Angrep er ikke alltid det beste forsvar

I landsmøtetalen brukte SV-lederen så og si hele taletiden til å kritisere regjeringen. Dermed rakk han ikke å formidle hvordan han tenker å gjennomføre SVs politikk.

Med et resultat på 4,1 prosent i tre strake valg har det vært en kjensgjerning at Audun Lysbakken fortsatt ikke har greid å løfte SV tilbake til oppslutningen de hadde under Kristin Halvorsens storhetstid. Partiet har slitt med å skape entusiasme, og har tidvis problemer med å vise sin relevans.

En meningsmåling gjort av Opinion like før landsmøtet ga likevel SV en oppslutning på 5,4 prosent. Det er en stigning på over ett prosentpoeng fra forrige måling. Det var nok oppløftende nyheter for Audun Lysbakken og hans partifeller. Under landsmøtet måtte han greie å bygge videre på entusiasmen.

Den retoriske situasjonen

I retorikkens verden brukes ofte begrepet «kairos» (gresk: «det rette tidspunkt») om det å fornemme en situasjon og utnytte den retorisk. Det handler ikke bare om muligheten til å si noe, men også om å benytte anledningen til å handle.  Det dreuier seg om hvorvidt taleren makter å svare på situasjonen som foreligger:

I et politisk landskap på venstresiden hvor Rødt nærmer seg sperregrensen bakfra, og MDG har etablert seg som miljøkampens forkjemper, er det helt avgjørende for Audun Lysbakken å vise både hvorfor og hvordan SV er relevant for fremtidens Norge. Samtidig må partiet posisjonere seg som en mulig koalisjonspartner for Arbeiderpartiet for å kunne få reell innflytelse etter stortingsvalget.

Til syvende og sist vil velgernes stemme 11. september vise om han lyktes, men fredagens tale dreide seg mer om høyresiden enn den tydeliggjorde SVs relevans. 

LES MER:

• Her kan du lese hele landsmøtetalen til Audun Lysbakken

Forandring versus endring

Da Erna Solberg holdt sin landsmøtetale forrige helg var hun konsekvent i å male et bilde av et samfunn i endring, og om hvordan Norge står overfor en «nasjonal formingstid». På samme måte gikk Audun Lysbakken ut i sin landsmøtetale. Innledningen ble brukt til å omtale SV som «forandringspartiet», og til hvordan slagordet om å «Ta kampen for et varmt samfunn» går hånd i hånd med hans formaning om at «det er tid for forandring i Norge».

LES MER:

• Retorisk analyse: Offensiv statsminister prøver å sette agendaen tidlig

Det er en sterk innledning av Lysbakken. Premisset om å ta kampen for et varmt samfunn innebærer en forandring for Norge som impliserer at det at uten endring vil Norge fortsatt være et kaldt samfunn.

Konklusjonen blir dermed at den nåværende regjeringen fører «en kald politikk».

Det er en sterk innledning av Lysbakken

Imidlertid er det en forskjell i hva som skjer videre i talen. Der hvor statsministeren i sin tale til tider lyktes med å videreutvikle bildet om hvordan Høyre skal være foregangspartiet for et moderne Norge, brukte Lysbakken for mye tid på å kritisere den sittende regjeringen.

På den måten ble budskapet om hvordan SV skal gjøre samfunnet varmere satt i andre rekke.   

Satt søkelyset på høyresiden

I retorikkens verktøykasse er figurene noe av det mest omtalte. Og det med god grunn. Godt gjennomførte retoriske figurer vekker oppmerksomhet, de fester seg hos lytterne og gir budskapet tyngde. Talen til Audun Lysbakken var full av figurer og velformulerte setninger: «Velferden er ikke til for å tjene penger – velferden er til for å tjene folket».

Det er jo morsomt. Men talen savner SVs forslag til løsning

Men hva skjer når alle figurene brukes til å sverte motstanderen? Da rusikerer man å skape  en kontraproduktiv effekt.

«EØS-avtalen er et abonnement på høyrepolitikk, det abonnementet vil vi si opp».

Her brukes det en metafor om EØS-avtalen som et abonnement, og det får frem budskapet på en veldig god måte.

Problemet oppstår når de retoriske figurene konsekvent brukes på temaer som omhandler regjeringen. Da kommer regjeringens politikk i søkelyset. Visst er det jobben til en hver opposisjonspolitiker å kritisere den sittende regjeringen, men Lysbakken får ikke tid til å fortelle hvordan SVs omfordelingspolitikk skal føre til mindre ulikhet. Vi husker formuleringene om  velferdsstaten som «auksjonen av Norge» og Siv Jensen som «auksjonarius». Eller hvordan Trond Hellelands utspill på Høyres landsmøte om «caffè latte-drikkende raddiser» ble til en oppmuntring om å snakke «litt mindre om kaffeforskjeller, og litt mer om klasseforskjeller».

Det er jo morsomt. Men talen savner SVs forslag til løsning.

Prekte til menigheten

Før og under landsmøtet er SVs først fire, så fem, ultimatum overfor Arbeiderpartiet om regjeringsdeltakelse, som har høstet mest oppmerksomhet. Krav til en mulig samarbeidspartner og velformulert kritikk av sittende regjering er det man husker best fra Audun Lysbakkens landsmøtetale.

Og antageligvis leverte han en tale som traff etablerte SV-velgere godt. Kritikken av regjeringen gikk helt sikkert hjem hos landsmøtepublikumet. På den annen side kunne SV sårt trengt noe mer å spille på enn kun regjeringskritikk og Ap-ultimatum.

Lysbakkens klarte kun å svare på hvorfor SV skal «ta kampen for et varmt samfunn» – han greide ikke forklare hvordan

I det som potensielt er et av SVs viktigste valg i nyere tid, og et valg som kan være avgjørende for Audun Lysbakkens tillit og posisjon som partileder, greide han ikke å tydeliggjøre SVs plass i det politiske landskapet for andre enn kjernevelgerne i sin i landsmøtetale.

Sperregrense-spøkelset lever videre

Kampen om stemmene til venstre for Arbeiderpartiet er knallhard.

For hva er det Lysbakken ikke sier?

«Forandring for Norge»-budskapet blir fort lite troverdig når den bygges på resirkulerte tanker om «privatisering» og «klassesamfunn». Skal du ha en visjon må du tørre å være visjonær. Men vi ser dem ikke tydelig nok.

Lysbakkens klarte i sin tale kun å svare på hvorfor SV skal «ta kampen for et varmt samfunn» – han greide ikke forklare hvordan.

Talens innledning lanserte en påstand om at det er «tid for forandring i Norge og at SV er forandringspartiet».

Det første fikk Lysbakken presisert, men så druknet både han og partiets politikk i et mylder av retoriske figurer.

Det spørs om talen var nok til å døyve sperregrenseangsten i SV.