Den lys våkne dragen

Foto

VERDENSKARTET slik kineserne ser det. Europa og USA ligger i periferien.

Kina i sentrum. (Wikimedia Commons)

Det er noe som ikke stemmer med dette verdenskartet. Det henger i utenriksdepartementets blå sal i Bejing, majestetisk stort over et podium med to røde flagg.

Europa ligger på dette kartet, temmelig trykt sammen, øverst til venstre. Under det Afrika som er betydelig lettere å gjenkjenne. Amerika, i vestlige verdenskart alltid på venstre siden, ligger ytterst til høyre, dypt i øst.

I kartets sentrum: Stillehavets tomrom. Men rett ved siden av – som en stor mage som rager ut av den europeisk-asiatiske landmassen: Kina, Midtens rike. Hele Asia ser annerledes på verden enn den vestlige delen som har dominert den i århundre. Det har allerede vært slik tidligere, men det er bare dét at mange europeere og amerikanere ikke har lagt merke til det. Jo rikere og mer selvbevisst Asias stormakt Kina blir, desto viktigere blir Beijings syn på verdenskartet.

Vekslingen av «maktpinnen»

I tolv dager har US-president Donald Trump reist gjennom Asia. I forrige uke landet «Air Force One» på flyplassen i Beijing.

Trumps reise ligner, utilsiktet, på vekslingen av en stafettpinne: «lederen av den fri verden» begir seg på en slags avskjedsturné. Det er avskjeden med en æra i hvilken verdens maktsentre i årtier har vært klart definert – og hvor det aldri er blitt stilt spørsmål ved amerikanernes ledende rolle.

«Jeg viser Kina stor respekt», sa Trump, som så sent som under valgkampen hadde anklaget Beijing at det «voldtok» USA med sin urettferdige handelspolitikk. Nå la han skylden på Barak Obama, og sa: «Hvem kan bebreide et land at det forfordeler et annet land, til fordel for sine egne borgere?»

Det var som «kotau», en ritualisert gest der utenlandske utsendte tidligere måtte underkaste seg keiseren av Kina – i dag i form av en slags uverdig bukking for fullmaktene som det kommunistiske partiet hadde utstyrt statssjef XI Jinping med under kongressen i oktober – og som Trump åpenbart lot seg imponere av.

Beijings krav på makt har for lengst passert landegrensene. Det er et globalt krav. «Den politiske modellen for hans land», sa Xi på partiets kongress, er «en stor skapning» og en modell for andre land: «Vår kinesiske sivilisasjon stråler i varig prakt og herlighet».

Slik har Kinas herskere ikke snakket siden slutten av keiserriket. Ikke engang Mao gjorde det. Hans etterfølger, Deng Xiaoping, bønnfalt sine kamerater å være forsiktig med Kinas tiltagende betydning. «Gjem din styrke, og avvent», lød hans slagord.

Xi Jinping har brutt med prinsippet om tilbakeholdenhet. Hans tale til partiet hørtes ut som ropet etter «plassen i solen» slik keiser-Tyskland formulerte sitt krav om global makt for over hundre år siden. «Verden står ved begynnelsen av en ny tidsalder der Kina vil avansere til sentrum», sa Xi.

Foto

VED SIDEN OG SNART FORAN? President Xi Jinping tar i mot Donald Trump i Beijing sist uke. (REUTERS/Jonathan Ernst/File Photo)

Beskrivelse av en realitet

Dette er mer enn en intensjonserklæring. Det er en beskrivelse av en realitet. Kinas opprykk forandrer verden. Kinas politiske og økonomiske kraft, dets militære opprustning og vitenskapelige fremskritt har «skutt» landet inn i posisjonen som verdensmakt på en måte den vestlige verden ikke har sett maken til siden kappløpet om lederskapet under den kalde krigen.

Som Sovjetunionen i sin tid, er Kina en undertrykkende, leninistisk gjennomregulert maktstat som ikke tolererer opposisjon og som kan knuse enhver som stiller seg i veien for helheten. Men i motsetning til daværende Sovjetunionen, er Kina økonomisk sterkt og rår over et toppmoderne arsenal av digitale overvåkings- og kontrollverktøy. Og ulikt vestlige politikere regjerer Beijings ledere uten å la seg stoppe av demokratiske valg.

