Einar Øverenget: Når det offentlige gjør feil – hvem har da ansvaret?

KOMMENTAR.­

Vi tenker at ansvar er noe som individer kan ha, og det kan de ha fordi de er i stand til å ta valg – og om du er havnet i en situasjon der det som skjedde på ingen måte kan føres tilbake til et valg du tok, så er det tvilsomt om du kan holdes ansvarlig for det som skjedde.

Nå finnes det former for ansvar som nyanserer dette, for eksempel det ansvar en statsråd har som innebærer at han eller hun plikter å søke avskjed som følge av et mistillitsvedtak. I slike tilfeller kan den utløsende faktoren være handlinger utført av andre enn statsråden selv, men det handler allikevel om nødvendigheten av å knytte ansvar til et individ.

Foto

Privat

Einar Øverenget er en av Norges mest anerkjente filosofer, ettertraktet foredragsholder og forfatter. Han har en doktorgrad i filosofi fra Boston College, var opprinnelig med på å danne Humanistisk Akademi i 2000 og er i dag professor i filosofi ved Høgskolen i Innlandet. Øverenget har lenge vært ‘husfilosof, i NRK Nitimen og på God Morgen Norge på TV2, og er også fast spaltist i Dagbladet Magasinet. Han er spesielt opptattav spørsmål knyttet til etikk, verdier og kulturutvikling.

Denne forståelsen av ansvar bringer oss tilbake til et menneskesyn som begynte å ta form allerede i den greske antikken – og som kan føres tilbake til et av de mest sentrale spørsmålet for de gamle greske filosofene: Hva er det gode samfunn? En av dem, Aristoteles, svarte: «Det gode samfunn er et sted der mennesker kan leve gode liv». Men hva er et godt liv? «Det er å leve i samsvar med den menneskelige natur», svarer Aristoteles. Men hva innebærer det? Hva er det som kjennetegner mennesket – og som gjør at vi skiller oss fra alt annet levende?

Vi mennesker har mye til felles med alt annet organisk liv, med planter og dyr. I likhet med planter kan vi oppta næring og forplante oss, og i likhet med dyr kan vi sanse, bevege oss og føle behov – og disse behovene kan tas ut i instinktiv atferd. Men ulikt både planter og dyr har vi rasjonelle evner som setter oss i stand til å vurdere hvorvidt vi bør gjøre det ene eller det andre. Vi kan ta valg og beslutninger. Ikke bare kan vi gjøre det. Vi må gjøre det.

I tradisjonen fra Aristoteles fremheves at særegent for mennesket er at vi er i stand til å overprøve ønsker, lyster og behov – vi kan velge å ikke følge våre handlingsimpulser. Vi kan velge å gjøre noe annet. Det er denne evnen som best beskriver hva frihet dreier seg om.

I moderne språkdrakt omtales evnen til å styre seg selv ved hjelp av begrepet «autonomi». Begrepet begynner å befeste seg på 1600-tallet og betegner mennesket som et selvstyrende eller selvregulerende vesen. Et menneske kan handle ut fra egne valg uten å være styrt av indre eller ytre krefter som det ikke selv har kontroll over. Vi er utstyrt med rasjonelle evner som gjør at vi har myndighet over egne handlinger, vi kan ta valg og overprøve egne handlingsimpulser.

Hvis mennesker skal kunne leve gode liv, må de kunne virkeliggjøre denne evnen til å overta styringen av seg selv. Med andre ord, et godt samfunn er et sted der mennesker gis anledning til å etablere seg som sine egne autoriteter, men det innebærer også at de betraktes som ansvarlige. Om du har tatt et valg kan du holdes ansvarlig for det valget – ganske enkelt fordi du kunne ha tatt et annet valg. Dette innebærer også at autonomien ligger som en forutsetning for ansvar, og her ligger det en problemstilling.

En ting er at individer kan holdes ansvarlige hvis det gir mening å anta at de tok et valg. Men hva skal vi si om det offentlige? Har det offentlige ansvar? Hvem er det vi i så fall snakker om?

«Men når våre lovgivere vedtar lover som det offentlige selv bryter, kan det være på sin plass å undersøke hva tanken om et offentlig ansvar gjør for vår forståelse av ansvar»

Begrepet ‘offentlig ansvar’ har på mange måter blitt et munnhell, og vi har vel en slags forståelse av hva som menes med det: At det er en oppgave vi tenker det påligger fellesskapet å løse. Men når våre lovgivere vedtar lover som det offentlige selv bryter, kan det være på sin plass å undersøke hva tanken om et offentlig ansvar gjør for vår forståelse av ansvar.

Individer som jobber i det offentlige står ansvarlige jo som ansatte. Men samtidig tenker vi at det ansvaret det offentlige har er et ansvar som går ut over det noe enkeltindivid har ansvar for. Men kan det offentlige overhodet ha ansvar? Det skulle i så fall innebære at det offentlige i seg selv er en slags aktør med autonomi – all den tid vi tenker at det er autonomi som er forutsetning for ansvar.

I den pågående diskusjonen om virksomheters etiske ansvar – deres samfunnsansvar – fremheves det av enkelte at virksomheter nok ikke har ansvar på samme måte som et individ, men at de allikevel har trekk som gjør at de minner litt om individer: De har noen verdier, etiske regelverk og beslutningsprosedyrer – og ikke minst har det som gjøres konsekvenser – og dermed kan vi også hevde at de har ansvar.

