Øyner håp med økende Brexit-trøbbel
Fuglebeskyttelsens kongelige selskap i Bedfordshire er en typisk britisk institusjon. I over 128 år har de med stor hengivenhet tatt seg av truede arter som Krykkje, Toppdykker og Bøksanger. Nå skal organisasjonen med over en million medlemmer også stoppe Brexit.
Initiativet kan spores tilbake til Nick Clegg. Den tidligere visestatsministeren og partilederen for De liberale er en av kongerikets mest prominente pro-europeere. 50-åringen har akkurat offentliggjort en 140-sider lang veiledning for sivil ulydighet. Verket heter «How to stop Brexit», og Cleggs svar er egentlig ganske enkelt: Den som vil forhindre Brexit må melde seg inn i en stor organisasjon og overbevise de andre medlemmene om at Storbritannia står overfor en menneskeskapt katastrofe. Hva som vanligvis er denne organisasjonens hovedanliggende, er ikke avgjørende. Det som teller er at de kan argumentere for at deres interesser – som sjeldne fuglearter – vil bli skadelidende av et Brexit.
Fuglebeskyttere, naturvernere og veldedige grupper er ifølge Clegg «arméer klare til å tas i bruk», som det gjelder å utnytte.
Det umulige blir mulig?
Er mannen helt tullete? Tvert i mot. Clegg er faktisk bare en av mange prominente som fortsatt jobber for å stoppe et nesten ustoppelig tog. Det som var helt utenkelig for få måneder siden er blitt mulig. Dragkampen nærmer seg et klimaks – og igjen blir muligheten for å avlyse Brexit diskutert.
Det er fortsatt bare enkeltstemmer, men de kommer fra alle partier og samfunnsgrupper, og de er så tungtveiende at motstanderne blir nervøse. Det skrev for kort tid siden utenriksminister Boris Johnson og miljøvernminister Michael Gove i et brev til Theresa May. De beklaget seg over det manglende engasjementet regjeringen styrer mot Brexit med.
May må gjøre alt for at Storbritannia skal være «en fullstendig uavhengig stat ved neste valg«, skriver de to.
Deretter fulgte en liste med krav, som om det handlet om gisseltakere heller enn regjeringsmedlemmer. At det konfidensielle intern-brevet havnet i pressen er sannsynligvis ingen tilfeldighet. En annen EU-fiende, Ukip-politikeren Nigel Farage, advarte regjeringens pro-europeere mot «forræderi».
Kort tid før det muligens avgjørende EU-toppmøtet i midten av desember samler den britiske politikken seg med gledelig tydelighet. Sjeldnere og sjeldnere snakker man om en «soft», «hard«, «ekstrem» eller «storartet» utmeldelse.
Alternativene synes å være: Brexit med alle konsekvenser – eller ingen Brexit i det hele tatt. Begge sider inntar nå sine stillinger før siste akt. Midt oppe i det hele befinner en sliten Theresa May seg. Ingen vet helt sikkert om hun fortsatt har krefter nok til faktisk å styre landet sitt. At EU har stilt et ultimatum om at britene må betale 60 milliarder euro gjør ikke posisjonen hennes noe mer komfortabel.
Brexit er for viktig til å overlates til et konservativt parti som synker inn i et tiltagende kaos
Skaper mer tvil
Ikke langt vekk fra Downing Street talte forrige fredag lord John Kerr til et knippe inviterte gjester. Det ble en juridisk leksjon for regjeringen: «Vi kan til enhver tid trekke tilbake beslutningen vår», sa lord Kerr.
75-åringen burde vite hva han snakker om. Han har ikke bare vært landets EU-ambassadør, men også en av forfatterne bak «Artikkel 50», som omtaler det usannsynlige tilfellet når et medlemsland vil forlate unionen.
Når det gjelder Artikkel 50 villeder regjeringen det britiske folk, påstår Kerr. May oppfører seg som om hun har utløst en ugjenkallelig Brexit da hun i slutten av mars meddelte EU-kommisjonen om Storbritannias intensjoner om å melde seg ut.
«Intensjoner kan endre seg», sier diplomaten. Å påstå at det ikke finnes noen vei tilbake ville være en «politisk avgjørelse».
Lordens foredrag har skapt bølger. «Hardlinerne» i det konservative partiet bruset nesten over av sinne.
Ifølge Nick Clegg begynner de å bli nervøse. Dessuten kan man ikke overse hvor ofte de regjerende EU-motstanderne har gitt folket tomme løfter: – De har løyet, og de lyver enkelt og greit videre. Deres forfengelighet tillater dem å omgå sannheten, sier han.
Liberaldemokraten Clegg har ufrivillig blitt ekspert på politisk feilanalyse. I 2010 ledet han som en av landets mest talentfulle- og populære politikere sitt parti inn i en koalisjon med de konservative. Fem år senere fikk han kvitteringen fra velgerne for sin brutale spare-politikk: Clegg mistet partileder-rollen og sist juni fløy han også ut av parlamentet.
Nå er han forfatter og taler, men ved sitt kontor i sørøst i London stråler han igjen av den selvtilliten som tok han til toppen. Han vil ikke tilbake til politikken. Han vil bruke sin innflytelse til å oppheve det som etter hans mening er den mest ruinerende politiske beslutningen truffet i Storbritannias nyere historie.