Kina er ikke delaktig i nyhetsrike kriser av vår tid. Landet produserer sjeldent skandaler av de typene som dominerer vestlige overskrifter. Kinas vei mot toppen er et langtidsprosjekt. Vår oppmerksomhets korte pust, de som opptar oss hver dag med de siste pinlighetene fra Det hvite hus for eksempel, hindrer oss i å oppfatte den epokegjørende forskyvningen som utgår fra Kina.

Verdensleder innen 2050

Senest i 2050, ifølge det statlige nyhetsbyrået Xinhua, altså «to århundrer etter opiumskrigene som styrtet Midtens rike inn i en fase av krenkelser og skam, vil Kina returnere til toppen av verden». Skulle noen utenfra forsøke å forstyrre denne marsjen mot toppen, vil Beijing «ikke nøle med å slå tilbake med strategisk kraft eller, hvis nødvendig, forberede seg på en avgjørende maktprøve», skriver «Global Times».

Griper Kina etter verdensherredømmet?

Redselen for Kina som en totalitær verdensmakt er forståelig, sett i lys av dagens maktsøkende ledelse i Beijing. Men denne redselen går forbi grunnproblemet. Den kinesiske utfordringen er mer komplisert.

Som få andre land profitterer Kina av dagens verdensorden. Det er US-flåten som sikrer de sjørutene som Beijing mottar sine råstoffer og sender sine eksportvarer gjennom. Det er ikke minst medlemskapet i Verdens handelsorganisasjon (WTO) som Kina må takke sin enorme vekst for. Risikoen ved å endre denne verdensorden grunnleggende, ville være for stor for Beijing, og nytten svært tvilsom.

Kina vil ikke gjøre verden kinesisk. Ulik det katolske tidligere verdensriket Spania og senere det kommunistiske Sovjetunionen og de republikanske Forente Stater (USA), bekymrer kineserne seg ikke over hva andre nasjoner tror på, hvilken ideologi de følger eller hvilken regjeringsform de velger.

Verden står ved begynnelsen av en ny tidsalder der Kina vil avansere til sentrum

Forandrer verden

Dette prinsippet om ikke å blande seg, betyr imidlertid ikke at Kina ikke søker innflytelse. Landet henter bare sin kraft fra andre kilder enn dem som preger vår måte å tenke på. Særlig fra dets størrelse: Kina har mer enn dobbelt så mange innbyggere som et samlet EU, mer enn fire ganger så mange som USA og rundt ti ganger så mange som Russland. I kraft av denne størrelsen forandrer Kina verdenen allerede i dag sterkere enn ethvert annet land, bortsett fra supermakten USA – som ser ut til å være i ferd med å trekke seg tilbake.

Økonomisk har Kina bidratt med en tredjedel til den globale veksten i løpet av de siste ti årene. For 92 land, deriblant Tyskland, er landet den største handelspartneren. Kina er verdens største råstoffimportør og største bilmarked, og kineserne produserer mer sol- og vindenergi enn alle andre til sammen.

Også når det er snakk om digitalisering jager Beijing framover. Kina har flest internettbrukere og smarttelefoneiere. Intet annet land mottar slike datamengder og utnytter dem så hemningsløst. Silicon Valley Bank anslår at det i 2016 gikk omtrent like mye risikokapital til Kina som til USA – for første gang i historien.

For å møte utfordringen som Kinas framvekst betyr for den vestlige verden, er det viktig å forstå hva Beijing har oppnådd – og hva som er hensikten.

Her er tre utvalgte temaområder:

1 – GLOBAL POLITIKK: Drep høna for å skremme apene

Foto

PLANEN KLAR: Senest i 2050, ifølge det statlige nyhetsbyrået Xinhua, altså «to århundrer etter opiumskrigene som styrtet Midtens rike inn i en fase av krenkelser og skam, vil Kina returnere til toppen av verden». (Dreamstime)

Tre US-hangarskip krysser for tiden gjennom det vestlige Stillehavet – kommandoenheten som ledsaget Donald Trump på sin første reise gjennom Asia.

Ved første øyekast retter flåteparaden seg mot Nord-Koreas diktator Kim Jong Un. Han skal minnes på at hans regime trues med ødeleggelse hvis han skulle våge å angripe Amerika. Den på lengere sikt viktigere adressat er imidlertid Beijing. Kina vil bryte USAs dominerende stilling i det vestlige Stillehavet, landet oppretter baser i Sør-Kina-havet og ruster opp marinen – Xi Jinping gjør dette raskere og med mer penger enn noensinne.

I 2025, advarte USAs generalstabssjef Joseph Dunford kongressen nylig, vil Kina utgjøre «den største trusselen for vår nasjon».