Men kan det samme sies om den litt vage størrelsen som omtales som det offentlige? Virksomheter har typisk eiere, men hvem er det vi snakker om når vi referer til det offentlige? Jeg tenker at det vi referer til er et ansvarsområde – at det er et sett av oppgaver som må utføres som går langt ut over det enkelte individs ansvar – og at det offentlige slik sett blir et slags superindivid som har dette ansvaret. Men dette superindividet eksisterer jo faktisk ikke, det må på en eller annen måte virke gjennom de faktiske individene i et samfunn. Problemet er at det blir så abstrakt at det er vanskelig for et individ å identifisere seg med det.

«Om du har tatt et valg kan du holdes ansvarlig for det valget – ganske enkelt fordi du kunne ha tatt et annet valg»

Individer evner å identifisere seg med en enhet de opplever å inngå i, en bestemt arbeidsplass som har en bestemt oppgave, en bestemt arbeidsoppgave som gjelder for en gruppe, en bestemt og avgrenset målsetning. Men disse forskjellige identitetsskapende enhetene kan ganske enkelt ha forskjellige interesser og i praksis gå inn for løsninger som ikke er optimale for samfunnet i sin helhet.

Man kan jo også stille spørsmålet: Er det mulig selv for de folkevalgte å ta opp i seg hele det offentlige ansvaret eller identifiserer de seg også med de nærmeste, de som de omgås på sin arbeidsplass, bestemte samfunnsgrupper? Og hva med det apparatet som utgjør den utøvende myndighet, regjering og departementer, kan det også bli en identitetsskapende enhet som kun favner visse aspekter av fellesskapet?

En fare med tanken om det offentlige, er at det representerer en så sterk avpersonifisering at det vi normalt omtaler som ansvar smuldrer opp, og at evnen til å bedrive etisk refleksjon – som faktisk handler om individets evne til å reflektere over eget ansvar – undergraves. I stedet vokser det frem krefter og strategier som muliggjør at representanter for det offentlige ender opp med å bryte lover og regler uten egentlig å ha kritikkverdige intensjoner.

En av disse, etisk blindhet, handler om at man rett og slett ikke ser bestemte problemstillinger. Det tekniske ordet i denne sammenhenger er det engelske «framing». Innad i forskjellige miljøer bekrefter vi virkeligheten for hverandre, vi «framer» hverandre, for det meste indirekte og uten helt å være klar over det, på en slik måte at vi rett og slett blir blinde for en rekke perspektiver på det vi er involvert i. Den etiske blindheten innebærer at det ikke melder seg noen form for etisk refleksjon, ganske enkelt fordi det ikke er noe som utløser den.

«‘Det er ingen andre som reagerer’, ‘dette går strengt tatt ikke ut over noen’ eller ‘andre gjør verre ting’ er utbredte nøytraliseringsstrategier»

En annen problemstilling handler ikke om å være blind, men om å nøytralisere sine egne reaksjoner på det som foregår. Vi kaller det moralsk nøytralisering. Det oppstår i en situasjon der en person i et fellesskap opplever å havne i en situasjon der han eller hun reagerer moralsk på en hendelse eller en planlagt handling. Det kan beskrives som en moralsk dissonans. Men den personen som reagerer opplever ikke at noen andre gjør det og hun har også en forståelse for at det er sosialt risikabelt å gi uttrykk for sin reaksjon og velger derfor å ta tilskuerrollen. «Det er ingen andre som reagerer», «dette går strengt tatt ikke ut over noen» eller «andre gjør verre ting» er utbredte nøytraliseringsstrategier.

En tredje strategi som melder seg handler ikke om at mennesker er blinde og ikke ser problemet, det handler heller ikke om at de nøytraliserer sine reaksjoner, men det vokser snarere frem en aksept for usaklige begrunnelser. Det er vanlig å skille mellom etikk og moral ved å peke på at det er en ting om man har oppfatninger om rett og galt og en annen om disse faktisk holder vann. De oppfatninger vi har om rett og galt er ikke minst et resultat av sosialisering og det er fullt mulig å ha slike oppfatninger som både er uholdbare, uakseptable og avskyelige. Mens moral er noe man har, kan man si at etikk er noe man gjør – og det man gjør når man bedriver etikk er å forsøke å gi en saklig begrunnelse for sine oppfatninger om rett og galt. Men ikke alle begrunnelser er gode og saklige begrunnelser. To typiske slike begrunnelser er «vi har alltid gjort det slik» og «alle andre gjør det». Det kan faktisk være sant, men historien er full av eksempler på at det vi alltid har gjort og det alle andre gjør allikevel er uakseptabelt.

Til tross for de beste intensjoner, etablerer tanken om et offentlig ansvar også en slags infrastruktur som gjør det mulig for mennesker å handle på en måte som innebærer at de ikke tar det ansvaret – ja, til og med ved å bryte loven – uten at vi dermed må tillegge dem onde intensjoner eller manglende kompetanse.

Problemet er ganske enkelt at forestillingen om offentlig ansvar gjør det vanskelig å for individene å se hva ansvaret handler om – og slik fjernes ansvaret fra det offentlige.