«Vanlige folk» kvier seg for å støtte opp om selve essensen i woke-bevegelsen

­

Knut Petter Rønne er redaktør i Dagens Perspektiv. 

Kan vi ikke snart slutte å snakke om woke, er det stadig flere som mener. Og de har jo et poeng.

Kronikker, radio- og TV-debatter, Facebook-innlegg, Twitter og løpende nyheter: woke.

Debatten er støyende, men aktørene er ganske få og de samme argumentene gjentas som maskingeværild fra skyttergravene på begge sider.

Woke er som mye av norsk populærkulter importert fra USA. Så vidt meg bekjent var det en gang et storslagent begrep brukt av afroamerikanere under borgerrettighetsbevegelsen på 1950, 60 og 70-tallet. I dag er det brukt hele tida, og stort sett på samme måte som det nesten like slitsomme, men dog norske begrepet «politisk korrekt» ble brukt for noen få år siden.

«Anti-wokerne» er de samme som tidligere ville være «politisk ukorrekte», de som da – og nå − gjerne uttaler at «er’e ikke lov å si noen ting lenger, nå’a»?

I motsatt skyttergrav finner vi de mest fundamentalistiske «wokerne» som ikke bare vil at vi skal slutte å bruke bestemte ord, vi skal også fjerne ord de ikke liker fra historien, og late som om ord som er sagt og skrevet ikke lenger fins.

Jeg vet ikke hvem av de to gruppene jeg er mest lei.

Jeg sier verken «n- eller m-ordet». Jeg liker å bruke «hen» som pronomen. Og jeg har ingen problemer med hva folk kaller seg, hvilket kjønn de har eller hvem de er glad i.

Og jeg tror faktisk veldig mange av oss har det sånn.

«Er du woke?» liker NRK og Dagbladet å spørre sine intervjuobjekter om. Alle kvier seg for å svare. Det er visst farlig.

For få år siden kunne man som mann på fest i mitt nabolag risikere å få spørsmålet «er du feminist». Da var det mange herrer som vred på seg. Ikke jeg, faktisk. «Ja, så klart», svarte jeg. Men hva med «woke»? Er jeg det? Jeg vil gjerne svare «ja». Jeg vil gjerne være årvåken mot rasisme og diskriminering. Men jeg vil ikke settes i bås med statueriverne, historierevisjonistene og sensitivitetsleserne. Jeg vil ikke være fundamentalist. Og derfor tror jeg så mange «vanlige folk», kvier seg for å støtte opp om selve essensen i woke-bevegelsen.

Ytringsfrihet blir gjerne dratt opp av hatten av de stadig flere «anti-wokerne». De mener det er en menneskerett å fornærme og krenke. Og, ja, i ytterste forstand så er det jo det. Men det betyr jo ikke at vi må gjøre det.

Det kanskje mest kompliserte og delikate ordskiftet rundt woke-begrepet handler om kjønn og kjønnsidentitet. Enkelte ønsker å såkalt «kansellere» forfattere, kunstnere eller forskere som mener utviklingen rundt dette med kjønnsmangfold går litt for fort. Men vi får ingen reell utvikling hvis det ikke «er lov» å problematisere. Ja, vi skal respektere minoriteter, men det er ikke dermed sagt at alle må være enige i alt.

Humor er også blitt vanskelig de siste åra, og debattene om hva som er moderne humor «raser». Men er ikke dette den samme humordebatten som alltid har pågått? Den som i realiteten handler om hva som god, og ikke minst dårlig, humor?

La meg ta et eksempel, som politikerne pleier å si: Alle medier som er i stand til å lage levende bilder har i dag minst ett eget humorprogram der et ganske stort knippe av landets veldig mange standup-komikere samles til dyst og dustete utfordringer.

Uansett, det er flere slike humorshow. VG hadde for litt siden «Rikes Roast», og der ble den som skulle skjelles ut og grilles gjentatte ganger kalt «mongo». Det er også et ord man helst ikke skal bruke, selv om det selvsagt er mye mindre risikabelt enn mange andre ord som begynner med en konsonant. Downs-samfunnet sliter nok mer med å kansellere enn andre.

Men en pappa reagerte og skrev kronikk – også en stadig mer vanlig øvelse i Kongeriket. Denne pappaen var sinna på vegne av sin datter Millas vegne – som altså har Downs syndrom. Men hans oppsummering, den var både morsom og bitende: «Tør dere neste gang å bruke n-ordet, jødevitser og politisk ukorrekte vendinger rundt homofili i offentlighet? Vel, da skal jeg love at dette blir siste hjertesukk fra meg».

Pappaen til Milla var ikke først og fremst «krenka», han var forbanna. Og han var mye bedre på satire enn «Dr. m-ord Bergstrøm» − spør du meg.

Jeg vil gjerne være årvåken mot rasisme og diskriminering. Men jeg vil ikke settes i bås med statueriverne, historierevisjonistene og sensitivitetsleserne

Over til noe helt annet – eller kanskje ikke: Som hvit cis-mann født på 1960-tallet, fattet jeg interesse for debatten rundt årets 8. mars-paroler. Det var nemlig krangling om parolene (i år igjen). Og etter at flertallet hadde bestemt, så trakk et mindretall seg ut og laget sitt eget tog, for «inkluderende feminister».

Det som slo meg, var: Splitter de fronten nå? I 100 år har kvinnene kjempet for likestilling i et samfunn der menn har hatt styringen, og nå, nærmest på oppløpssida, så imploderer kvinnebevegelsen i indre strid, helt uten mannlig hjelp. Det tenkte jeg.

Det minner meg om det tapre opprøret fra Den arabiske våren − der folket reiste seg mot tyrannene, men tapte fordi de begynte å slåss mot hverandre istedenfor mot Assad. Men jeg håper jeg tar feil.

Jeg håper både radikale og inkluderende feminister kan toge og bråke, sammen. Jeg håper at jeg og andre cis-gubber fortsatt kan stå opp mot rasisme og diskriminering uten å få vepsestikk og at forfattere skal kunne gå i grava vel vitende om at bøkene deres vil bestå i ettertiden, uansett hvor dårlige eller bra de er. Jeg har til og med et lønnlig håp håp om at humoren utvikler seg og, uten å bli temmet i hjel.

Jeg håper det er rom for en slags tredje posisjon i denne polariserende debatten – for dem som verken har et utrettelig behov for brenne koraner eller banke opp hen som helst, for den som synes Olav Trygvasson skal få stå i fred på sin sokkel og at Agatha Christie og Roald Dahl kan få hvile i fred rundt om i bokhyllene.

Kan vi ikke bare fortsette å være årvåkne, og si tydelig fra hvis vi ikke liker andres meninger, holdninger eller vitser? Men uten å kansellere og kremere meningsmotstandere?

Er du fortsatt våken? Da er det håp. Da er jeg også woke. Kanskje.