Ingensteds blir Kinas nye selvbevissthet mer synlig enn i landets nærområder som Beijing i økende grad oppfatter som sin geopolitiske innflytelsessone. Den demokratiske øyrepublikken Taiwan har allerede følt dette en stund. Politikerne der betrakter sitt land som en selvstendig nasjon, og ikke som en provins av folkerepublikken. Det samme føler stater som Kambodsja og Vietnam, som er økonomisk avhengige av Kina. Men også stormakter som India og Russland har merket kinesernes økte innflytelse.

Kinesisk «diplomati»

Sør-Korea opplevde nylig kinesernes krav på makt spesielt drastisk. Beijing statuerte et eksempel overfor Seoul. Hele verden skulle se hva som skjer med en nasjon som motsetter seg Kinas vilje. I Kina finnes det et ordtak for den type diplomati: «Drep høna for å skremme apene.»

Årsaken til Beijings misnøye var følgende: På vårparten begynte Sør-Korea å utstasjonere det amerikanske rakettforsvarssystemet Thaad for å forberede seg mot trusselen fra Nord-Korea. Kineserne protesterte fordi radaren også egner seg til å spionere langt inn i Kina. Men Seoul sto på sitt.

Slik lærte Sør-Korea, som er på 11. plass blant verdens største økonomier, hva som skjer når Kina bruker sin økonomiske makt. Rakettforsvaret var plassert på området til forretnings-konglomeratet Lotte – Sør-Koreas åttende største næringslivsaktør med forretninger, hoteller og næringsvirksomhet over hele Asia. Som følge av det ble konsernet «bombardert» med en «patriotisk kampanje» fra kinesernes side. Dusinvis av Lottes rundt 100 butikker i Kina måtte stenge fordi Beijings myndigheter hadde oppdaget «utilfredsstillende brannvern» i bygningene. Like før Trumps besøk ble Beijing og Seoul plutselig «enige». Sør-Korea lovet å ikke bestille flere Thaad-systemer.

Statene innenfor den såkalte «første øykjeden» som rekker fra japanske Hokkaido i nord til Mindanao på Filippinene i sør, er under Kinas observasjon. Beijing vil sikre seg Stillehavet som strategisk sikkerhetssone – på lignende måte som et fremadstormende USA gjorde i sin tid gjennom Monroe-doktrinen som definerte Stillehavet og tilstøtende land som amerikanernes innflytelsesområde. I Sør-Kina-havet er faren størst for at Kina en dag vil presse gjennom sine interesser militært.

Ulikt vestlige politikere regjerer Beijings ledere uten å la seg stoppe av demokratiske valg

Den nye silkeveien

Med hele sin økonomiske makt derimot, vender Kina seg mot vest. Den «nye silkeveien» – Xi Jinpings sentrale, utenrikspolitiske prosjekt – skal forsyne land mellom Kina og Europa med et nettverk av veier, jernbanetraseer, havner og rørledninger – i all hovedsak finansiert og bygd av kinesiske banker, ingeniører og arbeidere. Det 900 milliarder dollar dyre initiativet, som til å begynne med ble latterliggjort av den vestlige verden, tar nå form. Fra dyphavhavner i Malaysia og Pakistan til industriområder i Polen og Hviterussland blir det mer og mer synlig hvilke ambisiøse mål Kina har.

«Den nye silkeveien er ikke et sentimentalt minne om den Kina-reisende Marco Polo fra Venezia, men den eneste geopolitiske strategien som finnes når USA eventuelt trekker seg tilbake fra den liberale verdens- og handelsorden, sier Tysklands utenriksminister Sigmar Gabriel. Den nye silkeveien viser hvor langsiktig det tenkes og handles i Kina, mener han.

Også Kinas omstridte opprykk til en av de største investorene i Afrika, ser nå vestlige eksperter positive aspekter ved. I en empirisk studie har utviklingsøkonom Axel Dreher fra det tyske Heidelberg Instituttet og andre internasjonale eksperter bevist at Beijing investerer ettertrykkelig – til sitt eget og ofte også afrikanernes beste.

Peking hjelper med sin strategi og sine penger ikke bare trengende stater i Asia, Afrika og Øst-Europa. Landet utvider også målbevisst sin innflytelse i internasjonale organisasjoner. I FN stiller Kina med en av de største FN-soldat-enhetene – og bremser samtidig motstanden mot at Kina bryter menneskerettigheter i eget land. I Verdensbanken og Det internasjonale pengefondet vil Kina gjerne øke sine andeler – men samtidig også sin innflytelse.

