt bryr ikke Erna Solberg seg om.

– I sine første møter med medarbeidere spør hun «hva motiverer deg»? Det er den enkleste måten å utøve god ledelse på. «Hva er viktig for meg som leder å vite om deg»?

– Har hun endret seg som leder i løpet av den seneste fireårsperioden?

– Jeg opplever ikke at hun er forandret, men hun er blitt enda mer bevisst. Og det er naturlig, ut i fra at de hun leder er enda flere, og rollen er enda viktigere. I tillegg har hun fått mer erfaring.

Temporytteren

– Jonas Gahr Støre er født ambisiøs.

Det sier Erik Aasheim som skrev den uautoriserte biografien «Jonas» sammen med Nina S. Martin. Han tror man kan forstå mye om Ap-lederen ved å se på bestefaren som i sin tid bygde opp og drev peisprodusenten Jøtul. 

– Bestefaren er idealet for ham. Støre har omtalt sin bestefar som en varm leder og som en smart mann som satset selv der ingen andre turte, sier han.

Idealiseringen har satt sine spor.

– Jonas har ikke tid til smalltalk. Han går rett på. Jeg har jo sett når Jonas går ut av et rom, så puster folk lettet ut. Han krever utrolig mye, du skal være godt forberedt og levere. Sånn likner han Brundtland som stadig skal ha sendt rådgivere hjem for å gjøre hjemmelekser, sier Aasheim.

Å alltid være bedre forberedt enn alle andre er jo en effektiv metode for å bevare kontrollen, forklarer han. 

– Mannen er selvsikker. Og det er ikke så rart, fordi han har ofte opp gjennom livet fått høre at han er den beste, smarteste og flinkeste, sier Aasheim: – Og da kan det jo fort følge med på lasset en viss arroganse overfor folk som ikke alltid leverer like bra.

Men det var den selvsikre Støre som Norge forelsket seg i. Mannen med den franske eliteskoleringen, formuen og den lysende utenrikspolitiske karrieren som utvidet Norges havområder med 60 prosent, inngikk delelinjeavtalen med Russland og på et tidspunkt var den mest populære politikeren Norge hadde sett.

– Han er ikke bare denne strenge autoriteten, han er også en likandes kar. – Det er vanskelig å ikke like Jonas. Noe av utfordringen hans er at folk kan bli redd ham fordi han er så formidabel. Sånn var det aldri med Jens, sier Aasheim.

Men som leder i Arbeiderpartiet har man prøvd å tone ned bildet av Støre den suverene.

– Nå er alt dette som vi elsket ham for, blitt hans svakhet. Nå skal han være folkelig. – Jonas fnyser av folkelig, sier Aasheim. Han mener det er et tøysete begrep. 

Men han tror Støre er blitt flinkere til å lytte med årene.

– Rådgivere som har jobbet for ham, sier til meg at han er blitt mer lydhør for andre innspill. Det er noe med denne dialogen som ligger så dypt i ham, sier Aasheim.

Dialogens mann

For Støre er kompromiss et hedersord. Dialogtankegangen plukket han opp under sitt opphold på Harvard University. Og den brukte han både i Sør-Afrika da han var i hemmelige samtaler med ANC som ung mann, og da han fremforhandlet delelinjeavtalen med russerne som utenriksminister.

Etter mange år i media og som kommunikasjonsrådgiver for to ministre har Aasheim sett hvordan det jobbes på innsiden av regjeringer. Han mener Støre vil bruke dialogmetoden aktivt som statsminister også.

– Med Jens tok det ofte lang tid før det kom en avgjørelse. Jeg tror Jonas vil lytte og så ta en avgjørelse ganske hurtig. Men kommer det senere inn ny informasjon som stiller saken i et nytt lys, kan det tenkes han vil endre på avgjørelsen sin igjen, sier Aasheim.

Utfordring for vinneren

Situasjonen for de to før valgkvelden er på mange måter lik. Forskjellen er at Solberg har vist at hun kan lede en mindretallsregjering. For Støre handler det nå om ikke å havne i en for svekket posisjon før eventuelle regjeringsforhandlinger.