– Brexit er for viktig til å overlates til et konservativt parti som synker inn i et tiltagende kaos, sier han. – Og man kan ikke tillate Boris Johnson å komme til makt. Utenriksministeren har tatt til orde for å forlate EU selv uten en avtale, om ikke de andre europeerne skulle fire på kravene. Det hadde vært en katastrofe for Storbritannia, mener Clegg.
– Johnsons ego er så umettelig at han heller kjører vogna inn i veggen enn å inngå noen kompromisser, fortsetter han. Det er derfor det er så viktig for den tidligere visestatsministeren å gjøre det klart for britene at Brexit fortsatt kan stoppes.
Stadig flere sier fra
Tallet på de som er enige med Clegg og hans kumpaner stiger: tidligere statsminister Gordon Brown krevde senest i sommer må tenke seg om igjen, fordi det er åpenbart at brexit-folket ikke vil kunne holde mange av lovnadene sine. Også i Mays eget parti våger stadig flere parlamentspolitikere å ytre seg kritisk i åpent lende, noe de også får merke: 15 av de såkalte «rebellene» ble denne uken omtalt via en slags «Wanted»-plakat på forsiden av avisen Daily Telegraph. «Brexit-mytteristene» var overskriften.
På sosiale medier vil aktivister starte en kampanje som oppfordrer unge briter til å ringe deres besteforeldre for å fortelle dem om brexits konsekvenser. Forbildet er kampanjen «Call Your Granny» som fant sted i Irland i 2015. Den gang var temaet ekteskap for likekjønnede.
Brexit-motstanderne føler seg oppmuntret av de mange politikerne i de 27 resterende EU-statene som fortsatt holder døren åpen for britene. Fremfor alle Donald Tusk, presidenten i det europeiske råd. Polakken sa i slutten av oktober at «det er opp til London hvordan det hele ender – med en god avtale, ingen avtale eller ingen Brexit». Videre siterte han John Lennon: «You may say I´m a dreamer, but I´m not the only one».
Man kan ikke fortelle folk at de skal få en splitter ny Audi med alt ekstrautstyr, for så å levere dem et rustvrak
«Folkets vilje»
For den britiske regjeringen og dens heiagjeng i tabloidavisene er slik imøtekommenhet fra EU-ledere farlig. For selv om Brexit til nå kun har vært en øvelse i å peke på mulighetene ved folkets dom, kommer det nå stadig flere tegn på at det britiske næringslivet vil bli vedvarende skadelidende. Stadig mer utålmodig krever britiske bedrifter nå en plan frem fordi de ikke lenger kan utsette forberedelsene på deres fremtidige lokalisering. Flere banker har allerede truffet beslutningen om å flytte tallrike jobber vekk fra London.
Regjeringens Brexit-tilhengere forblir trassige – og de har et vektig argument: I juni 2016 talte folket, og «folkets vilje» gjelder det å respektere under alle omstendigheter. Hvert forsøk på å torpedere flertallsbeslutningen som 52 prosent av velgerne ønsket seg omtales som «udemokratisk».
Labour-politikeren Chuka Umunna, en av de mest profilerte EU-vennene, taler dem imidlertid i mot. Britene har rett og slett blitt løyet for, mener hun.
– Man kan ikke fortelle folk at de skal få en splitter ny Audi med alt ekstrautstyr, for så å levere dem et rustvrak og insistere på at en «avtale er en avtale».
Umunna er overbevist: – Hadde britene visst i 2016 det de vet i dag, da ville de aldri stemt for Brexit.
Brexit-mytteristene» var overskriften
Forvirrede briter
I disse dager tegner meningsmålinger i Storbritannia et kaotisk bilde. På den ene siden er et økende antall mennesker utilfreds med måten regjeringen gjennomfører Brexit-prosessen, eller kanskje hvordan den ikke gjennomfører den. På den andre siden finnes det ikke noe flertall for en ny folkeavstemning. Skulle en ny folkeavstemning om Brexit finne sted ville det sannsynligvis blitt veldig jevnt nok en gang.
Blant EU-fiendene sier nesten to tredjedeler i en meningsmåling at de er innstilt på å la næringslivet ta «merkbar skade» så lenge de bare melder seg ut av EU. En annen meningsmåling viser at når alt kommer til alt vil også 20 prosent av EU-vennene gledet seg over et kaos etter Brexit, slik at utmeldelses-fanatikerne «lærer en lekse».
Fullstendig forvirrende er det når en målingene også viser at et flertall av britene ønsker å forbli EU-borgere etter Brexit – med alle rettigheter til å jobbe og bo der man vil. Det virker som om noen ikke helt har forstått hvordan ting henger sammen.
Et spørsmål trenger seg på: når så mange ønsker noe, finnes det da også en mulighet?
© 2017 Der Spiegel or Spiegel Online. Distributed by New York Times Syndicate. Oversatt fra tysk av Håkon Benedikt Hernes.
Som en del av Dagens Perspektivs europadekning publiserer vi etter avtale jevnlig stoff fra det tyske magasinet Der Spiegel.