2 – ØKONOMI: Eiendom, fly og svinekjøtt

Foto

OPPKJØP: Ren Jianxin, styreleder i kinesiske ChemChina forklarer i juni i år hvorfor han har kjøpt det sveitsiske selskapet Syngenta. (Laurent Gillieron/Keystone via AP)

I det nye Europa-kvartalet i Frankfurt, bak messeområdet og sentralbanestasjonen, er det byggeplass-atmosfære. Fortsatt rager flere byggekraner inn i himmelen enn trær og innflyttingsklare hus. «Det ser litt ut som i Kina», sier folk i nabolaget.

Tyske storbyer er skeptiske når det kommer til nybyggingsområder.

– Kinesere derimot ser her moderne leiligheter, god infrastruktur og en svært sentral beliggenheten, sier Lin Dattner (48). Folk i Kina er vant til at byggeplasser raskt blir til hus.

Lin Dattner er født i Kina og har levd i Tyskland i over 25 år. I 2008 startet hun et meglerkontor – «Anjia eiendomsmegling og rådgivning». Firmaet har spesialisert seg på kinesere som vil kjøpe eiendom i Frankfurt ved elven Main eller i Taunus, et fruktbart fjellområde i regionen rundt. Kun en tredjedel av Dattners kunder vil kjøpe til eget bruk, resten leter etter investeringsobjekter.

I fjor brukte kinesere mer enn 25 milliarder dollar på eiendom i utlandet. I Europa gikk mesteparten av de kinesiske pengene tidligere til London, men i dag fordeler kinesiske investorers seg også på andre «inngangsporter» – som Frankfurt. Kinas økonomiske oppsving har tårnet opp enorme formuer. Det gjelder også for staten, som med nesten tre billioner dollar sitter på verdens største valutaformue.

Kinesiske foretak bruker sin rikdom til å kjøpe opp selskap over hele verden. Ifølge en studie fra Mercator-instituttet for Kina-studier økte Kinas utenlandsinvesteringer i 2016 til 189 milliarder dollar, 40 prosent mer enn året før. I EU-landene var økningen på hele 77 prosent.

Kina handler strategisk: Den statlige kjemikjempen ChemChina har kjøpt det sveitsiske landsbrukskonsernet Syngenta for 38 milliarder euro, Midea-gruppen har kjøpt den tyske robotprodusenten Kuka for 4,6 milliarder euro, mens elektrokonsernet Haier sikret seg husholdningsdivisjonen til General Electrics for 5 milliarder euro.

Men størst kraft bruker den kinesiske økonomien i Kina selv. Kineserne kjøper flest roboter i verden, de fleste luksusartikler, mest svinekjøtt og mest melkepulver. Landets enorme behov for importvarer har dermed skapt en avhengighet som er alarmerende, særlig for eksportland som Tyskland.

Enorme investeringer

Ifølge prognoser kommer Kina til å kjøpe 6.300 passasjerfly i perioden 2015 til 2034. Det er seks fly per uke – en stor del av hele produksjonen til Airbus og Boeing. Det tyske bilkonsernet Volkswagen (VW) solgte i fjor mer enn en tredjedel av sine biler til Kina. Det antas at nesten halvparten av den tyske bilprodusentens fortjeneste kommer derfra. Hadde ikke Beijing for noen år siden besluttet at biler med dieselmotor ikke skulle tillates, hadde VW sannsynligvis ikke overlevd eksos-skandalen.

Den kinesiske forbrukeren profiterer ikke bare av globaliseringen, men er også en av dens viktigste ressurser. Rundt 7.000 euro er den gjennomsnittlige kvadratmeterprisen i en høyblokk i Frankfurt am Main. For luksusleiligheter kan den være opp til 19.000. De som investerer, er ikke bare privatpersoner. Det kinesiske statsfondet CIC har kjøpt 16.000 leiligheter over hele Tyskland.

Igjen og igjen advarer Lin Dattner kundene sine mot for høye forventninger om avkastning. – Du kan ikke sammenligne det tyske markedet med det kinesiske», sier hun. – Tyskland er et utviklet land. Da er ikke slike spekulasjonsbobler mulig.

Til gjengjeld får investorene en garantert solid bygningsmasse i et stabilt marked med en gjennomsiktig økonomi og forutsigbare lovreguleringer.