– For Solberg vil et borgerlig flertall være en stor seier, sier Agnar Kaarbø. Utfordringen blir så å skape et nytt parlamentarisk grunnlag med nye politiske mål, og å skape begeistring rundt disse målene. Og det skal hun gjøre i et politisk landskap hvor samarbeidspartiene har stort markeringsbehov, sier han: – Men Solberg kjenner dette landskapet og har høstet viktige erfaringer.

Også Støre vil møte den samme parlamentariske utfordringen. – I tillegg skal han ved et rødgrønt flertall lage en regjeringsplattform – og regjering – med oppslutning hos aktuelle samarbeidspartnere. Alle med markeringsbehov og økt politisk selvtillit, sier Kaarbø.

– Både Solberg og Støre må forsøke å holde fast på de politiske målene når hverdagen innhenter dem. Og hverdagen kommer brutalt, sier Kaarbø.

Flere av ex-statsrådene han har snakket med, forteller om en bratt læringskurve.

– Begge får en jobb med å sørge for at ferske statsråder leverer og får den nødvendige oppfølgingen de første ukene, sier han.

For Støre kan utfordringen bli ekstra stor siden arbeidet med å lage et nytt budsjett må skje på rekordfart.

Et mulig meningsavvik mellom dem er hvordan de tenker om samhold og teamarbeid. Støre har kritisert Solberg for mangel på disiplin innad i regjeringen og for å ikke ha styring på flere av sine egne statsråder. Et ferskt eksempel er innvandringsminister Sylvi Listhaugs angrep på menneskerettighetene. Solberg parerte med å vise til at det skal være takhøyde for egne partistandpunkt i en valgkamp.

– Støre siterer gjerne Alex Ferguson på at enkeltspillere scorer mål, men det er laget som vinner. Han kunne gjerne sitert sin tidligere sjef, Gro Harlem Brundtland. Hun mener det avgjørende er at regjeringen er et lag og ikke en gruppe fagstatsråder som slåss om hvem som taper og vinner. Gro var også opptatt av at når beslutningen var tatt, skulle alle stå bak den, sier Kaarbø.

– Det vil selvsagt være strid i en regjering, spesielt i en med flere partier, men det avgjørende er å finne løsninger som både ivaretar regjeringsprosjektet og de ulike partiene, legger han til.

Hvordan takle nederlaget?

Mens Solberg er kjent for sitt comeback, er Støre fortsatt uprøvd som taper av et valg. Kaarbø mener han likevel har fått smake på politiske nederlag.

– Han var en av Gro Harlem Brundtlands nærmeste rådgivere under EU-kampen fram til 1994, og det endte jo som kjent med tap, sier Kaarbø.

Men taper han valget på mandag, vil det være hans største nederlag til nå. Spørsmålet er hva en som alltid har seilt i medvind gjør da.

– En leder i et konsern tar jo gjerne hatten og går i en slik situasjon. men det har Jonas flere ganger sagt er uaktuelt for ham. Men lett blir det ikke. – Etter flere perioder ved statsministerens kontor vet strategen Støre hvordan dette spillet spilles, sier Erik Aasheim.

Politisk lederskap

I forbindelse med at han skriver en bok om politisk lederskap har Kaarbø snakket med en rekke forhenværende statsråder og statsministre.

Inntrykket han sitter igjen med er at de har ulike definisjoner av hva som faktisk er godt politisk lederskap. Men en slags syntese har han kommet frem til:

– I bunn handler det om det å sette klare politiske mål og være i stand til å handle for å nå disse målene. Og det skal politikerne gjøre på en måte som gjenspeiler verdier og ønsker både hos de politiske lederne og blant velgerne, sier han.

Kaarbø mener politisk lederskap også handler om å skaffe seg et politisk fundament for å møte utfordringer og uro, både nasjonalt og internasjonalt. 

Samtidig som personer er viktige i politikken, minner Kaarbø om at de ikke kontrollerer ytre krefter, som økonomiske og sosiale endringer, internasjonale begivenheter, naturkatastrofer eller terror.

– Men de kan gjennom sitt lederskap takle disse omstendighetene mer eller mindre godt. Lederskap handler som kjent også om å forstå hva situasjonen krever og utnytte de mulighetene som dukker opp, sier han.