3 – TEKNOLOGI: «Den som behersker den kunstige intelligensen, dominerer verdenen»

Slik kan fremtidens restaurant se ut: I en kyllingrestaurant i den østkinesiske byen Hangzhou bestiller gjestene sine friterte kyllingvinger ved en dataterminal. Betalingen skjer via tredimensjonal ansiktsgjenkjenning og telefonnummer. Prosedyren tar bare noen sekunder. Det handler om å lage «fast food» enda raskere – og å samle informasjon. Slagordet er: «Betal med et smil».

Ansiktsgjenkjenningen har sneket seg dypt inn i Kinas hverdag. Istedenfor bordingskort skanner flyselskap passasjerenes ansikter ved gaten. Hoteller, skoler og barnehager benytter seg av teknikken ved inngangskontroll. Det er nøyaktig hva Kinas ledelse vil.

I sommer erklærte den kinesiske staten at «kunstig intelligens» («Artificial Intelligence» – AI) skal være landets nøkkelteknikk og pekte ut et langtidsmål: innen 2030 skal Kina være verdensledende på kunstig intelligens.

Sensurstat som infopionér?

Foto

BAIDU-KONSERNET i Beijing er blant verdens ledende innen kunstig intelligens. (REUTERS/Kim Kyung-Hoon/File Photo)

«Verdens arbeidsbenk» som eksportør av digital toppteknologi? En sensurstat som informasjonspionér?

Muligheten til det er overraskende stor. Ifølge eksperter som Chris Boos, grunnleggeren av AI-huset Arago i Frankfurt, ligger Kina allerede på annen plass, bak USA når det gjelder utvikling av kunstig intelligens. På enkelte områder er kinesiske forskere på øyehøyde med amerikanerne, sier Boos. Det viser seg ikke bare på antallet og kvaliteten til kinesiske patenter, men også i AI-konkurranser, som spiller en viktig rolle som målestokk.

Det er ikke mulig å overvurdere betydningen av denne informasjonsgrenen. Det handler om å «trene» datamaskiner i å bygge selvstendig viten fra ustrukturerte datamengder, og å ta «intelligente» avgjørelser. Den som klarer et gjennombrudd innen kunstig intelligens, sier den russiske presidenten Vladimir Putin, kommer til å dominere verden.

Kinas gunstige utgangsposisjon er basert på en suksess som gjør europeiske industripolitikere misunnelige: På grunn av sitt skjermede marked har landet skapt enorme online-plattformer som Baidu, Alibaba og Tencent. Selskap som Huawei, Oppo og Xiaomi er rykket opp i smartphone-produsentenes «Top 10».

Men først og fremst tilfaller det Kina enorme datamengder fra landets 750 millioner internettbrukere. Vestlige forstillinger om personvern spiller ingen rolle der. Ved treningen av AI-algoritmer er dette en gigantisk konkurransefordel.

Baidu-konsernet i Beijing er blant verdens ledende AI-selskap. På området språkgjenkjenning oppnår Baidu ifølge egne opplysninger en treffprosent på 97, ved ansiktsgjenkjenning hele 99,7. Baidus taleassistent anses som like god som Amazons «Alexa».

Innen 2030 skal Kina være verdensledende på kunstig intelligens

«Big data» blir til «Big brother»

Kina forfølger sine ambisjoner ikke bare av konkurransemessige årsaker. Beijing vil nemlig bruke fremskrittet i håndteringen av «big data» – også militært. De væpnede styrker har forhåpninger om en teknologisk utvikling for raketter og droner – fra selvdrevet styringen til billedtolkning av flere utvalg av mål. Våpenkappløpet er i full gang.

Tidligere enn andre har kinesiske ledere oppdaget hvor godt internett kan brukes som effektivt «herskeinstrument». Senest i 2020 vil Kina innføre et forpliktende «sosialkreditt-system» og dermed en slags samfunnskontroll som får Big-brother-skrekkscenarier til å blekne. Staten setter digitale karakterer på sine borgere og firmaer. Har et selskap overoppfylt måltallet, kan det vente seg lavere renter ved neste søknad om lån. Motsatt blir alt som Kommunistpartiet bedømmer som feil oppførsel sanksjonert – også kommentarer i sosiale nettverk.

Også partiet selv vil ta den nye teknologien i bruk. En «rød sky» skal heretter bedømme hvor standhaftige dets medlemmer er. •

© 2017 Der Spiegel or Spiegel Online. Distributed by New York Times Syndicate. Oversatt fra tysk av Hermann Möhring.